Kort versjon
Superenkel forskning viser at de aller fleste ateister tydeligvis feilaktig tror at det kosmologiske argumentet om universets opprinnelse går slik: «Siden alt må ha en årsak, så finnes Gud!»
Da er det ikke rart at man gjør det enkelt for seg selv ved å stille det åpenbare spørsmålet som visstnok ingen kristne har en mulighet til å svare på, uten å være enten falske eller i hvert fall lite intelligente: Hvem skapte Gud?
I virkeligheten kan vi vri om, og starte den logiske tankerekken med at:
Premiss 1: Noe kan ikke skapes av ingenting
Premiss 2: Noe finnes
Konklusjon: Noe må være uskapt og evig
Premiss 2 burde alle være enige om, dersom du ikke er altfor dypt inne i visse former for østlig religiøsitet og mener at «alt er en illusjon». Premiss 1 burde være åpenbart for alle som ikke går i samme felle som Hawking eller Krauss. Det fremgår derfor logisk nødvendig av konklusjonen at «noe» MÅ være uskapt og har en tydelig sammenheng med konklusjonen i det kosmologiske argumentet ved at «universet har en årsak til dets eksistens». Les også i utvidet versjon om «tilstrekkelig grunn».
Universet gir et overbevisende inntrykk for alle som studerer det, selv for vitenskapsmenn, av å være designet. Når vi som kristne sier at spørsmål om skapelse og initielt design av universet kan spores tilbake til en intelligent skaperkraft og designer, så blir dette ofte avvist nettopp på grunnlaget av at man da må forklare hvem som designet designeren, og hvem som designet designeren av designeren osv. Dette er imidlertid i beste fall ønsketenkning.
At en designer skal være den beste forklaringen på et univers som skriker etter design (Innlegg kommer), gir mening selv uten å forklare hvem som designet designeren, på samme måte som det GIR mening av meg å si at det sannsynligvis var Trine Lill som laget og designet kaken til bursdagsfesten min (11. oktober forresten. Du er invitert!), uten at jeg må fortsette å forklare hvem som laget Trine Lill, hvem som laget moren til Trine Lill, helt tilbake til første bestemor, første neanderthaler eller første levende organisme. Vi kommer videre ved å forklare en årsak, selv om vi ikke skulle klare å gå hele veien til den «dypeste virkelighet» i samme setning.
Du trenger likevel ikke å ha doktorgrad i rakettforskning for å hevde at hvis det først eksisterer «noe som må være uskapt og evig», så gir en rask analyse av dette «noe» best sammenheng med skaperkraften vi pratet om i forrige innlegg, som har mistenkelig mange likheter til det jøder/kristne/muslimer kaller for «Gud». Altså en Gud som eksisterer evig og har det vi kaller for «nødvendig eksistens».
At Gud er uskapt og evig, er derfor ikke noe kristne «gjetter på» fordi det er ubehagelig å måtte forklare det, og vanskelig å forestille seg, men er en logisk følge av konklusjonen i argumentet ovenfor. At dette «noe uskapt» er reellt, men samtidig ikke samsvarer med det en kristen vil kalle for Gud, gjenstår fremdeles å finne gode alternativer til.
«Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.»
Rom 1,20
Utvidet versjon
«Dawkins has rejected [the God hypothesis] on the grounds that God is too complex of a solution for explaining the universe and its laws. This strikes me as a bizarre thing to say about the concept of an omnipotent and omniscient spiritual being…Alvin Plantinga recently pointed out that, by Dawkins own definition, God is simple – not complex – because God is a spirit, not a material object and hence does not have parts.»
– Antony Flew, britisk filosof. Tidligere ateist, som ble deist.
Prinsippet om «tilstrekkelig grunn».
Dette prinsippet er best kjent slik det er formulert av naturvitenskapsmann og filosof, Gottfried Leibniz. Det går ganske enkelt ut på at «for alt som eksisterer, finnes det en grunn til at det eksisterer, enten som kausale effekter av andre ting som eksisterer eller som noe nødvendig i dets egen natur.»
På samme måte som at vi ser masse togvogner i bevegelse, så vil vi ikke ha en tilstrekkelig grunn til hvorfor de er i bevegelse, uansett om det skulle være millioner av dem, før vi har funnet ut at det er lokomotiv i begynnelsen av dem, som ikke selv blir trukket frem, men som selv er i stand til å drive hele togrekken uten en ekstern årsak. På samme måte har vi ikke en tilstrekkelig grunn til å forklare hvorfor noe som helst eksisterer, før vi har identifisert en første årsak som har en «selvforklarende årsak» eller «nødvendig eksistens». Dette blir derfor ikke et argument fra uvitenhet, men en logisk følge av at vi kan oppleve og filosofere over vår eksistens.
Hvis Leibniz sin logikk holder, trenger vi derfor en årsak til universet som er fundamentalt annerledes fra universet selv.
Men kan ikke universet selv være dette «noe» som har nødvendig tilværelse?
Nå så vi i «Om universets skapelse» at utstrakt vitenskap tyder på at universet har en absolutt begynnelse for ca. 13,7 mrd. år siden, i tillegg til at et eventuelt multivers (eller oscilliating universe) som helhet også må spores tilbake til et oppstartspunkt. Nå skal vi imidlertid ikke avskrive at vitenskapen kan gjøre fremskritt som nyanserer disse teoriene, selv om det i dag virker høyst usannsynlig, og vi til enhver tid burde forholde oss til beste vitenskap.
Da får vi legge til at universet består av fysisk materie og energi i ulike former, og det er ingen kjente egenskaper, verken vitenskapelig eller filosofisk, som tyder på at noe fysisk kan ha nødvendig eksistens. Derfor kan vi heller se for oss vårt univers (eller universene) som en ball. Hvis du oppdager en rød ball liggende på bakken i skogen, ville du sannsynligvis aldri tenkt «å ja, men den ballen må jo eksistere nødvendig og være evig og uskapt». La oss nå blåse opp ballen til å være på størrelse med en jordklode. Du vil nok fremdeles tenke at den må være forårsaket av noe annet.
Hvis vi fortsetter å blåse opp ballen, til den nærmer seg størrelsen av universet (eller multiverset), utgjør det ingen forskjell. Når går i såfall ballen fra å kreve en forklaring utenfor seg selv, til å bli selvforklarende? Som det ble foreslått som kommentar på forrige innlegg, kan dette heller ikke oppstå under «ekstreme tilstander» i universet, fordi det da allerede fra før av eksisterer noe som er i stand til å ha egenskaper som kan være i en «ekstrem tilstand», og vi i beste fall må dra årsaksrekken et hakk tilbake.