Noen tanker om onani og lyster

This blog goes x-rated!

Noen løse tanker om temaet under bearbeidelse, også i lys av diskusjonen som raser rundt nettstedet guttogjente.no, selv om jeg ikke uten videre støtter dem i alt. Ta tankene for det de er verdt, og bidra gjerne med dine verdifulle perspektiv! :)

For me the real evil of masturbation would be that it takes an appetite which, in lawful use, leads the individual out of himself to complete (and correct) his own personality in that of another (and finally in children and even grandchildren) and turns it back: sends the man back into the prison of himself, there to keep a harem of imaginary brides. And this harem, once admitted, works against his ever getting out and really uniting with a real woman. For the harem is always accessible, always subservient, calls for no sacrifices or adjustments, and can be endowed with erotic and psychological attractions which no real woman can rival. Among those shadowy brides he is always adored, always the perfect lover: no demand is made on his unselfishness, no mortification ever imposed on his vanity. In the end, they become merely the medium through which he increasingly adores himself…. And it is not only the faculty of love which is thus sterilized, forced back on itself, but also the faculty of imagination.

The true exercise of imagination, in my view, is (a) To help us to understand other people (b) To respond to, and, some of us, to produce, art. But it has also a bad use: to provide for us, in shadowy form, a substitute for virtues, successes, distinctions etc. which ought to be sought outside in the real world—e.g. picturing all I’d do if I were rich instead of earning and saving. Masturbation involves this abuse of imagination in erotic matters (which I think bad in itself) and thereby encourages a similar abuse of it in all spheres. After all, almost the main work of life is to come out of our selves, out of the little, dark prison we are all born in. Masturbation is to be avoided as all things are to be avoided which retard this process. The danger is that of coming to love the prison.
-C. S.  Lewis

Helt uavhengig av alle bibelhistorier og spesielle religiøse åpenbaringer, virker det som om fornuften alene får oss til å se det største ondet ved onani. Det er åpenbart det at du bruker forestillingsevnen din til å redusere andre mennesker til et objekt og middel for din umiddelbare nytelse, snarere enn å se dem som et mål i seg selv. At vi har klart å omformulere dette til en positiv ting, og klart å forvirre tilhørere ved å bruke ordene «kjærlighet» og «kåthet» om hverandre, er heller merkelig. Et eksempel på et av de mange selv-parodiene enkelte modernister og liberalister virker å sette pris på.

At mennesker blir frustrerte og opplever psykologiske lidelser, utelukkende på grunn av å måtte «fortrenge sine seksuelle lyster», er også en rar historie i beste freudianske pseudo-vitenskapelige stil, noen ganger støttet av statistikk med en heller tvilsom metodologi.

Til grunn for alt dette, virker ofte å ligge en heller reduksjonistisk historie av mennesket selv.

En primitiv historie er at mennesket velger x eller y fordi kjemikalier utløses i kroppen og nerveceller som fyrer i hjernen. En mer troverdig historie er at kjemikalier utløses i kroppen og nerveceller fyrer i hjernen i stor grad fordi menneskets intellekt velger x eller y. Begge historier stemmer overens med moderne nevrovitenskap, men er to vidt forskjellige tolkninger. Komisk nok er det ofte førstnevnte som forteller at deres tolkning selv er naturvitenskap. Desto større grunn til å tenke kritisk rundt moderne overtro.

En primitiv historie er at mennesker bare er dyr, og ikke har noe annet valg enn å måtte leve etter visse instinkter. Det er disse personene som, etter mitt skjønn, er de virkelige evolusjonsfornekterne. Ikke fordi de fornekter at vi stammer fra enklere vesener, men fordi de fornekter at det faktisk har skjedd en…evolusjon. En mer troverdig historie, som Aristoteles allerede holdt til for 2300 år siden, er at mennesket er et rasjonelt dyr. Vår rasjonelle evne og mulighet til å (også) ta valg basert på kalkulert fornuft, er hva som særtegner oss fra andre kjente skapninger i verden.

For i kontrast med hva mange modernister mener å hevde, har vi allerede sett at det finnes mye bedre grunner til at mennesket er noe mer enn bare biokjemi eller materielle prosesser, med har en sjel som ikke uten videre bare har biokjemisk nytelse som sitt mål.

Modernister forkynner at mennesket er slave for sine lyster. Et mer klassisk perspektiv forkynner at mennesker er herre over sine lyster. Modernister forkynner at maksimal nytelse er målet, jf. utilitarisme. Et mer klassisk perspektiv forkynner at målet er større enn oss selv, men ligger å finne i en radikal andrefokusering. I den opprinnelige betydningen av ordet «kjærlighet».

Dersom ditt mål er å bygge en karakter som tar fokus på å fylle livet rundt denne radikale andrefokuseringen, virker det som uforenelig med det å fantasere om andre mennesker som midler til man oppnår egen utløsning. Dermed forstår vi at porno naturligvis tar dette enda et stort steg i gal retning. Mennesker i fortiden hadde ikke vårt problem av å bli angrepet av stadig dristigere bilder rundt hvert gatehjørnet, men er en desto større utfordring til oss om å bevare fokuset på mennesket som et mål i seg selv, uten at menneskets skjønnhet og estetikk blir noe mindre forhøyet av den grunn. Alt kan misbrukes i feil hender.

Fordi vi vet at tanker former oss og vår karakter, og ikke kan reduseres til determinerte nervefyringer i fri salsadans rundt i hjernebarken, på samme måte som fyringer i c-fibre forteller oss absolutt ingenting om det kvalitative aspektet av å oppleve smerte. Når ble dermed det å kunne kontrollere sine egne tanker, en ting vi ikke skal ettertrakte ?

En dårlig forberedelse eller utlevelse av løftet om å «elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere», hvor seksualakten er sekundær til det å knyttes nærmere sammen og få avkom.

For hvis det er slik, som Lewis hinter til, at ved å stenge oss inne i oss selv, så taper vi oss selv. Mens ved relasjoner, en radikal «andrehet», så finner vi oss selv, gir alt dette plutselig mye mer mening. Hovedbudskapet i evangeliene gir mye mer mening.

Sånn sett kan det være vanskelig å forstå at tradisjonell kristen seksualmoral er såpass vanskelig å forstå. Ikke fordi man må avstå fra onani for å være en kristen, men fordi selv slike konservative «forslag» i utgangspunktet har et sterkt rasjonelt fundament.

Det kan godt hende at du selv kommer frem til en annen konklusjon enn meg. Men et brutalt ærlig spørsmål vi i det minste må stille oss først. Holder vi til konklusjonen vår fordi den stemmer med fornuften i overensstemmelse med en konsekvent filosofi, eller fordi vi ønsker å finne en rask måte å rasjonalisere noe vi synes er for….vel, digg til å motstå?

Hva forteller fornuften oss? Hvilken historie holder du for mest troverdig? Hvilken foretrekker du?

Det er god grunn til å jobbe videre med prosjektet om å fundamentere moral i rasjonalitet, og en teleologisk forståelse av natur, når moderne prat gjerne ikke strekker lenger enn løs emotivisme, altså emosjonelle appeller. Hvor lykke ikke kan måles kun i utløst adrenalin eller endorfin, men i henhold til progresjon mot menneskets eget mål. Derfor det gamle greske ordtaket:

Call no man happy ’till he is dead.

Moderne omdefinering skjuler mye gull.