Til en av mine favorittspalter, som jeg gjerne skulle hatt mer tid til. Tidligere har vi sett på om det gir mening i å sammenligne Gud med guder og spaghettimonstre. It’s Bad Atheism!
“I contend we are both atheists, I just believe in one fewer god than you do. When you understand why you dismiss all the other possible gods, you will understand why I dismiss yours”
– Stephen Roberts
Dette er et mye brukt slagord, særlig blant de berømte nyateistene. Men har det noen form for meningsfylt innhold, eller er det bare nye eksempler på hva nyateistene kan best: Fancy slagord fullstendig blottet for logisk substans? Med den beleilige sideeffekten av å villede enhver som (av forståelige grunner) ikke har tid til å gå dypt til verks i nettopp disse sakene.
«I contend we are both aShakespearians, I just believe in one fewer Shakespeare than you do. When you understand why you dismiss all the other possible authors as the author of «Romeo and Juliet», you will understand why I dismiss Shakespeare»
– No intelligent person ever
Likevel har disse to sitatene omtrent samme nivå av logisk substans. De avslører på en unik måte at gudskritikeren ikke aner hva han kritiserer. Han kritiserer spillestilen til Manchester United, i den tro at formålet med fotball er å holde ballen lengst mulig i laget. Heldigvis finnes det en høyere standard av ateister som har sett seg lei av dette.
Gud er nemlig fremdeles ikke et supermenneske eller en skapning ved siden av andre skapninger, inkludert mytologiske, historiske, antropomorfiske, gudelignende skikkelser, som Zeus, Tor, Ra, Apollo, Ganesh, spaghettimonstre, Quetzalcoatl, osv. Gud er innenfor klassisk teisme grunnlaget for all væren. Gud er «Pure Act», og selve eksistensen, som tilfører alt annet eksistens. Gud har ikke godhet, kunnskap, styrke og eksistens, men Gud er alt dette. Gud er alt annet enn en tilfeldig innsatt vitenskapelig hypotese, men en filosofisk konklusjon og en metafysisk nødvendighet som verdenshistoriens mest intelligente tenkere har brukt mange livsverk på å fremføre og utlede. Gud er ikke en del av naturen, men skaper og opprettholder bak naturen som helhet i hvert eneste øyeblikk.
At ikke alle kristne har et like sofistikert bilde av troen sin, er…fremdeles…irrelevant. Skal du angripe evolusjonsteorien med et fnugg av integritet, må du angripe de mest utviklede forsvarene som eksisterer. Du kan ikke gi ut populærbøker om The Evolution Delusion hvor du visstnok har satt spikeren i kista for onkel Kåre sin mer primitive oppfatning av evolusjonsteorien.
Et godt argument mot triangularitet er ikke å henvise til andre supertriangler som fremdeles har mindre-enn-perfekt-rette-sider, uavhengig av om man tror at triangularitet har en reell, objektiv, immateriell eksistens (som de åpenbart har), eller om de bare er fiktive tilnærminger vi har skapt i våre egne individuelle sinn.
En viktig forskjell mellom en monoteist eller panteist og en naturalistisk ateist, er troen på at naturen er fullstendig forståelig i seg selv, og minst til dels forståelig for oss. For hvor langt kan vi egentlig gå i å beskrive de mest fundamentale virkelighetene? Er de tilgjengelige for menneskets fornuft, eller må vi bare stoppe opp etter et visst punkt? For teisten går denne forklaringen hele veien gjennom ved å vise til en metafysisk nødvendig Gud som er absolutt simpel, kjent som divine simplicity. Gud kan ifølge katolsk lære, med god grunn, kjennes ved fornuften alene. Vi kan i henhold til dette bildet vite en god del om denne Gud ved fornuft alene og gjennom generell åpenbaring i naturen, men der hvor menneskets rasjonelle evner ikke lenger strekker til, er vi også avhengig av spesiell åpenbaring. Rammeverket for kristen tro bygges altså videre på toppen av fornuften.
Apropos spesiell åpenbaring, er det også verdt å nevne at kristendommen er den eneste religionen som baserer seg på en enkelt historisk hendelse alene, nemlig Jesu’ liv, død og oppstandelse. Som Paulus selv sa, er den kristne tro dødfødt dersom ikke Jesus virkelig stod opp fra de døde. Dette kan man gå etter i sømmene og granske historisk. Vel, sidespor.
Vi vet at naturen må være minst til dels forståelig for oss, for alle våre forsøk på å avvise at den er forståelig, må være forankret i et argument basert på realiteter, og vi har dermed motsagt oss selv. «Jeg tror ikke vi kan forstå noe av naturen, fordi <sett inn hva som helst her>» er et kremeksempel på et logisk usammenhengende argument (som likevel florerer der ute).
Det som kjennetegner den klassiske kristne tradisjon, helt fra før-kristne tenkere som Platon og Aristoteles, er at virkeligheten omkring oss er fullt ut forståelig i seg selv, og minst til dels forståelig for oss.
Den naturalistiske ateisten derimot, kan aldri, ikke engang i teorien, vise til at naturen er fullstendig forståelig i seg selv. Han må dermed havne på en middelposisjon hvor den bare er delvis forståelig, slik som Bertrand Russell eller James Mackie. I dette tilfellet kommer vi nemlig aldri forbi en forklaring på fundamentalt naturlovsnivå. Naturloven blir en «brute fact» som bare er der, uten at den kan forklares. Problemet man innser når man begynner å tenke dypere rundt disse tingene, er at man ikke har forklart noe som helst. At disse regelmessighetene i naturen samsvarer med en matematisk modell, hjelper oss nemlig ikke. Noe som er mildt sagt problematisk, siden disse naturlovene blir brukt som forklaringer på andre ting, og vi til slutt ender opp med at størstedelen av universet er fullstendig uforklarlige. Hvis årsak (naturlov) A forklarer effekt B, C og til slutt Z, kan vi på ingen måte vise til at vi har en tilstrekkelig forklaring på Z. Vi må nøye oss med at naturen ikke er forståelig i seg selv. At man heller ikke kan forklare hva ting som kausalitet er, hva liv er, hva materie er, osv. At naturvitenskap er mulig, men man aner ikke hvordan.
Som skolastikerne ville sagt, kan aldri en årsak tilføre noe den ikke hadde selv i utgangspunktet.
Ironisk nok representerer dermed klassisk teisme en filosofi og tradisjon som setter fornuften høyt, og kristendommens lysere og mørkere sider av historien har stort sett vært en sammenhengende rekke av forsøk på å forsvare autoriteten til denne fornuften. Naturalisme derimot kommer til et punkt hvor man må basere seg på en mindre rasjonelt støttet form for tro. Man må ta blekket og papiret i boka for gitt, og prøve å fokusere på mekanismene av historien fra det punktet.
At nyateister må ty til retoriske midler som å ignorere 2500 år med historie og late som at kristendom er basert på blind tro, eller at det ikke er noen forskjell på Gud, Zeus og Tor, viser klart hvordan dagens populærateisme har intellektuelt kollapset siden Russell og Nietzsche sine dager. Du kan fint være uenig i at naturen er fullt ut forståelig i seg selv, men du kan ikke lire av deg sitater som førstnevnte uten å avsløre at du sannsynligvis ikke har enten interesse eller evne til å sette deg inn i diskusjonen.
Zeus har dermed mer til felles med deg og meg, enn Gud. Et mer konsekvent (men fremdeles horribelt) resonnement ville dermed være å mistro eksistensen til meg og deg. Selv om visse former for moderne tenkning kan føre til at nettopp det skjer.
“I contend we are both aRoberts, I just believe in one fewer Roberts than you do. When you understand why you dismiss all the other possible authors of the introductory citation, you will understand why I dismiss yours”
– Unknown. Probably Abe Lincoln or something.