I løpet av tiden fremover håper jeg å kikke litt mer på moralfilosofi. Filosofi handler om å utforske fundamenter. For hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt? Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er vi forpliktet til å handle i henhold til biokjemi eller innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke den evolusjonære delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller er vi etterdiltende slaver for våre omgivelser?
Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon, hvor forfatter ikke engang forstår hva som diskuteres.
Needless to say. Jo mindre vi diskuterer fundament, jo en fattigere privat og offentlig samtale om moral vil vi få. Og siden moral virker inn på det meste av levd liv, valgte valg, kunnskapssøk, samfunn og politikk, ender vi i verste fall opp med å bli overfladiske mennesker – og et overfladisk samfunn, hvor relativismen har fritt spillerom fordi man har innbilt seg at det ikke eksisterer bedre alternativ. Etikk er ikke et sted hvor vi kan ha luksusen av å hoppe over alle de viktige og grunnleggende spørsmålene. For mye står på spill.
Jeg har skrevet en liten intro før, som svar på et spørsmål om ateister kan være gode mennesker. Fungerer også som kommentar til bildet like ovenfor:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
Harde kritikker av konsekvensetikk ligger på tegnebrettet. Folk som Mill, Locke, Singer, Dawkins, Dennett, Sam Harris, Kant, Kierkegaard og relativisme skal alle granskes.
Kom gjerne med kommentarer, innspill og kritikk på veien.
Jeg vil først og fremst utforske teorien til Alasdair MacIntyre. At valget vårt for en forsvarlig moralteori egentlig bare står mellom en av to. Naturretten og dydsetikken til Aristoteles (med Aquinas og store deler av Den romersk-katolske kirke etter ham) eller den moralske nihilismen til Nietzsche. En hypotese jeg selv jobba mye med, frem til jeg fant dette detaljert formulert hos MacIntyre. Nietzsche kjente sin klassisk filosofi, og virker til å kunne diskutere etisk fundament på et mye dypere og mer seriøst nivå enn hva som ofte gjøres i dag. Nietzsche fortjener altså beundring, uansett hvor uenig man måtte være med ham på slutten av dagen.
Så for å avslutte med MacIntyre:
«What I had recognized was that the failure of the Enlightenment project left open two alternatives: to reconstruct the moral theory and communal practice of Aristotelianism in whatever version would provide the best theory so far, explaining the failure of the Enlightenment as part of the aftermath of the breakdown of a tradition; or, instead, to understand the failure of the Enlightenment as a symptom of the impossibility of discovering any rational justification for morality as hitherto understood, a sign of the truth of Nietzsche’s diagnosis. So the choice posed by After Virtue was: Aristotle or Nietzsche?»
Problemet i vår tid er ikke en overvurdering av fornuften, men en sterk begrensning av den.