Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!
Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and Cosmos: Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er «målrettet», på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er «målrettet» mot å bli et ferdig hus).
Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske «selvfølgeligheter».
Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med «popvitenskap») etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte «kamp» mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som «vitenskap». Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.
Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).
Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og «rødhet» har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!
Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; «materialisme er sant». Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.
I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for «vanlige mennesker». Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde «sannheten» skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan «undergrave hele vår sivilisasjon» (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.
Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?
“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”
Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.
C. F. Payne
Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.
“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)
En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for «antropomorfisk» (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).
I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.
Områdene Nagel beskriver direkte er:
– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi
Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: «Descent with modifications». Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen «motbeviser» Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).
Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare «vitenskapelige hull» som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige «ærlige» responser som «men vi må bare vente til vitenskapen viser…» eller «men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…», er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.
Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.
Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.
“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.”
Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig «funn». Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.
“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)
Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?
Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.
Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.
8 Comments