Kort versjon
En likhet mellom nye ateister og religiøse fundamentalister, er at begge virker som om de er 100% sikre på sitt standpunkt, og at det ikke finnes rom for å tenke noe annet. Nå er nok dette dessverre oftere et resultat av psykologiske behov og dårlig kunnskap om motpartens standpunkt, enn reell refleksjon og nøye vurdering av alternativene.
Mens Jens Brun Pedersen fra Human-Etisk Forbund står frem og sier at de har tvil som en av sine øverste dyder, så tilhører han likevel en organisasjon med tradisjon for å uttale seg bastant avvisende om gudstro uten beundringsverdig stor kunnskap. (Og vice versa fra ulike kirker selvfølgelig). Det er dessuten vanskelig å argumentere for at tvil er et mål i seg selv, men heller et middel for å finne frem til bedre kunnskap.
First of all: Tvil blant kristne er helt normalt, og kan være et tegn på seriøs refleksjon og at man tar troen på alvor. Kanskje kan tvilen til og med lede oss til en bedre forståelse av Gud og skaperverket. Absolutt visshet om noe som helst, skyldes nok heller likegyldighet eller dårlig filosofi om virkeligheten, og er nok en urealistisk forventning til livet som et begrenset menneske, når selv våre sanser og kognitive evner kan villede oss.
Vi må skille mellom emosjonell tvil og logisk tvil. Selv om følelser kan gjøre det enklere å være kristen, særlig i disse festivaltider, svinger følelser som kjent, og er en ekstremt dårlig basis å fundamentere en søken etter sannhet på. Når det gjelder den logiske biten, så tåler kristen tro fint utprøving og spørsmålsstilling gjennom research, tenkning og samtale, selv om du bør unngå å søke svarene hos filosofiske strykkandidater som Gule, Krauss, Dawkins eller Hitchens. Gjennomført kritisk tenkning kan i det hele tatt risikere å gjøre deg kristen, og utprøving av gudsbevis og filosofi kan være en god måte for en kristen å takle tvil på. Dermed kan en rent rasjonell overbevisning om sannsynligheten for Guds eksistens være utgangspunktet for å søke ut en personlig relasjon med Ham.
«Doubt is not the opposite of faith; it is one element of faith»
– Paul Tillich
Siden tro altså likevel har lite eller ingenting til felles med blind tro, kan altså tvil og tro fint leve side om side, og være til stede i hverdagen. Roger Penrose har skrevet et samleverk på over 1000 sider kalt «The Road to Reality», hvor han samler alle kjente fysiske lover, helt fra de første prinsipper. En dedikert skeptiker kan med god grunn protestere på innholdet i hver eneste side av denne boka, uten at det vil være videre fruktbart. Vi vil aldri få svar på alle spørsmålene vi har, de fleste påstander vil ha motargumenter, og vi må finne måter å leve målrettet på tross uvissheten. Tro ligner altså på tillit, og utgjør en forpliktelse til å stole på Jesus når Han sa at Han virkelig var «Veien, sannheten og livet». En forpliktelse og Gudsrelasjon som får store konsekvenser for livet som skal leves. På samme måte som når to kvanteenheter virker mot hverandre, vil de i stadig større grad flettes sammen, slik at utslag i den ene vil gi effekt på den andre.
Hvis jeg hele tiden fokuserer på å teste ut vennene mine, for å se om vi virkelig har en relasjon, ødelegger jeg nok grunnlaget for vennskap raskt nok. Siden relasjoner mellom mennesker bygges av gjensidig tillit og ærlighet, er det liten grunn til å tro at min relasjon med Gud er noe annerledes.
Utvidet versjon
Grunnen til at jeg selv kan kalle meg kristen, er at jeg mener at kristen tro gir et bedre helhetlig bilde av virkeligheten vi opplever omkring oss enn noe annet livssyn. En virkelighet som naturligvis inkluderer vitenskapelige fremskritt og mulighet for at rasjonalitet, vitenskap og moral i det hele tatt kan være mulig. Bedre enn sekulær humanisme. Bedre enn buddhisme. Bedre enn islam, og i hvert fall bedre enn naturalisme. Jeg mener bevisene peker i retning av at Gud eksisterer, og at Jesus faktisk var Hans sønn som uungåelig må ha overvunnet døden. Alt utover det er mindre relevant, men jeg mener naturligvis at kristendom og Jesus representerer et verdigrunnlag og sinnelag med et fantastisk potensiale for å bygge positive, gode og frie samfunn som ivaretar enkeltmennesker. Å si at jeg antakeligvis tar feil er egentlig en form for falsk beskjedenhet.
Hadde jeg oppriktig ment at jeg tok feil, og at Gud sannsynligvis ikke eksisterer (Som A. C. Grayling beskylder alle kristne for), burde jeg vel i all ærlighet kalt meg for noe helt annet enn kristen. Det gjør ikke at jeg trenger å se på ateister som lite intelligente, men at de dessverre har oversett noe av det viktigste og vakreste med den dypeste virkeligheten som vi alle lever i.
En sannhetssøker
Anthony Flew, en av 1900-tallets mest fremstående ateister og veri, måtte til slutt stå frem som troende på en deistisk Gud i 2003. Årsaken beskriver Flew selv med at han hadde misforstått motparten, og godt hjulpet av nye vitenskapelige oppdagelser og en grundig lesing av Aristoteles med fler, måtte han til slutt innrømme at det antakeligvis måtte finnes en Gud som forklarte universets kompleksitet og opphav til liv, nettopp fordi han fulgte Platon’s filosofi «We must follow the argument where it leads». Antony Flew ble ledd ut av andre ateister med at han i høy alder var blitt senil og gjorde et siste forsøk på en frelse og et liv etter døden. Flew svarte med å sukke over den aggressive holdningen til hans tidligere kolleger siden han fortsatt ikke trodde på Jesus, et liv etter døden, og ettersom de aldri hadde lest et ord han hadde skrevet, verken før eller etter konverteringen.
Men hvorfor kan ikke bare Gud gjøre sin eksistens åpenbart tydelig for alle?
Lawrence Krauss hintet senest i sin debatt mot William Lane Craig til at hvis Gud virkelig eksisterte, så ville han plassert stjernene i en formasjon som tydelig stavet «Her er jeg». Nå er det god grunn til å tenke at Gud ikke har noe behov for å overvelde mennesker med den type spill og selv har valgt å være tilslørt fra mennesket for at muligheten for menneskets frie vilje og valget om å elske Ham skal være logisk mulig. Dette motsier likevel på ingen måte at alle mennesker bare kan finne sin ultimate fullbyrdelse av mening og frihet i samvær med sitt opphav. Siden dette kan være et utilstrekkelig svar for noen, kommer vi tilbake til dette spørsmålet senere.