(publisert i Vårt Land 06.08.13)
Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?
Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.
“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof
Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.
Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.
Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.
Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.
Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.
Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.
God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.
4 Comments