Fire av de siste innleggene har vært konsentrert om det fantastiske og unike menneskesinnet. Poster om Thomas Nagel her og her, aviskronikk og forsvar av denne. For å plusse på et par ekstra spikre til kista, følger her en skissering av et par ekstra argumenter for hvorfor menneskesinnet ikke kan forklares med en amputert materialistisk virkelighetsforståelse.
For er det en ting vi vet sikkert, så er det at bevissthet virkelig eksisterer (om du ikke er en virkelighetsfjern eliminativ materialist).
Zombielicious
I am a conservative, but I am not a zombie.
– Glenn Beck
Kan vi se for oss mennesker som går, snakker og oppfører seg akkurat som et vanlig menneske, men som ikke ville hatt en bevissthet, et sinn eller en opplevelse av det å være en person? Altså en ekte zombie?
– Naturligvis!
For alt du vet, kan alle andre mennesker være forhåndsprogrammert til å oppføre seg, si visse fraser, og svare «ja» hver gang du spør om de virkelig er en person. Du kan sparke en zombie i beinet som stimulerer c-fibrene til å sende signaler opp gjennom ryggmargen, som igjen får zombien til å strekke ut beinet i refleks mens signaler sendes opp til hjernen. Dette resulterer i kompliserte nerveprosesser som får zombien til å gnisse tenner og rope «auch»! Men zombien vil fortsatt ikke ha et mentalt liv, og vil ikke subjektivt oppleve sin egen smerte. Den mangler selve førstepersonsopplevelsen. Altså det vi kaller for qualia.
Du kan faktisk ikke vite om du er den eneste personen i universet med et reellt sinn. Såkalt sollipsisme. Vi kjenner simpelthen til vår egen opplevelse av det å ha et mentalt liv, og ekstrapolerer denne til andre. En rasjonelt begrunnet tro (på samme måte som en kristen tro er).
Så det virker metafysisk mulig at et fullt fungerende menneske i prinsippet kan være en zombie. Det vil si at det finnes en mulig verden hvor et slikt vesen eksisterer. Men hvis et slikt vesen kan eksistere, så virker det som om heller vårt sinn ikke kan reduseres til fysiske forklaringer. Dette er et videreutviklet argument fra den geniale logikeren Saul Kripke’s arbeid på muligheter og nødvendigheter.
(Her er det viktig å skille mellom hva som er metafysisk mulig, men fysisk umulig og hva som er metafysisk umulig. Det er f.eks. metafysisk mulig at du kan hoppe fem meter opp i været eller løpe 100-meteren på 5 sekunder, i en mulig verden hvor muskelstrukturen til mennesket eller naturlovene hadde vært annerledes. Det er derimot metafysisk umulig å tenke seg en verden hvor det finnes kvadratiske sirkler, gifte ungkarer eller hvor vann ikke er det samme som H2O.)
There’s something about Mary
Den australske filosofen Frank Jackson ga først dette argumentet i 1982. Se for deg en kvinne ved navn Mary. Hun blir født og vokser opp i et sort-hvitt rom uten farger. Men Mary er en høyt intelligent kvinne, og blir snart en av verdens beste innen neurovitenskap. Hun vet alt det finnes å vite om de fysiske fakta angående fysikk og fysiologi for fargepersepsjon. Selv om hun aldri har sett rødfarge selv, vet hun nøyaktig hva som foregår i andre menneskers øyne og nervesystemer når de ser fargen. Hun vet alle relevante fakta rundt lysbølger, refleksjoner på overflaten av røde objekter, osv.
Til slutt, i godt voksen alder, får Mary forlate det sort-hvite rommet. Hun får da se fargen rød selv.
Har hun lært noe nytt?
– Selvfølgelig! Nå vet hun hvordan det oppleves å se fargen rød!
Er det sannsynlig at neurovitenskap kommer til å finne frem til ny kunnskap som kommer til å erstatte læringen av denne opplevelsen?
– Nei, det er en non-starter, og nok en grunn til at menneskesinnet dypest sett må være et filosofisk, og ikke et naturvitenskapelig spørsmål, men kan være informert av naturvitenskap.
Fysikalisme påstår at det holder å vite de fysiske faktaene om ting og mennesker for å kjenne til alle mulige fakta om dem…punktum. Men qualia, among others, virker til å være helt utilgjengelig for materialister, og er dermed et hardtslående argument mot dette synet.
En god videre lesning av hvilket fundamentalt problem qualia utgjør for materialisten, er Nagels berømte «What is it Like to be a Bat«.
Mange små kinesere
Funksjonalistiske materialister godtar (helt riktig) at det er ingenting med materialet i nervetråder og hjerneceller i seg selv som kan gi opphav til en unik ting som bevissthet og mentale prosesser. Den kan i teorien oppstå i andre materialer, som f.eks. silikonchips eller nervefibre i gull (kyborger?). Derfor argumenterer de for at det må være samspillet til det kausale systemet som gir opphav til bevisstheten.
Men hva må til for å få dette systemet til å fungere? Hvilken årsaks/virknings-prosesser må foregå, før bevissthet og mentalt liv kan finne sted?
Se for deg et enormt antall kinesere plassert utover et stort geografisk område. La oss så tenke oss samlingen av kinesere i hodet til en gigantisk, kompleks, robotisk struktur. Sammen utgjør de «China-head» og simulerer helt perfekt nerveprosessene og kommunikasjonen som foregår i hjernen av roboten. Når roboten opplever smerte, sender den ut et signal til, først noen få kinesere, deretter mange, deretter en stor del av dem, før de sender signal tilbake til roboten, som endelig kan gripe tak i smertestedet og skrike: «Auuchh!»
Betyr dette at China-head dermed plutselig opplever bevissthet? Får den et mentalt liv? Er alle kineserne plutselig er en del av et «super-mind»? Hvorfor ikke? Funksjonalister fortalte jo at det bare var det kausale samspillet som ga opphav til dette i utgangspunktet? Hjelper det hvis vi legger til flere kinesere? Hvis kineserne består av et annet materiale?
– Åpenbart ikke!
Et kanskje enda mer overbevisende argument mot materialisme, virker til å være James Ross’ «Immaterial Aspects of Thought«, igjen utviklet fra idèene av Kripke. Når jeg forstår det godt nok til å forklare det (forholdsvis) enkelt, kommer det nok en ny post som inkluderer den! :)
Sånn hvis zombiene ikke allerede har overbevist deg. Zombier har en tendens til å være overbevisende, i hvert fall i filmene jeg har sett!