«It was their wonder, astonishment, that first led men to philosophize and still leads them»
– Aristoteles
Se for deg at du er ute og går i skogen en solfylt vårmorgen. Grønne vekster springer frem overalt i en forgjeves kamp for å stenge ute horden av varme solstrålene som vil finne veien gjennom løvbladene og inn til huden din. En opplevelse av sinnsro og takknemlighet. Du ser rundt på trær og planter omkring deg.
Ikke noe rart med dette? Slik har det jo alltid vært på denne tiden.
Fra tid til annen dukker det opp en og annen turgåer på stien din. En aldrende mann. Et ungt kjærestepar. En pesende jogger i mørke tights og singlet. Det skaper gjerne nok distraksjon til å tiltrekke deg oppmerksomheten din, men det er fremdeles ikke noe unormalt i at andre sjeler finner veien ut i naturen på en slik strålende dag.
Du går videre. Plutselig kommer du til en klarning i skogen. Stien slutter. Foran deg er det en stor, åpen plass, dekket av et mykt, tynt teppe av gress. Midt på plassen ser du – en gigantisk kule. Solid og sort. En halv fotballbane bred. Mange etasjer høy. Du blir overraska, og stiller deg selv TO spørsmål:
1) Hvor kommer denne fra?
– Den var jo ikke her tidligere i uka. Hvem er det som har plassert denne midt uti skogen? Hvilken fabrikk kan ha satt sammen dette digre monsteret? Har de brukt helikopter? Beltebiler? Hva?
2) Hvorfor er den her?
- Hvis noen har gått gjennom så mye bry for å få en svær kule ut hit, må det i det minste være en grunn til det? En filminnspilling med Harrison Ford i hovedrollen? Utprøving av et nytt militært våpen? Et PR-stunt av Pepsi? De nye lokalene til Framtiden i Våre Hender?
Se nå for deg at vi blåser opp størrelsen på kulen, til å bli på samme størrelse med universet. Det merkelige er, at vi fortsatt må stille de samme spørsmålene. Det som er underlig, er ikke at du ble overraska over kula, men at du ikke ble mer overraska over å se naturen, sola og turgjengerne.
Som barn er vi flinke til å stille spørsmål. Til å kjenne på. Til å prøve ut. Alt er eksotisk. Alt er nytt. Men som eldre faller vi raskt inn i vårt vante mønster, hvor vi ikke lenger setter pris på den enkle gleden. Føler for å stille de mest barnslige spørsmålene.
Fordi det som faller deg inn, er at alt dette er så himla..fryktelig unødvendig. Det skulle ikke vært her. Skulle ikke…eksistert.
Og du! Deg! Den fantastiske, mirakuløse og unike personen du! For hva ville hele dette universet vært for deg? Med all dens majestet. Med all dens vitalitet, masse og energi, dersom ikke nettopp DU var her for å oppleve det? For å undre deg. For å gripe skjønnheten av det. For å elske. For å tørste etter å utforske mer.
Nå, analogien mellom kula og universet er ikke helt perfekt, men den får likevel frem det viktigste poenget. Hva er eksistens? Hvorfor eksisterer dette? Hvorfor eksisterer noe?
Det meste av moderne prat om eksistens, har tendens av å være en avledningsmanøver for å unngå det vanskeligste spørsmålet. Istedenfor å prate om eksistensen i seg selv, prater man om å prate om eksistens, og later som at det har dekket oppgaven. Men eksistens er ikke et predikat eller en egenskap ved en ting per se, men det er en forutsetning for at en ting skal ha predikater eller egenskaper i det hele tatt!
Absurditeten topper seg når folk påstår ting som at fysikken ennå ikke har funnet ut hva som er naturen til eksistens. Når folk kan spørre om hva som er den fysiske naturen til eksistens, lukter det kategorifeil lang vei. Akkurat som om matematiske modeller skulle oppdage et eksperiment eller mønster som gjør at ting eksisterer i utgangspunktet?
Nå, det kan selvfølgelig ikke finnes en fysisk forklaring på eksistens, siden alt som er fysisk allerede per definisjon eksisterer, og noe alle fysiske ting deltar i. Eksistens utgjør et uendelig kvalitativt gap mellom ikke-væren og væren. Et gap som aldri kan krysses, uavhengig av hvor mye kvantitativt, hvor mange naturlover, mørk materie og energi, fundamentalpartikler, matematikk, genmutasjoner, nerveceller eller årtusener med naturvitenskapelig fremgang du skulle legge til.
Vi kunne brukt tid på å tvile på om i det hele tatt noe eksisterer, men det er ikke et spørsmål tenkere innen thomistisk realisme trenger å kaste bort tiden på, siden det er såkalt selvinnlysende, frem til man har en reell grunn til å tvile på det. En av tingene den franske 1600-tallsfilosofen Rene Descartes eller den mer moderne Ayn Rand faktisk hadde rett i, er at du kan vite at du eksisterer, nettopp i øyeblikket du stiller deg det spørsmålet.
I Aquinas sin tradisjon, skiller man mellom essens og eksistens. Dette er flere lange argumenter, men henger sammen med at det er nødvendig for at ekte kunnskap om objektive virkeligheter skal være mulig. Vi kan tenke oss ting som har en klart definert essens, slik som enhjørninger eller trehodede troll. Noe du tydelig forstår konseptet av, men som ikke har eksistens. Noe du forstår hva er, men ikke at det er. Hvis du skulle være i tvil om slike essenser eller former (de betyr nesten det samme) virkelig eksisterer, har jeg forsøkt å overbevise deg her og her.
Så hvis alle ting henter eksistens utenfra seg selv, må vi, på samme måte som med forandring, spore alt tilbake til et første medlem for at eksistens i det hele tatt skal være mulig her og nå. Et medlem som ikke bare har en essens med tilført eksistens, men hvor dets essens er det samme som dets eksistens. Som ikke bare deltar i eksistens, men som er Eksistensen selv. (Puuuh, ta en pause, og les det om igjen).
Dette er ikke en horisontal og tidsbestemt serie hvor alt har en endelig eller uendelig begynnelse i store smell eller multivers, men en vertikal serie som virker i hvert eneste øyeblikk. Ikke bare «hvordan startet det», men «hvordan pågår det». Det utgjør derfor ingen forskjell om materien som utgjør tingene i teorien kan ha evig eksistens, selv om det er mindre sannsynlig. Enda en grunn til at multiversteorier er irrelevant for selve spørsmålet om Guds eksistens.
Som vi husker fra forrige innlegg, må all forandring forklares ved begreper som aktualitet og potensialitet. Eksistens er en type aktualitet som realiserer en ting. Essens igjen, er en form for potensialitet. Et potensielt menneske eller univers eksisterer ikke, men et foster eller babyunivers har fått tilført aktualitet, og har derfor nå væren og eksistens. Men ingenting kan få seg selv inn i eksistens. Og hvis alle ting i teorien kan gå inn og ut av eksistens, som vi observerer hele tida, ville ingenting eksistert her og nå. Årsaken til eksistensen må være noe allerede eksisterende. Noe nødvendig.
If something exists, either its existence follows from its nature (it cannot but exist), or it is brought about by something other than itself.»
– Brian Davies i The Thought of Thomas Aquinas
Eksistensen må være noe absolutt simpelt. Uten deler. Ren aktualitet og dermed ren væren og ren eksistens. Det absolutte, nødvendige opphavet til alt kontingent og unødvendig. Av utallige grunner kan ikke dette være universet selv.
Et av Guds navn – er ren Væren. Et annet – er Eksistensen selv.