Pave Frans, ateister, og evigheten med Gud

Jeg har ikke akkurat for vane i å forsvare katolikker, men den siste tida har både min beundring for Den katolske kirke og dens tradisjon økt betraktelig. Det kan derfor være provoserende for mange, men likevel nødvendig, å slenge inn et innlegg i ny og ne. En kirke som har vært sentral i utviklingen av alt fra menneskeverd og troen på menneskets rasjonalitet til moderne sivilisasjon og vitenskap. Samtidig har min tålmodighet til media sin tabloide og til tider på grensa til rasistiske fremstilling av samme kirke sunket. (Maktovergrep eller overgrep mot barn skal naturligvis alltid fordømmes, men jeg har ennå til gode å se en troverdig undersøkelse på at katolikker ligger over gjennomsnittet her, selv om dette kan være feil. Isåfall kunne vi vel like gjerne trakassert buddhister, protestanter, liberale, sosialister, siviløkonomer eller sekulærhumanister i kommentarfelter og TV-serier). Det er ingen unnskyldning for å henge ut flere hundre millioner mennesker, og bidra til en litt dummere, og mer fordomsfull verden!

Siste vridning i media er at ikke bare aviser som Independent og Dagbladet, men også Dagen (Red 18.09: Dagen har nå rettet opp artikkelen sin. Creds til dem for det) kaster seg på bølgen når «det kan virke» som at Pave Frans i et åpent brev til en ateistisk italiensk aviskommentor ved navn Dr. Scalfari sier at ateister ikke trenger å søke Gud, men likevel kan tilbringe evigheten med Ham.

Sannheten er heller at Pave Frans ønsker (med god grunn) å gå i dialog med ateister, men understreker nådens plass for å kunne nærme seg Gud. Frans sier:

«First of all, you ask if the God of the Christians forgives those who do not believe and do not seek faith. Given that—and this is fundamental—God’s mercy has no limits if he who asks for mercy does so in contrition and with a sincere heart, the issue for those who do not believe in God is in obeying their own conscience. In fact, listening and obeying it, means deciding about what is perceived to be good or to be evil. The goodness or the wickedness of our behavior depends on this decision.»

Guds nåde er, som vi ser, ubegrenset, men avhengig av at vi anerkjenner vårt behov for nåde. Noe som åpenbart forutsetter at vi først søker Ham. Det kan jo være en god anledning til å gjenta en god definisjon av «kristen tro», fra filosofen Edward Feser:

«For faith, properly understood, does not contradict reason in the least; indeed, in the present context it is nothing less than the will to keep one’s mind fixed precisely on what reason has discovered to it.»

Videre refererer Frans til noe som allerede er kjent fra Paulus sine brev (Rom 2,14-15), nemlig at alle mennesker har «lovens effekt» skrevet i sine hjerter, og er skapt med en naturlig basic evne (selv om denne blir bedre utviklet hos noen, enn hos andre) til å skille mellom godt og ondt. Det betyr at ateister selvfølgelig moralsk sett kan være like gode (eller bedre) mennesker som religiøse og følge samvittigheten sin til å skille mellom rett og galt. (Det forandrer likevel ikke på det argumentet om at Gud, som i sin natur ER godhet, er opphavet til alle objektive moralske sannheter, uavhengig av ulike menneskers subjektive søken etter Ham).

Så kildekritikk søkes hos flere journalister. Jeg har umåtelig stor respekt for ydmykheten og medmenneskeligheten til Pave Frans, og det er all grunn til å følge med ham videre.

Nå finnes det selvfølgelig mange forskjellige syn innenfor kristendommen på hva som skal til for å tilbringe evigheten med Gud etter vår materielle død. Et syn, som gjerne er i sterkt mindretall, er apokatastasis. Tanken er her grovt sett at alle mennesker vil få en ny mulighet på «dommens dag» (utenfor dette skapte fenomenet kalt «tid») til å velge Gud. Den har noe belegg, men det er nok likevel et mer utbredt syn at mennesker som ikke søker Gud, heller ikke vil tilbringe evigheten sammen med Ham (annihilasjon?), i respekt for vår fri vilje.

Som Aquinas (sjefstenkeren til Den katolske kirke) understreket, så er menneskets «final cause» eller «purpose» i livet å søke sannhet. Den dypeste sannheten er, i følge Aquinas (og Aristoteles), Gud. Vi er altså avhengige av at vår immaterielle sjel/intellekt/mind søker Gud (flere argumenter om sjelen og mot materialisme kommer) for å kunne tilbringe evigheten sammen med Ham. (Det er naturligvis mer komplisert filosofi enn dette som ligger bak)

Til sist, siden Pave Frans i brevet henviser til forgjengerens «Lumen Fidei«, kan vi jo understreke Pave Frans sitt syn på temaet her for spesielt interesserte. Det ser ikke like lovende ut her for en avvisning av Gud: