«If the gates of hell cannot prevail against the Church, the New Atheists certainly will not. But to paraphrase that old atheist Nietzsche, what does not kill the Church makes her stronger. For prodding us Catholics to contribute to that strengthening, we can thank the New Atheists.»
Påsken er en tid for å være takknemlig – selv til nyateister. I lys av mediaoppmerksomheten de fikk sist sommer, skrev jeg selv en tekst hvor jeg argumenterte for at nyateismen ville vise seg å bli en god ting for kristne. Bevegelsen som ble navngitt av magasinet Wired i 2006 og er frontet av de fire hesterytterne Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Videre flankert av figurer som P. Z. Myers, Jerry Coyne og A. C. Grayling med siste tilførsel – sjeldent svake Peter Boghossian, som nå har basert en hel evangelistisk bok på å raljere mot en allerede dypt misforstått definisjon av Gud og tro.
Målet med boka? Å mobilisere 10.000 ateister ut i gatene for å løsrive oss kristne fra våre vrangforestillinger, og lære oss å tenke kritisk og sånn…
Religionskritikk er en velkommen ting. Kristne burde selvfølgelig feie for egen dør, men noen ganger kan det være nødvendig med litt hjelp utenfra. Religiøse går ofte over streken, og det må kritiseres – på en konstruktiv måte vel å merke. Som en gudskritisk bevegelse derimot, er nyateistene uansett en banal og anti-intellektuell katastrofe. De har ikke tilført et eneste moment til diskusjonen som ikke har vært enten direkte feil, bygger på falske tankesett, eller imøtegått eller overgått av tusener før og etter dem – både teister og ateister. Dette burde ikke være en kontroversiell påstand, men åpenbart for alle med et minimum av innsikt.
Samtidig, kristne må ta sin del av skylda. Når enkelte ateister virkelig får seg til å tro at nyateistene sier noe fornuftig som er verdt å reflektere over, skyldes det også moderne kristne som i stor grad har brutt med sin intellektuelle tradisjon, og ført argumenter som virker sterkt mot sin hensikt. Jeg tenker på alt fra ung-jord kreasjonisme eller bibelfundamentalisme til argumenter som tilsier at Gud er «en person», som en veldig sterk superhelt som flyr rundt, mormonisme eller andre ufullkomne og menneskelige karakteristikker, snarere enn å være Eksistensen og Væren selv, som eneste logisk grunnlag for all eksistens til enhver tid. Å forsvare en gud som er mindre enn dette, er ekvivalent til ateisme. Gud kan ikke være noe annet enn absolutt, for ellers vil ikke navnet Gud ha noen mening. En ufullkommen gud som fremdeles er avhengig av en ytterligere virkelighet for sin egen eksistens. (NB: Det betyr naturligvis ikke at alle som har fordypet seg frem til en slik forståelse av Gud, er ateister. Det kan man ikke forvente).
Argumentet mitt i sommerens tekst var at nyateismen først og fremst tvinger kristne til å reflektere over eget utgangspunkt, og plutselig motiveres til å oppdage 2500 år med tidvis glimrende filosofi, som legger ut alle spørsmål en kan finne på å tenke over i stor detalj.
Det følger av tre hypoteser som vist under. Merk at disse ikke har noe grunnlag i noen formelle kvantitative undersøkelser, men er i stor grad basert på egen synsing.
- Nyateismen har tvunget gudstroende til å dykke dypere ned i sitt filosofiske fundament, enten i moderne trosforsvar eller i klassisk filosofi
- Nyateismen har i veldig liten grad inspirert mer kvalifiserte ateister til å oppsøke filosofi og naturalismeforsvar på et høyere nivå
- Nyateismen har kanskje lykkes i å få enkelte ateister mer høylytte, men bare den banale typen som uansett leste fordi de allerede var enige
Som fører til…
- Nyateismen vil i lengden ha bidratt til å skyve balansen i favør av gudstroende personer med høy filosofisk refleksjon på bekostning av naturalister – som i neste omgang kan spre seg til akademia, debatter, nøkkelpersoner og sentrale meningsytrere
Jeg tror ikke dette er altfor optimistisk heller, men en naturlig følge av den dårlige ateismereklamen, spredd av Dawkins et al. Et resultat Dawkins neppe vil være særlig stolt over.
Min egen interesse for filosofi ble i stor grad tent av å bli konfrontert med Dawkins, Harris og Hitchens, for å misfornøyd gå veien gjennom mye moderne populærapologetikk, til å utforske de dypeste havene av klassisk filosofi. Etter mitt skjønn er det å starte med en enkel litt-for-mange-dager-gammel wiener-for-en-tier i lompe, for så å oppdage at det er lunkne kjøttkaker til middag, til å få servert en fire-retters middag av Jamie Oliver selv.
Jeg mistenker den katolske filosofen Edward Feser for å lese bloggen min gjennom Google Translate, for 9 måneder senere har han nå lagt ut en forelesning om nettopp dette. Her går han inn i større detalj, og peker på hva som er galt med alt fra nyateister til scientisme, Intelligent Design og mange moderne vrangforestillinger. Særlig interessant er det hvordan han kritiserer kristen fideisme, tro uten fornuft. Mange kristne har nok følt seg presset tilbake i en tro hvor de ikke kan søke et rasjonelt grunnlag for den, og Kirken må ta sin del av skylda. Tro, innen kristen kontekst, er ikke et alternativ til fornuften, men en komplementær.
«As against [fideistic] views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence. Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.»
Kristne fagpersoner og lekmenn må ta opp kampen for å bli profesjonelle innen både filosofi, historie og naturvitenskapene, etablere et metafysisk fundament som bringer skaperverket til sin rett, og hvor fornuften får utløp for sitt potensial, med konsekvenser for både gudsbevis, samfunn, kirke, politikk og moral.
En kristen kan ikke stadig henvise til f.eks. et ukrenkelig menneskeverd, moral eller skjønnhet, uten på et eller annet tidspunkt bli tvunget til å samhandle med de metafysiske forutsetningene for dette.
Marxistene sendte visstnok nye rekrutter ut på gata for evangelisering snarest mulig. Der ble de knust i diskusjon, men var siden høyt motivert for å sette seg ned, lese og jobbe hardt for å kunne forsvare deres nye filosofi og komme bedre ut av neste diskusjon. Feser bruker på samme måte bildet av Rocky Balboa og Mr. T. Sistnevnte knuser Rocky, men gir ham en viktig lærepenge. Rocky er nemlig bare ute av form, og må komme seg tilbake igjen for å utklasse fiendene sine. Teistisk filosofi må mobilisere, med stort potensial til å feie alle alternative virkelighetsoppfatninger av banen.
Feser er dessuten nylig ute med en egen bok på skolastisk metafysikk. En frisk motreaksjon mot absurd moderne materialisme. Den blir interessant, og kan være med på å lede frem til store ting!
Hør og/eller les Feser sin forelesning her, eller lytt under. Anbefales sterkt!