Warning: Not as clever as you may think
(Merk: Denne teksten er senere videreutviklet til en aviskronikk her)
Overskriften er provoserende nok. Intuitivt har noen kanskje lyst til å slutte å lese på dette punktet, scrolle ned til kommentarfeltet, og taste inn med en god blanding av caps lock, Cheese Doodles-smuler og utropstegn: «NEI, ateister tror ikke på NOE!!!!!! Vi forholder oss bare til ting som er bevist!! Ateisme er bare fravær av tro siden det ikke finnes noen bevis for guder, Zeuser eller svømmende fettuccinemonstre (copyright pending, danieljoachim.org @2014). Hvis ateisme er en tro, er sult et måltid, skallet er en hårfarge, og manglende samling på frimerker er en hobby!!!» Osv, osv. Tror du meg ikke, er det bare å lese et tilfeldig nettforum eller kommentarfelt på Dagbladet. Slike catchy memer har de gjerne igjen resirkulert fra en religionsfiendtlig bok eller hørt fra en religionsfiendtlig lærer eller kompis. Et retorisk grep for å vise at «jeg holder meg til bevis mens du tror, og derfor kan jeg sette meg i lenestolen mens du må bevise for meg.»
Nå finnes det heldigvis mer dialogsvillige og fornuftige ateister som i det minste gir meg credit nok til å lese helt ned først, for så på en logisk sammenhengende måte forklare hvorfor de eventuelt er uenige. Kritiske (men seriøse) tilbakemeldinger er ønskelige, siden jeg også holder på å utvikle flere argumenter om dagen.
Siden vi diskuterer vår relasjon til troen på en Gud, kan det være greit å presisere hva Gud innen klassisk teisme…er, så du ikke lander på de vanlige dumme karikaturene. Du finner hele historien i den nylagde fanen på toppen av sida. Kortversjonen er at Gud ikke selv er en del av naturen ved siden av andre, men er selve Eksistensen, opprettholder universet i eksistens i ethvert øyeblikk, ikke har «deler» og er opphavet til alt. Innen klassisk tradisjon kan man kjenne Gud ved fornuften alene, men vi kan bare prate om Gud analogisk siden Guds fulle natur er utenfor vår kognitive rekkevidde. Man trenger ikke vente på brudd i naturlovene for å bevise Ham, men logiske resonnementer holder langt. Har du forstått dette, er du allerede bedre rustet til å drive seriøs gudskritikk enn 99,8% av ateister i dag.
Ateisme, slik det blir brukt idag, har gjerne to betydninger. Svak/myk ateisme, som en enkel negasjon eller fravær av troen på Gud eller sterk/hard ateisme, som en positiv påstand om at det eksisterer ingen Gud. Førstnevnte er egentlig ekvivalent til agnostisisme, mens sistnevnte proklamerer å ha reelle argumenter for at det ikke eksisterer en Gud. I denne forstand er også steiner og kyllinger ateister, uten at det forteller noe om et fravær av rasjonelle grunner for å tro på en allmektig Gud.
Svak ateisme avslører i enkelte tilfeller en viss historisk ignoranse. Ordets opprinnelse var tross alt ikke norsk eller engelsk, men kommer fra gresk, nærmere bestemt α-θεός (a-theos). Bokstavelig oversatt betyr dette gudløs og var ikke en negasjon av troen på Gud, men en negasjon av Gud selv. Vi forstår at det her kreves argumenter for at personen mener at Gud kan avskrives.
Selv om vi likevel skulle tillate ateisten en slik definisjon, kan vi uansett angripe problemet på andre måter. For hva ligger til grunn for ateistens motivasjon i å beskrive seg selv på denne måten? Jo, han ønsker å hevde at han selv innehar en slags «default» utgangsposisjon, slik at han kan sette opp det enveiskjørte skiltet for bevisføring mot han selv. En type ærlig tvil som det naturlige startstedet for kritisk utprøvning. Dessverre er det en misforstått tvil, som fratar han fra en virkelig kritisk utprøving på et dypere nivå.
For dette forutsetter en annen antakelse. Nemlig en virkelighetsforståelse som i det hele tatt kan gjøre det rasjonelt å ikke operere med en Gud i utgangspunktet. Her har ateisten to muligheter, grovt forstått. Nemlig filosofisk materialisme, troen på at fysisk materie er alt som eksisterer, eller filosofisk naturalisme, troen på at natur (i bred forstand) er alt som eksisterer i et kausalt lukket system. Mens materialisten ikke kan tillate ikke-materielle virkeligheter i universet, kan naturalisten i verste fall anerkjenne f.eks. at menneskelig bevissthet skyldes immaterielle egenskaper ved hjernen (jf. property dualism), at moralske sannheter eksisterer som en slags evig, immateriell form (som Tim Maudlin i Q&A) eller at matematikk faktisk har en reell, objektiv, platonsk eksistens, fri fra hjernen til alle mennesker, som overraskende nok de fleste matematikere holder ved (mange av dem uten å vite hvorfor).
Personlig mener jeg at alle sistnevnte forsøk til slutt er inkoherente med et konsekvent naturalistisk virkelighetssyn, men jeg er interessert i å lese meg opp på forsøk som gjøres.
Her er det viktig å presisere at materialisme eller naturalisme er noe som ateisten tror på, uavhengig av hva han selv sier. Men dette trenger ikke være noe negativt, siden kristen tro selv bygger på fornuften, og snarere representerer en slags forpliktelse til hva fornuften har funnet frem for en. Naturalistens tro kan holde seg til rasjonelle grunner for å konkludere med sitt syn, på samme måte som den kristnes tro.
Så det relevante spørsmålet er heller: Hvorfor starte fra et utgangspunkt av materialisme eller naturalisme, snarere enn teisme? Naturalisten vil gjerne si at teisme kanskje var en plausibel «hypotese» i middelalderen, men peker på naturvitenskapens fremgang siste 300 år for å vise at naturalisme i dag er det mest plausible. Fordi naturvitenskapen har jo «bevist» at evolusjonen bare har fysiske årsaker, at evolusjonsfortrinn utgjør menneskelig moral, som dermed ikke har et objektivt opphav, at fri vilje må være en illusjon, at menneskesinnet er fysisk, at universet bare innehar mekaniske årsaker mellom meningsløse, fundamentale fysiske enheter. Eller?
Problemet er at dette er fullstendig feil. Jeg har skrevet to lengre poster om dette tidligere her og her, så nå holder jeg meg til å si at naturvitenskapen selv ikke hevder slike påstander. Alt dette verktøyet gjør, er å frembringe agnostiske resultater. Det er eventuelt naturalisten selv som forlenger dette til konklusjonene ovenfor. Men da driver han med filosofi, og ikke med naturvitenskap.
Materialisten kan si at han selv har den mest åpenbare utgangsposisjonen, siden han aldri har sett noe som ikke er fysisk. Men her gjør han tankefeilen «question-begging» ved å anta at sansene er eneste vei til kunnskap, og antar at materialisme er sant for å vise at materialisme mest sannsynlig er sant. Sirkulær, defekt logikk. På samme måte kan naturalisten si at vi ikke kan vite noe om ting som er utenfor naturen, men da gjør han allerede en påstand om verktøy for menneskelig erkjennelse som er stikk i strid med hva den klassiske teisten vil si. Han «beviser» at motparten tar feil ved å først anta at motparten tar feil.
En stor del av årsaken til at vi har fått en samfunnsholdning hvor naturalisme kan virke som et naturlig utgangspunkt, henger mye sammen med den største revolusjonen ved at man forlot en aristotelisk-thomistisk filosofi for 300 år siden. Noe som virker til å være en kjempetabbe.
Selv mener jeg at materialisme er et så lite troverdig alternativ, at eneste måten det kan overleve på, er ved å antas a priori uten kritisk utprøving. Naturalisme har selv en rekke utfordringer, og en naturalist må starte fra skratch for å vise hvordan/om rasjonalitet, kausalitet, objektive sannheter, eksistens, moral, menneskeverd, matematikk, logikk, naturlover, fri vilje, menneskesinn, osv, kan eksisterere, gitt hans syn.
Nå er ikke formålet med denne posten å gi et detaljert argument mot materialisme eller naturalisme, siden jeg gjør det i mange av mine andre poster. Her kan jeg nøye meg med å peke på at ateisten uansett har en bevisbyrde i forhold til å presentere argumenter for hvorfor hans materialistiske eller naturalistiske syn er mest koherent med virkeligheten vi erkjenner omkring oss. Dersom materialisme og naturalisme viser seg å være lite plausibelt, skal du slite hardt med å bevare din ateisme.
Hvis vi ikke kan forutsette naturalisme a priori, er det like absurd å si at et spebarn er ateist i sitt fravær av en bevisst tro på Gud, som å si at spebarnet er teist i sitt fravær av en bevisst vantro på Gud. Både ateisme og teisme inneholder nemlig positive påstander om universets ontologiske tilstand. Hvis ikke det eksisterer noe som en metafysisk nødvendig skaper-Gud, påstår du implisitt også at universet på en eller annen måte har klart å komme inn i eksistens (uavhengig av en eventuell temporal begynnelse) og opprettholde seg selv i eksistens fra sekund til sekund.
Dersom han ikke vil gjøre det, er apateist (likegyldig til Guds eksistens) en bedre beskrivelse enn ateist. Apatisten kan leve uten interesse for disse store spørsmålene, men han kan aldri hevde ting som at ateisme er mer fornuftig enn teisme eller vice versa. Langt mindre skrive en bok om at Gud er en vrangforestilling.
«[T]he great majority of naturalist philosophers have an unjustified belief that naturalism is true and an unjustified belief that theism (or supernaturalism) is false.»
– Quentin Smith, ateistisk filosof i «The Metaphilosophy of Naturalism»