Konvertering, tanker og videre skriverier

Fare: Lang post. Den er en oppsummering av mange av mine egne tanker til nå for spesielt interesserte! Welcome to my mind! :)

Målet med denne bloggen helt fra starten, har vært å dele kortere ting jeg finner interessant med menneskene jeg har omkring meg på en mest mulig enkelt forståelig måte. Mennesker helt ned mot 15-16 års alder. Det gir også meg selv god læring. Filosofi er dessverre ikke poppiz blant kidza lenger (prøv å starte en samtale om metafysikk under en omgang Ligretto på ungdomsklubben), men filosofi ER, som tidligere, den høyeste vitenskapen. Nettopp fordi det handler om å tenke! Tenke systematisk og kritisk! Det er umulig å si noe meningsfylt om sannheter uten filosofi. Filosofi handler om første prinsipper og dypeste virkeligheter. Den virker forut, og etter andre viktige metoder som naturvitenskap.

Det gleder meg imidlertid å se at det tydeligvis har kommet endel faste ukjente lesere til fra hele landet. Gi gjerne lyd fra dere, del interessante innlegg med venner, kjeft, still kritiske spørsmål i kommentarfelt og kom med temaønsker. Send dessuten gjerne mail med mer personlige spørsmål, eller dersom du ønsker en andakt/foredrag fra meg og/eller noen av de skarpe hjernene i Tankesmien Skaperkraft.

Alle tidligere kommentarer og aktivitet fra sosiale medier ble dessverre sletta ved siste oppdatering av plugin, så beklager at det er vekk. Vanligvis er sensur fraværende her, bortsett fra i ekstreme tilfeller.

Intro

Frem til for 300 år siden virket Gud en selvfølge blant folk flest. I Vesten i dag er Han ikke det. Skyldes dette vitenskapelig utvikling, og at vi nå vet bedre enn å involvere slike overnaturlige, åpenbart mytologiske vesen? Eller bygger det hele på en gigantisk misforståelse, og det er minst like stor grunn til å naturlig forutsette Gud og en rikere forståelse av virkeligheten i 2013? Hva skjedde i denne store revolusjonen?

På bloggen har jeg fokusert mye på angrep av materialisme. En klargjøring her, er at når jeg argumenterer MOT materialisme, så angriper jeg egentlig mye av det rasjonelle grunnlag for å kunne være ateist. Ingen populær oppgave i dagens Norge, men en viktig øvelse. Argumentene mot materialistene, særlig gjennom figurer som Platon og Aristoteles, vant over Antikkens atomister for 2500 år siden, og kan like gjerne gjøre det igjen.

Når man har motbevist materialistens selvfølgelige påstand om at alt i virkeligheten må være materielt, er veien relativt kort til å rasjonelt avskrive de fleste ateistiske virkelighetssyn som lite plausible.

NB: Før du leter opp stråmenn fra teksten, er det ikke det jeg forsøker å gjøre i dette innlegget, men i tidligere og fremtidige innlegg.

Konvertering

Nå har jeg hatt gleden av å ha lest og hørt en god del protestanter, katolikker, jøder, agnostikere, filosofisk reflekterte ateister (the Quentin Smith & Nagel kind) og mindre reflekterte nyateister (the Dawkins & Hitchens kind) på tema som vitenskap, filosofi og religion. Vel, nå er stoffet til nyateister i denne sammenligningen som strektegninger utført i høy fart med grov fargestift av 5-åringen i baksetet kontra Michelangelo.

Hva jeg sitter igjen med til nå, er at katolikker virker desidert mest klartenkte, mye fordi de bygger på en godt utviklet tradisjon for kritisk tanke og filosofi fra Aristoteles og Aquinas, og er ekstremt reflekterte i forhold til naturens mekanismer og hvordan mennesker tilegner seg kunnskap (epistemologi). Noe som gjør at de avslører «moderne selvfølgeligheter» på en veldig elegant måte, selv om det krever endel innsats å sette seg inn i.

I kristen tro har Gud åpenbart seg både gjennom «generell åpenbaring» (naturen) og «spesiell åpenbaring». Etter Luther, virker det som om enkelte protestanter har lagt litt for stor vekt på «Sola Scriptura» (Skriften alene) og subjektivitet, og ikke alltid latt rasjonalitet og natur komme til sin fulle rett.

Det har gjort til at jeg selv bortimot har konvertert til thomisme siste året. I hvert fall som en videre arbeidshypotese. Thomisme, som i etterfølger av Thomas Aquinas (og Jesus). Moderne trosforsvarere som William Lane Craig, Richard Swinburne, C. S. Lewis, Alvin Plantinga, Polkinghorne, Moreland, John Lennox, Robin Collins, Francis Collins og Linville har absolutt gode argumenter, men velger å spille på naturalistenes hjemmebane, tilsynelatende uten grunn. Derfor ville jeg nok ikke vært i stand til å forsvare mer kjente moderne versjoner av argumenter som Kalam, det ontologiske argumentet eller det moralske argumentet fullt ut lenger, men thomistene har heldigvis argumenter som ligner.

Aquinas er Den katolske kirke sin sjefsdoktor, og tankene hans ligger til grunn for mye av katolsk forståelse. Så gjenstår det å se om jeg også må ende opp som katolikk til slutt, noe som opprinnelig var sterkt mot min vilje. Men en genuin sannhetssøker må jo «Follow the evidence where it leads». Jeg har dessuten allerede forsvart Pave Frans, som jeg blir stadig mer glad i. Sosialradikal, men teologisk konservativ.

Problemet med å skrive fra et mer thomistisk-inspirert perspektiv her, er at det ligger litt lenger vekk fra den vanlige nordmanns tankegang. Det er derfor litt vanskeligere å oppfylle løftet om å skrive enklest mulig, men jeg fortsetter å skrive med ordforklaringer, kommentarer, linker og i rekkefølge.

Til kristne som kanskje irriterer seg over at det ikke står mer om Jesus på en kristen blogg, håper jeg etter en stund å komme til en innleggsrekke som motbeviser vanlige populære myter (the Zeltgeist kind), samt levere en god sak for at Jesu’ virkelige oppstandelse er beste forklaring på historiske fakta. Foreløpig er N. T. Wright og Gary Habermas godt lesestoff.

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day. That is has produced you, and me, and the rest of us is the most astonishing thing about it.”
– Thomas Nagel

Aristoteles’ hevn

Jeg vil derfor presentere og forsvare thomistisk-inspirert filosofi i større detalj fremover. Thomisme, som utviklet fra Aristoteles, gjennom Thomas Aquinas og skolastikerne, helt frem til dagens tenkere, virker som en mye mer helhetlig og integrert måte å forstå virkeligheten på, enn hva dagens bilde er i stand til. Kort sagt virker det umulig å gi meningsfylte beskrivelser av virkeligheten uten å referere til dem, selv for moderne vitenskapsmenn og filosofer.

Noen av de sentrale idèene i aristotelisk-thomistisk forståelse, er at alle ting i universet inneholder såkalte «final causes», altså at de rettet mot et mål. Universet er rettet mot biologisk liv. DNA er rettet mot å produsere visse skapninger. Et hjerte er rettet mot å pumpe blod rundt i kroppen, osv. Videre kan kausalitet forklares ved at alle ting inneholder en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, essens og eksistens. At ting i naturen inneholder en såkalt «hylomorfisk dualisme», en kombinasjon av materie OG form (ikke platonsk, men en mer moderat versjon). Dette gjelder også for menneskeformen som utgjør hver og en av oss. En helhet av sjel=form, som ikke er noe mer magisk eller ektoplasmisk enn det første prinsipp for liv, OG kropp i nødvendig samspill, som forklarer f.eks. menneskesinnet vårt på en elegant måte. Med mer!

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world»
– Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner

Jeg vet at dette kan høres rart og kontra-intuitivt for de fleste, men det virker definitivt til å langt overgå dagens ikke-forklaringer. Fremover skal jeg forsøke å vise hvorfor. Pionerene for å forlate Aristoteles’ sin langvarige dominans i vestlig tanke for 3-400 år siden var figurer som Francis Bacon (selv om Bacon fremdeles trodde fullt på final causes), David Hume, John Locke og Renè Descartes. Nå er det gode grunner til at disse personene selv hadde en rekke feil i det avgjørende tankegodset sitt, og at aristotelisk-thomistisk forståelse minst fortjener å vurderes på samme grunnlag som den moderne forståelsen.

Det er med andre ord ingen god grunn til å avskrive Aristoteles, men han er mer aktuell i dag enn noensinne. I god harmoni med alt fra kvantefysikk, naturlover, Darwin og DNA, til moral og teologi. Filosofi-pensum dekker som oftest dessverre bare tidligere tenkere i liten detalj, før man hopper frem til Descartes. Det finnes få gode argumenter mot Aristoteles, men liten dyptgående kunnskap om filosofien hans. Aristotelisk fysikk er motbevist, men det er 100% irrelevant for hans lære om metafysikk, som lever videre i beste velgående. Det som er spennende med å leve i 2013, er at det virker som at både Aristoteles og kristen filosofi generelt, er i en stor renessanse som begynte for 1-2 tiår siden. Filosofi har det fascinerende fenomenet av at idèer derfra trenger 1-2 generasjoner for å spre seg ut gjennom akademia til den allmenne befolkningen, til vi ender opp med idèer som virker «selvfølgelige», uansett hvor bisarre de måtte vise seg å være. Som f.eks. idèen om at den materielle virkeligheten (vanlig forstått) er alt som eksisterer eller at vi kan velge når et menneskeliv begynner.

Det er ekstremt vanskelig å akseptere aristotelisk-thomistisk forståelse, uten å også akseptere deduktive argumenter for at det MÅ finnes en «First Cause», «Unmoved Mover» og «Supreme Intelligence». Du trenger kanskje ikke å kalle dette for «gud» selv, men det samsvarer fullstendig med det vi kristne kaller for Gud. I tillegg til troen på absolutte sannheter, er det sannsynligvis derfor også mange politiske grunner til at mange ikke ønsker den utviklingen.

Det er lett å skjønne hvorfor Nagel sier at vi ikke har kommet et spor nærmere sannhetssøk siden Aristoteles’ sine dager. Materialistiske argumenter har ikke utviklet seg i særlig grad på 2500 år siden Antikkens atomister. Den største katastrofen, er at de har klart å få gjennomslag for myten om at naturvitenskapens fantastiske utvikling siste 300 år på noen som helst måte forutsetter materialisme.

Frem til for 300 år siden virket Gud en selvfølge blant folk flest. I dag er Han ikke det. Skyldes dette vitenskapelig utvikling, og at vi nå vet bedre?

Åpenbart ikke. Som Walter Stace bekrefter i «Man Against Darkness», var skiftet 100% filosofisk, og moderne naturvitenskap er 100% irrelevant for utviklingen. Som jeg argumenterte kort for i foredraget, burde det fremdeles være minst like naturlig å ta ikke-fysiske virkeligheter og Gud som en selvfølge i dag som den gang. Filosofenes Gud (aristotelisk/jødisk/kristen/muslimsk) har aldri vært innsatt som en alternativ forklaring til dagens naturvitenskap, selv om det er den fiktive historien dagens ateister liker å fortelle.

Et godt argument kan gis for at DNA, vannkretsløp, planeter, menneskesinn, organer, osv er teleologiske, og aldri kan forklares uten å bruke ord som «mening» eller hint til at de er rettet «utover seg selv». Materialistiske biologer har ikke lov til å bruke slike ord, og må merke hvert eneste av dem med post-it-lappen «skal forklares senere med ikke-teleologiske termer». Sjefsateisten og den glimrende evolusjonsbiologen Richard Dawkins, bekrefter dette ubevisst gang på gang i hans bok «Selfish Gene», og motsier dermed seg selv når han sier at naturen er mekanisk og IKKE har «mening», eller er rettet mot et formål utover seg selv. Post-it-lappene har ventet i 300 år, og lite tyder på at de noensinne vil innfris.

Vi trenger på ingen måte å forutsette er virkeligheten er verken materiell eller mekanisk for å fortsette vitenskapelig utvikling. Metodologisk naturalisme kan finne frem til mye bra gjennom naturvitenskap, men det motsier ikke at vi kan lære enda MER om virkeligheten ved å bruke et større spekter av verktøy.

Aristoteles ble nemlig avskrevet, men ALDRI motbevist ved den vitenskapelige revolusjonen for 300 år siden. Isteden endte vi opp med en sterkt amputert virkelighetsforståelse, best konstruert til å lage matematiske modeller og nyttefunksjoner. Men en forståelse som har definert seg ut av enhver mulighet til å finne helhetlige sannheter om de grunnleggende prinsipper. De siste 300 årene har dermed vært full av dårlige idèer for å finne tilbake til en adekvat forståelse av menneskesinn, kausalitet, materie, naturlover, osv.

Det er naturligvis masse mer til denne historien, men jeg tror jeg gir meg for denne gang.

Derfor virker det som om det er nødvendig med kunnskap innen både naturvitenskap (tidligere kalt «naturfilosofi») OG et bredt spekter av filosofi for å gi meningsfylte beskrivelser av realiteter. Det er vel nettopp derfor filosofiske analfabeter som Dawkins, Harris, Coyne og Krauss heller ikke er i stand til å si noe meningsfylt om slike grunnleggende spørsmål, tross i at de er eminente i sine egne felt. Det overrasker meg stadig at ikke flere ateister tar avstand fra argumentene til disse menneskene av interesse for egen intellektuell integritet. Jeg ville ikke ventet lenge selv med å ta avstand fra f.eks. Ray Comfort, Westboro Baptist Church eller Ken Ham.

Noe som blir stadig tydeligere i «debatter» med ateister som for alvor har klart å innbille seg at det er et tegn på intelligens å bare støtte seg på naturvitenskap, og ofte forakter filosofi, uten å forstå hva det er. Pure ignorance! (Evt. scientisme som noen velger å kalle det)

A little philosophy inclineth man’s mind to atheism, but depth in philosophy bringeth men’s minds about to religion.
– Sir Francis Bacon

A little understanding of science inclineth man’s mind to atheism, but depth in understanding of science bringeth men’s minds about to religion.
– Sir Francis Bacon (trolig, hvis han hadde levd idag)

Provosert? Konsentrert? Disponert? Balsamert? Rasende? Kritisk? Nysgjerrig? Opprømt?

Lest helt ned hit? Virkelig? Impressive. Creds til deg!