I all lekenhet inntar denne bloggen en litt mer militant stil med serien «Bad Atheism» mens vi går gjennom noen av de svakeste, men likevel vanligste grunnene som oppgis for å ikke tro på Gud, og hvorfor de ikke er gyldige. De kunne vært morsomme å lese i en Pondus-stripe, men noen tar dem dessverre alvorlig i et svakt og lite intelligent øyeblikk. Fra 14-årige bloggere til vitenskapsmenn, journalister og norske religionslærere.
Ganske enkelt: Møter du noen av disse i en diskusjon, så har du avslørt at motparten med stor sannsynlighet ikke har en anelse om hva han/hun prater om. Vi kan kort nevne at Richard Dawkins og Chris Hitchens også bruker det følgende, uten at vi igjen (blir dere ikke lei?) hinter til deres lave kompetanse utenfor visse områder av evolusjonsbiologi og journalistikk (joda, vi gjør egentlig det).
Litt mer profesjonelt kalles det for «defensiv apologetikk» (kontra «offensiv apologetikk» som denne bloggen stort sett fokuserer på).
Dagens argument var en stor hit under personer som den ateistiske filosofen Bertrand Russel på tidlig 1900-tall. I «en opplyst tid som vår» burde man forvente at den ikke lenger var i bruk, men er likevel daglig å se i både diskusjoner, venners Facebook-statuser og diverse kommentarfelt rundt på nettet. Den gylne regel her virker å være at dersom «kristen», «kirke, «Jesus», «middelalder» eller «islam» er nevnt minst 1 gang i løpet av teksten, vil det ta under 3 kommentarer før vi får se at «religion er roten til alt ondt» og at «det er utrolig at noen fortsatt tror på sånne ting de drev med i bronsealderen». Følgende ser vi på:
Å tro på Gud er ikke annerledes fra å tro på en usynlig tekanne bak månen, et flyvende spaghettimonster, Zeus, Odin, julenisser, påskeharer eller diverse guder. Det kan kanskje ikke motbevises 100%, men det er like absurd å tro på.
Even Gran, journalist i Fri Tanke, sa selv i debatt med Stefan Gustavsson om «Guds eksistens» i april at selv om han ikke kunne motbevise et flygende spaghettimonster eller at en enhjørning sto bundet fast like utenfor huset akkurat da, ga det likevel ingen mening å tro på. Det kan jeg forsåvidt være enig med Gran om, men sammenligningen med Gud utover det er cirka like gyldig som den mellom sola og bordlampa mi.
Vi kan forsøke å forklare enklest mulig: En tekanne, allmektige spaghettimonster, Odin, usynlig enhjørning, julenisse eller Ganesha er selv fysiske, kontigente vesen. De har altså en start og en slutt, krever en årsak for dets eksistens, består av materie eller energi (stort sett) og befinner seg innenfor tid og rom. Men som vi f.eks. har sett på i et par tidligere innlegg her og her, så må en virkelig Gud være immateriell med nødvedig eksistens. Han er umåtelig mektig, uskapt og tidløs, among others.
Gud (med stor G) er det Aristoteles og Thomas Aquinas beskriver som «første beveger» av hele universet (innlegg kommer), og det Augustin, Anselm og Plantinga beskriver (innlegg kommer) som et maksimalt vesen som er opphavet til alt vi indirekte innhenter all vår kunnskap om verden fra (moralske sannheter, matematikk, logikk, abstrakte objekter osv). Disse har logisk sammenheng med Gud, men ingen gud, påskehare eller tekanner. Den jødisk-, kristne-, muslimske Gud er ingen hypotese, postulat eller gjetning, men har rasjonell støtte, i motsetning til en hammersvingende Tor, usynlige enhjørninger, en lynkastende Zeus, en julenisse eller et spaghettimonster, som nok bedre kunne sammenlignes med Gran selv (siden de har mer til felles).
Gran eller andre avslører ingen Gud ved å sammenligne Ham med en usynlig enhjørning, men avslører bare at deres egen ateisme med større sannsynlighet er uten et kvalifisert grunnlag.