(Publisert i Vårt Land 06.11.13)
Det var en tid hvor folk tvilte på om Gud eksisterte. Nå tviler de, ironisk nok, på om de selv eksisterer.
For kan det finnes noe som kan kalles for en sjel eller en selvstyrende «person», midt blant alle nerveceller, tilhørende molekyler og kjemiske koblinger? Er vi bare animerte, godtroende marionetter i en verden styrt av fastbestemte naturlover?
Bjørn Vassnes skriver 9. oktober i Aftenposten om en gradvis redusering av mennesket, takket være «vitenskap». Dette kan virke som en naturlig slutning dersom man ser på utviklingen de siste århundrene. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesket fungerer, og kan putte det inn i detaljerte modeller.
For hvis virkeligheten består utelukkende av styrt fysisk materie og energi, må vel alt i prinsippet kunne forklares som rene lovmessigheter innen fysikk, kjemi og biologi? Med rent fysiske forklaringer, kan det ikke være tanker om noe, siden fysikk ikke har slike egenskaper, men kun er spinnende kvantepartikler.
Din frie vilje, dine ønsker, gleder, sorger og tanker om ting må være illusjoner, hvis alt utelukkende er fysisk determinert av nevroner i hjernen din som skyter rundt i faste mønstre. Hadde jeg visst plasseringen av alle atomer i kroppen din, inkludert alle lovene som virket inn mot dem, kunne jeg i prinsippet forutsett alle dine tanker og valg frem til den dagen du dør, i god ånd etter velkjente Laplaces demon. Demonen som kunne forutsi universets forløp til evig tid. Kan man tro noe annet som en konsekvent, materialistisk ateist?
Vent litt. Hva om det er alt dette som er overtro?
Det er nemlig ingen grunn til å kjøpe den materielle historien. Hvis dette er hele historien, er det ingen grunn til å tro at den fysiske materien og de kjemiske forbindelsene som utgjør deg, på noen som helst måte er i stand til rasjonell tankegang og objektiv kunnskap om verden. Analogier fra sinnet vårt til moderne computere er populære, men i beste fall sterkt misvisende, og hjelper deg ikke langt på vei. Det moderne mennesket har skapt seg en merkelig forestilling om at man har forklart en ting, dersom man kan dele det opp i små nok deler, kvantifisere det og plassere det inn under matematiske modeller. Men kvantitative forklaringer erstatter på ingen måte kvalitative. En bok forklares ikke av papir og innbinding, like lite som Ibsen forklares av nevrovitenskap.
Den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet var avhengig av å prioritere nytte og definerte seg selv ut av enhver mulighet for å skape bilder av helhetlige sannheter. Menneskets mentalitet var en av tingene som snart skulle bli ofret på pragmatismens alter. Sir Francis Bacon, en av grunnleggerne av moderne vitenskapelig metode, var klar over hva han bortprioriterte, og lot derfor å ikke den nyttige naturvitenskapen overkjøre hele hans virkelighetsforståelse, ulikt enkelte moderne.
Filosofen William Stace beskrev i 1948 denne revolusjonen som den største i menneskehetens historie, men den hadde mistenkelig nok lite med vitenskap å gjøre, men et skifte i «ethos» eller holdning til vitenskapens rolle som å «forutsi og kontrollere naturen». En utelukkende filosofisk avgjørelse.
Nå er det ingenting galt med naturvitenskap, men problemet er når vi blir historieløse og tror at naturvitenskapens metodologiske naturalisme, på noen som helst måte erstatter vårt behov eller mulighet for å finne sannheter utover dette. Å overse dette forandrer ikke den objektive virkeligheten, noe mer enn at det å nekte og ta av meg mine røde linser, gjør alle ting røde.
Vassnes viser til Churchlands, et filosofpar som ganske ukritisk lar naturvitenskapen overstyre rasjonell filosofi i å forklare menneskesinnet på en reduksjonistisk måte. Optimalt sett skal alt erstattes med begreper om kjemikalsammensetninger og nervefyringer, også i vanlig dagligtale. Man kan se for seg romantikken blomstre når praten først får gå fritt om endorfiner, enkefaliner, dopamin og serotonin på sengekanten.
Churchlands, lik andre meningskollegaer, er forbløffende sneversynte i å tro at vitenskap krever deres konklusjoner. Ulikt hva Vassnes måtte tro, er ikke slik at reduksjonisme er upopulært fordi den er usmakelig, men fordi den er hinsides all fornuft. Konklusjoner som er bisarre, og beviselig falske. Så kan vi heller la Vassnes’ forskrudde historieforståelse om kardinalene ligge til en annen gang.
For det er grunn til å tro at den tilfeldige, materialistiske historien nærmer seg slutten. Thomas Nagel, uttalt ateist og den kanskje mest anerkjente filosofen i USA, viser en rekke punkter hvor den ikke kan gi en forklaring, selv ikke i prinsippet. Dette inkluderer ting som bevissthet, vilje, intensjonalitet, hvordan liv oppsto fra død materie, og enda mer. Argumentene er mange, gode og har kommet fra flere hold i en lang årrekke.
Merk at de fleste av disse ikke bare er usannsynligheter, men logisk umulige. Det er derfor lite troverdig å svare med at naturvitenskapen antakeligvis vil finne frem til svaret, bare den får nok tid. Tvil er ikke alltid en dyd, men kan også være en unnskyldning for å henge fast i utdatert tankegods. Som Thomas Nagel sier, har vi ikke bedre grunnleggende verktøy for å finne sannhet i dag enn i Aristoteles dager. Kanskje hadde nettopp Aristoteles og etterfølgeren Thomas Aquinas det riktige svaret hele tiden?
Vitenskapsfilosofene Michel Bitbol og Bernard D’Espagnat går så langt som å si at filosofisk materialisme er falsifisert. For hva gjør man når en filosofi for å forstå naturen har møtt veggen? Man fortsetter ikke å stenge hodet i veggen, men forkaster filosofien, og lar det sjelelige, mangfoldige mennesket komme til sin rett igjen.
God naturvitenskap må løsrives fra uvitenskapelig, materialistisk kvasireligion og settes inn i kontekst av et større og mer helhetlig bilde, hvis den skal gå fremover i å beskrive objektive virkeligheter.
(Red: Denne kronikken er forsvart i større grad i dette innlegget)
6 Comments