Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Les etterpå:
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper
Vi fortsetter gudsbeviset fra posten over, som er en form av Aquinas’ tredje vei fra Summa Theologica, men tilpasset med moderne eksempler. Inspirert av Spitzer og Norris Clarke. Så vi har fra forrige gang konkludert med at det må eksistere minst en ubetinget virkelighet. Nemlig noe som ikke må være betinget av noe annet for sin eksistens. Men hva kan dette være?
Påstanden her er videre at opphavet til alt vi ser omkring oss, må være absolutt enkelt. Fullstendig uten «deler» og sammensetning.
For vi kan tenke oss at for at en ubetinget virkelighet (UBV) kan eksistere, må det være i et av følgende to alternativer (hvis du tror det finnes flere, så bidra gjerne):
- UBV eksisterer gjennom seg selv.
- UBV eksisterer gjennom å få oppfylt betingelsene sine av seg selv. Sagt litt enklere, og uten fare for å skape forvirring: UBV må være sin egen årsak.
Sistnevnte henviser til begrepet causa sui, og stammer helt tilbake til nyplatonisten Plotinus. Det ble også avvist av Aquinas, fordi det er misforstått å si at en virkelighet kan være sin egen årsak, fordi det må i såfall bety at en virkelighet eksisterte før den eksisterte, for å få seg selv inn i eksistens. En umulig sirkel.
«There is no case known (neither is it, indeed, possible) in which a thing is found to be the efficient cause of itself; for so it would be prior to itself, which is impossible.»
– Thomas Aquinas i Summa Theologica 1.2.3
Så vi står igjen med alternativ 1, og konkluderer med at en ubetinget virkelighet må eksistere gjennom seg selv. Men hva betyr det?
Her hjelper det å ta inn et uttrykk som enkelhet. For dersom den ubetingede virkeligheten ikke eksisterer gjennom å oppfylle sine egne betingelser, må det være fordi den ikke har noen betingelser å oppfylle for sin egen eksistens. Den er….absolutt enkel. Uten deler. Vi står altså med:
2.1 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha deler. UBV kan ikke være avhengig av en del «d» for sin eksistens, siden den er ubetinget, og UBV kan ikke ha deler som ikke har innvirkning på dens eksistens, for da vil uansett UBV eksistere uavhengig fra delene.
Dette får interessante konsekvenser. For det betyr at UBV ikke kan være en virkelighet med utstrekning innenfor tid og rom, siden enhver virkelighet med utstrekning i tid og rom per definisjon har deler. Hvis UBV har utstrekning i rom, må den ha en del som strekker seg fra sted A til sted B. Hvis UBV har utstrekning innen tid, må dens eksistens strekke seg fra tid t til tid t+1, som igjen er annerledes fra tid t+1 til t+2. Derfor konkluderer vi med:
2.2 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha en utstrekning innenfor tid og rom. Den må altså være det vi kaller for…immateriell og evig (i forstand av utenfor tid, ikke i forstand av uendelig antall år).
Fra 2.2 vet vi at en ubetinget virkelighet også må være uforanderlig, fordi enhver forandring foregår innenfor tid, i forstand av at noe har egenskapen x på tidspunkt t og egenskapen y på tidspunkt t+1.
2.3 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, er uforanderlig. Og for å unngå misforståelser, kan vi jo presisere at den er uforanderlig i forstand av at den ikke kan forandres innen tid og rom.
Merk at alle disse disse punktene vurderer UBV i seg selv. De sier ingenting om hvorvidt UBV kan ha ikke-essensielle deler eller om UBV kan samhandle med betingede virkelighet for å få utstrekning i tid og rom (som f.eks. en skapelse ex nihilo).
Vi har hittil bevist at det må eksistere en ubetinget virkelighet som, vurdert i seg selv, er immateriell, evig og uforanderlig.
I kommende poster gjenstår det å vise enda tydeligere at denne ubetingede virkeligheten, også må være absolutt unik, ubegrenset og være kontinuerlig opprettholder av hele skaperverket til enhver tid. Du kan vente til det, eller få en videre utdypning av dagens tema nedenfor.
At den ytterste virkeligheten er absolutt enkel, kommer neppe som noen overraskelse. Majoriteten av klassiske teister har holdt til doktrinen som kalles for divine simplicity – Gud som absolutt enkel.
Hva innebærer absolutt enkelhet? Vel, vi kan vise det tydeligere gjennom noen illustrasjoner. Fare: Hvis du fortsetter rett nedover, vil det bli mye heavy lesning. Hvis du derimot bare vil det gøy på Richard Dawkins’ bekostning nederst før du forlater denne sida igjen, kan du hoppe over neste overskrift.
Videre illustrasjoner
For å illustrere dette litt videre. «Absolutt enkelhet» kan defineres som «et fullstendig fravær av indre og eksterne grenser», og «uten inkombitable tilstander med andre». F.eks. en trekant vil ha ytre streker som avgrenser den fra rommet rundt. Så lenge strekene har tatt form av en trekant, er den inkompatibel med å bli f.eks. en sirkel eller et kvadrat. Videre vil to trekanter satt sammen til et parallellogram, ha både indre og ytre grenser, som vist under. Den er nå blitt til en mer kompleks figur. Hadde vi fjernet den midterste streken, ville den blitt enklere igjen.
Men merk enda en ting. Dersom vi tar bort den midtre streken, blir også parallellogrammet mer «inklusivt» enn hva som var der tidligere. Det vil si, at parallellogrammet inneholder mer areal enn hva trekantene gjorde hver for seg. Mer presist; det inneholder nå samme mengde areal som det trekantene tidligere inneholdt til sammen, Mindre kompleksitet impliserer mer inklusivitet.
Liker du ikke geometri? Selv om ikke argumentet avhenger av det, kan dette faktisk eksemplifiseres videre i lys av moderne kvantemekanikk og feltteori.
Et elektron frastøter seg andre elektroner. Protoner på sin side, tiltrekker seg elektroner. Grensebetingelsene til elektroner og protoner er i konflikt med hverandre, som betyr at ingenting kan være et proton og elektron på samme tid og i samme forstand. Men både protoner og elektroner kan samhandle med hverandre gjennom en enklere virkelighet – et elektromagnetisk felt. Her er elektronet kompatibelt med feltet, og tillater også samhandling mellom elektroner og protoner.
På samme måte er bølger inkompatible med partikler. Mens bølger sprer seg utover, er partikler lukket i seg selv. Partikler kolliderer dersom de møter hverandre, men bølger vil blande seg sammen og skape interferensmønstre. En rekke slike eksempler viser oss at en virkelighet ikke kan inneha grensene til en bølge og en partikkel på samme måte på samme tid. De er ekskluderende. Men visse nylige forsøk, som Aspect-eksperimentet og dobbeltspalte-eksperimentet, viser at samme virkeligheten kan ha grensene til en bølge og en partikkel på samme tid. Hvordan kan det forklares?
Jo, ved prinsippet om enkelhet. På samme måte som med det elektromagnetiske feltet i forrige eksempel, må det eksistere en enklere kvantetilstand som ikke har de ekskluderende grensene til verken partikkel eller bølge, men er en enklere tilstand som vil ha færre grenser, og derfor færre inkompatible tilstander og være mer inklusiv.
Så vi ser altså at enklere virkeligheter innebærer færre inkompatible tilstander og færre interne og eksterne grenser. Ergo, vil en absolutt enkel virkelighet være fullstendig kompatibelt med alt, og fullstendig uten grenser. Her vist ved «the tree of being».
Absolutt enkelhet kan innebære to ting, eksemplifisert med begrepene aktualitet og potensialitet. Enkelhet i potensialitet, er enkel nettopp fordi den bare er potensiell. Den har ingen grenser, men på samme måte som tallet 0 ikke har noen grenser. Den er altså et fravær av virkelighet og aktualitet.
Enkelhet i aktualitet derimot, har ingen grenser fordi den ikke har noen begrensninger på sin aktualitet. Den må være kompatibel med alle andre virkeligheter, og inkludere i seg alle virkeligheter under seg selv i «the tree of being», inkludert protoner, sirkler, bølger, elektromagnetiske felt og en eventuell absolutt grunnleggende naturlov (Grand unified theory). Den ubetingede virkeligheten må altså være absolutt enkelhet i aktualitet – ren aktualitet, som er Aristoteles’ og Aquinas’ beskrivelse på Gud. I klassisk teisme kommer vi helt til bunns, og nyter ikke luksusen av brute facts som i ateistisk naturalisme og materialisme som de tar seg frihet til.
Så når vi prater om Gud i vanlig kjerkesnakk, og sier at Gud alltid er med deg, så er ikke dette tomt poetisk pjatt, men han inkluderer deg bokstavelig talt i seg selv, og ligger til grunn for din væren. Det er derfor personen deg kan eksistere til enhver tid. Dette er hva vi kaller Guds altinklusive forsyn (divine providence på engelsk). Uten Gud – ingen deg.
Så hva må til at noe i det hele tatt skal kunne eksistere? Svaret må være enkelt!
2.4 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, må være absolutt enkel.
Dawkins special
Richard Dawkins. Et av denne bloggens foretrukne mobbeofre (først og fremst fordi han har gjort seg fortjent til det selv med sin egen hånlige retoriske tone og fullstendig ignoranse om temaene han skriver om), skriver i kapittel 4 av The God Delusion om sitt stjerneargument for hvorfor «det nesten helt sikkert ikke eksisterer en Gud». Argumentet i kort form tar utgangspunkt i at universet er veldig komplekst, og derfor i utgangspunktet virker veldig usannsynlig. Noen overtroiske tullinger kunne nok begynt å mistenke at det befinner seg en slags «designer» her, men heldigvis redder Dawkins dagen. Han staver det aldri ut selv, men argumentet kan sammenfattes som noe slikt:
x.1 Komplekse ting er veldig usannsynlige dersom det ikke er noen forklaring på deres eksistens.
x.2 Dersom Gud er forklaringen på et komplekst univers, må Gud selv være desto mer kompleks.
x.3 Derfor må Gud være enda mer usannsynlig (fra x.1, x.2 og hva Dawkins kaller «argumentet fra usannsynlighet» på side 139)
Målet er naturligvis å få oss til å forstå at Gud aldri kan være en sannsynlig forklaring på noe som helst, men bare gjør saken verre. Dawkins er også mannen som for alvor forsøker å ta vitenskapens navn i søla ved å få seg til å tro at Gud kan lignes med en «naturvitenskapelig hypotese», noe som vi allerede har sett er en tabbe på lavt nivå.
«The presence or absence of a creative super-intelligence is unequivocally a scientific question, even if it is not in practice—or not yet—a decided one.» (Side 82)
Det kan godt stemme, dersom vi ser for oss Gud som en slags flyvende, kjempesmart, men fremdeles kontingent Supermann. Det er derfor bare synd at store klassiske teistiske tenkere holder til Gud som «den Absolutte» eller «Eksistensen selv». La oss derfor overse det faktum at Dawkins aldri virker til å ha forstått filosofi, og derfor ikke forstår sin egen vitenskap eller det klassiske konseptet av Gud. Vel, det kan likevel komme noe godt ut av alt.
At Gud må være mer kompleks, følger overhodet ikke. Han må derimot være, som vi har vist ovenfor, absolutt enkel. Ren aktualitet.