Hvorfor forsvare tro?

Kort versjon

Et spørsmål jeg får med jevne mellomrom, er hvorfor man skal forsøke å forsvare troen sin? Er ikke det en greie som er medfødt? Noe man er oppvokst med? Noe man bare er fordi foreldra er det? Noe som dumme mennesker er fordi de ikke har forstått vitenskapen? Noe man er hjernevaska til? Noe folk har behov for å tro på fordi de ikke tør å innse virkeligheten? Noe som keisere og prester brukte for å undertrykke mennesker? Er du ikke ganske arrogant hvis du sier at det er deg som sitter med sannheten, når du bare tror og ikke kan bevise noe? Hvorfor skal jeg tro på kristendom når det finnes så mange ting å tro på der ute?

«Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde.»
1 Pet 3,15b-18

Siden kristen tro er radikalt annerledes fra «blind tro», er ordet «tro» ganske interessant i seg selv, og fortjener en egen bloggpost. Vi trenger flere intelligente og skeptiske troende som bryter ned de mange mytene som finnes der ute.

Toleranse tilsier at man skal skille sak og person, slik at man respekterer og elsker mennesker, uavhengig av livssyn. Man kan likevel med full rett hevde at noen livssyn er bedre enn andre, at det dypest sett bare kan finnes en absolutt sannhet, og at man mener at kristendommen etter all sannsynlighet representerer den.

Først en brannfakkel: Jeg, som mange andre, mener at et teistisk syn på virkeligheten, og særlig kristen tro, er intellektuelt og rasjonelt overlegent et naturalistisk virkelighetsbilde (som resulterer i ateisme). Blant annet fordi det gir et bedre og mer utfyllende forklaring på den virkeligheten vi opplever omkring oss, og er bedre i stand til å tolke vitenskapelige resultater.

Ved å forsvare tro, kan man også forsvare logikken av at andre tror. Selv om ikke alle er interesserte i å gå inn i dype analyser fra filosofi, vitenskap, historie og teologi, kan man likevel si at det er helt rasjonelt å ha fundamentert en tro på Gud som en “properly basic” for livet sitt (innlegg kommer). At det å regne med Guds eksistens, er et naturlig utgangspunkt man har for livet sitt på samme måten som at vi f.eks. kan stole på at det våre egne sanser forteller oss om virkeligheten omkring oss, at menneskene rundt oss har en «mind» og dermed ikke bare er automatiserte roboter, og at historien i det hele tatt eksisterer, tross i at ingen av disse kan bevises vitenskapelig i snever forstand.

Ikke fordi det er dumt å regne med dem, men fordi de samsvarer med opplevelsen vår og er av en helt annen natur enn det vitenskapelig metode kan besvare. Ny forskning peker mot at mennesker fra fødselen naturlig vil søke Gud uavhengig av religiøs opplæring. Det svarer også godt til at mennesker har regnet med Gud og guder i forskjellige versjoner opp gjennom hele historien. Den store forskjellen i kristen tro, er at vi tror at Gud har gjort seg tydelig i menneskeskikkelse i historien gjennom Jesus Kristus. Hans eksistens, og til og med nødvendigheten av hans oppstandelse, er godt historisk belagt og ikke tilsvarende godt kritisert (innlegg kommer).

Kristne har med andre ord også rasjonelle grunner til å tro på hva de gjør!

Utvidet

Dawkins har tapt, og nyateismen har avslørt seg selv som et intellektuelt selvmord. Blant de største kritikerne, er ateister selv. Flere nyateister er kanskje blant verdens beste på sine egne felt, men henger mange tiår etter når de beveger seg over til religion og filosofi. De representerer en forhistorisk generasjon av scientister, snarere enn dagens intellektuelle nivå. Noen av de fremste nyateistene som Dawkins, Hitchens, Harris, Dennett, Grayling & Co nyter lite respekt blant sine egne, som forstår at religion ikke kan kritiseres på et så lavt nivå, og ønsker en ny form for dialog. Dawkins og Dennett prøvde ironisk nok å promotere en bevegelse for å skaffe dem tilnavnet «Brights», men er heller blitt et symbol på fordomsfullhet og irrasjonalitet.

«The God Delusion (Av Dawkins) makes me embarrased to be an atheist»,
– Michael Ruse, filosof

Mange nyateiser, men også store mengder nordmenn, henger fortsatt igjen i såkalt verifikasjonisme, som er en kjedelig utdatert tanke. Veldig enkelt går den ut på at en påstand bare gir mening hvis den kan bevises som sann eller usant, ofte gjennom vitenskapelig metode. Særlig inspirert av boka til Alfred J. Ayer ved navn «Language, Truth and Logic» (1936). Derfor mente man på midten av 1900-tallet at det ikke ga noen mening å prate om Gud, siden Gud ikke falt i denne kategorien. Største kritikken mot verifikasjonismen er at den var logisk selvmotsigende. Påstanden om at man bare kan legitimere ting som kan bevises som sant eller usant, kan ikke selv bevises, og er derfor meningsløs. Verifikasjonismens fall var den største filosofiske hendelsen i det 20. århundret, og Ayer selv innrømte senere at han ikke lenger kunne stå for innholdet i boka si. Det finnes flere veier til sannhet.

For kristne finnes det knapt noe sterkere enn evangeliet og historien om Guds sønn som levde et perfekt liv og døde for menneskenes synder fordi Gud ikke taklet tanken på å være atskilt fra mennesket, og overvant døden. Mange vil likevel kanskje mene at man ikke har nok tro på evangeliets kraft dersom man skal begynne å argumentere med rasjonalitet eller vitenskap i tillegg.

Det er imidlertid ingen motsetning mellom disse. Jesus selv forteller at vi skal bruke den fantastiske hjernen vi er skapt med:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand”
Matt 22,37 (Istedenfor “forstand”, er også “intelligens” en god oversettelse fra den greske orginalteksten).

Mennesker er ulike, og tiltrekkes av ulike ting. Mens noen kommer til tro gjennom åndelige opplevelser eller ved å bli emosjonelt overbevist av historien om Jesus, så trenger andre gode argumenter for å bli hjulpet på vei, basert på vitenskap og logikk, før de forstår poenget med å oppsøke et personlig forhold med Gud. Det har aldri i historien vært flere religiøse i verden enn i dag, men vi vil nok trengee større intellektuell slagkraft for å sikre vekst også i Vesten.

Apostlenes gjerninger inneholder flere historier om hvordan Paulus gikk frem for å rasjonelt overbevise både jøder og de mer filosofisk tunge grekerne om sannsynligheten av en Gud som hadde åpenbart seg i historien.

«Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.»
Apg 18,4