The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap

(NB: Overskrift må leses med Europe spillende i bakgrunnen)

Beklager, det virker forresten som om det har sneket seg inn en liten skrivefeil i overskriften til denne posten. Huff, der holdt jeg nesten på å miste all min intellektuelle troverdighet som forsøkende filosof. Den korrekte tittelen skal naturligvis være “kristen tro vs. materialisme”. Filosofisk materialisme her forstått som troen på at hele virkeligheten nødvendigvis er materiell.

Det bringer oss direkte til kjernen av poenget. Det er nemlig veldig få vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer som har tatt tanken om at det finnes en konflikt mellom kristen tro og vitenskap seriøst de siste 50 åra. Vitenskapshistoriker Colin Russell sier at denne hypotesen samsvarer så lite med virkeligheten, at det eneste som trenger forklaring, er hvordan denne myten oppsto i utgangspunktet. Vi burde derfor heller ikke ta dette seriøst. Likevel er det denne uvitende historien man ofte hører på populærnivå.

En venninne jeg kjenner fortalte meg at læreren hennes på videregående skole hadde spurt klassen om «typiske eksempler på motsetninger». Et av svarene læreren ga var «tro og vitenskap». Norsk lærerutdanning; du trenger mer filosofi!

Den egentlige krigen står mellom filosofisk materialisme (vanlig forstått) og religion. Disse er gjensidig utelukkende, men ingen av disse kan ta empirisk naturvitenskap til inntekt for seg selv, uten å sette det i kontekst av et bredere naturfilosofisk og metafysisk system. Spørsmålet er ikke om vi skal blindt tro på Gud eller på rasjonell vitenskap. Spørsmålet er om vi skal ha en rasjonelt begrunnet tro på materialisme, eller om vi kan ha en rasjonelt begrunnet tro på noe annet enn materialisme.

Foto: Frekk Forlag

Dette ble godt eksemplifisert av astrofysiker og ateist Øystein Elgarøy i gårsdagens debatt med Davidsen og Pajchel om «naturvitenskap gjør religion overflødig» (litt som å spørre om en åre gjør båten overflødig?) på Litteraturhuset. Ryktene skal ha det til at Elgarøy konverterte fra kristendom til ateisme i godt voksen alder i møte med nyateistene Hitchens og Dawkins. Nå er det sjeldent et godt tegn å bli overbevist av slike filosofiske analfabeter med en åpenbar manglende forståelse for virkelighet (uavhengig av om de er religiøse eller ateistiske), men Elgarøy virker som en sympatisk fyr, så inntil det er bekreftet, skal vi la ham få tvilen til gode.

Han sa imidlertid følgende (NB: Jeg tok ikke notater, men tror jeg gjengir dette ganske presist): “Materialisme er ikke en forutsetning jeg tar med. Materialisme er mer en konklusjon av vitenskapelige resultater siste par hundre år”.

Dette viser en grunnleggende filosofisk tankefeil hos altfor mange høyst intelligente og mindre intelligente ateister. Troen på at naturvitenskap på noen som helst måte etablerer et filosofisk materialistisk virkelighetssyn, er overtro. Filosofisk materialisme er en positiv påstand, og kan ikke gjemme seg bak den negative men-ateisme-er-jo-bare-fravær-av-tro-så-jeg-trenger-ikke-å-bevise-noe-retorikken. Materialisme må støttes av gode filosofiske argumenter, i beste fall informert av naturvitenskap. Å tro at empirisk naturvitenskap kan gjøre denne jobben alene, er ekvivalent til å si at suksessen til skrujernet i verktøyskrinet, beviser at virkeligheten egentlig bare består av skruer. Eventuelt at suksessen til metalldetektoren i å finne metall, beviser at virkeligheten egentlig bare består av metall. Når det ikke er gode grunner for å tro at filosofisk materialisme er bevist, men heller grunner til å tro at det er falsifisert, slår dette beina under hele Elgarøy sitt ståsted.

Naturvitenskap, riktig forstått, har vært i konflikt med få, om noen, virkelige doktriner i jødisk-kristen tro gjennom århundrene. Verken Bacon, Galilei, Newton, Darwin, Hawking, Dawkins eller noen andre. Noen sier at kristen tro er mistenkelig flinke til å «tilpasse» seg naturvitenskap (som om det skulle være en retrett-strategi?). De har trolig en lav forståelse av vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi. Flere av kirkefedrene, inkludert St. Augustin, rådet allerede i de første århundrene at Bibelen skulle tolkes i lys av rådende kunnskap/vitenskap (et stikk mot dagens kreasjonister):

“Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience. Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men. If they find a Christian mistaken in a field which they themselves know well and hear him maintaining his foolish opinions about our books, how are they going to believe those books in matters concerning the resurrection of the dead, the hope of eternal life, and the kingdom of heaven, when they think their pages are full of falsehoods and on facts which they themselves have learnt from experience and the light of reason?

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.”
– St. Augustin. Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis».

Siden dette grunnleggende sett handler om filosofi, på samme måte som naturvitenskap opprinnelig springer ut fra enkeltgrenen “Philosophy of Nature”, våger jeg den små-arrogante påstanden om at det virker som om vitenskapsmannen Elgarøy ikke virker til å helt vite hva vitenskap er i den store sammenhengen. Noe som kan virke litt kjennetegnende for personer som påstått omvendes til ateisme gjennom nettopp vitenskap, før forhåpentligvis dybde i filosofi kan bringe dem tilbake.

Elgarøy fortsetter så med: “(…) og hittil har vi ikke observert noe som en sjel eller Gud”. Jeg kan selv bare spekulere i at med å «observere» mener Elgarøy å «empirisk verifisere». Siden Gud ikke inngår i den materielle naturen som et fysisk vesen (à là Odin eller flygende spaghettimonstre) blant andre vesener, og sjelen bare delvis gjør det, er dette derfor igjen å definere seg ut av muligheten for forståelse.

Elgarøy supplerer dette med å si at “(…) vitenskapen har vist oss de ulike formene for kausalitet og har funnet ut at naturlovene samsvarer godt med virkeligheten”. Dette er et stykke på vei sant, men misvisende dersom det forsøkes brukt til forsvar for egen virkelighetsforståelse, siden vi fortsatt ikke har en anelse om hva kausalitet er, eller hva naturlover er. En forståelse som virker umulig for en mekanisk, materialistisk forståelse. Materialisme må operere med mange «brute facts», som den trolig i prinsippet er definert ut av å kunne besvare.

Jaså, naturlovene bare er sier du? Hva vil det egentlig si? Hva har du svart på? Nancy Cartwright ønsker deg lykke til med å besvare det! (PS: Problemet forsvinner i stor grad med en aristotelisk-thomistisk forståelse).

“I pay these guys [physicists] next door to find out what the natural laws really are, and they’re only letting me down”
– John Searle i forelesning

Går vi derimot løs på den filosofiske oppgaven, kan jeg som prøvende thomist og tilhenger av aristotelisk metafysikk «verifisere» sjelen gjennom det å være et menneske, siden sjelen ikke er noe mer magisk enn «formen» til mennesket. En «rational soul». Det som gjør meg til den (forholdsvis) rasjonelle personen Daniel Joachim, og ikke en biologisk, automatisert zombie. Jeg verifiserer dette ved å være i stand til å bruke intellektet mitt og ved å ha muligheten til å velge. Jeg kan «verifisere» Gud gjennom min eksistens, universets eksistens, mønstre i Hans naturlige åpenbaring, og ved å spore muligheten for kausalitet og forandring akkurat nå tilbake til det Aquinas beskriver gjennom hundrevis av sider som «Unmoved Mover», «First Cause» og «Supreme Intelligence». Et vesen som er «Pure Act», og samsvarer med hva klassisk teisme beskriver som Gud.

Naturvitenskap er agnostisk (uavhengig) i dette tilfellet, og man må heller gå løs på den mye mer kompliserte oppgaven med å filosofere over hvilken virkelighetsforståelse som gir best koherens (sammenheng) med hva vi oppfatter som sant i det store bildet, inkludert naturvitenskap. Noe annet vil være et overgrep mot naturvitenskapen selv. Siden dette er en umåtelig tung og kritisk prøvende oppgave, er det ikke vanskelig å forstå at enkelte materialistiske vitenskapsmenn forsøker å ta et par snarveier. Snarveier vi ikke må tillate dem (som f.eks. filosofisk scientisme).

Naturvitenskap hviler på en rekke metafysiske og filosofiske premisser som ikke kan verifiseres av naturvitenskap selv. Da blir spørsmålet om virkelighetsforståelse veldig aktuelt. Som biolog E. O. Wilson bekrefter, er det ikke tilfeldig at vitenskapelig metode derfor måtte oppstå i et område som hadde disse godt etablert gjennom en jødisk-kristen gudstro, kontra f.eks. et annet velutviklet område som Kina:

“Of probably even greater importance, Chinese scholars abandoned the idea of a supreme being with personal and creative properties. No rational Author of Nature existed in their universe; consequently the objects they meticulously described did not follow universal principles, (…) In the absence of a compelling need for the notion of general laws – thoughts in the mind of God, so to speak – little or no search was made for them.”

Siden jeg ble hardt kritisert på Facebook for å si at Den katolske kirke var sentral i utviklingen av f.eks. vitenskapelig metode og faktisk ikke motarbeidet vitenskap (check it out. Underholdende lesning), er det kanskje greit å skrive mer om hvordan kristen tro kan støtte naturvitenskaps metafysiske fundament, og også avsløre mange av mytene opplysningstiden plutselig fant opp om den forferdelige “krigen mellom Kirken og vitenskap”, som Galilei, Bacon, bibliotekbrenning og kunnskapshatende paver. Det er mildt sagt merkelig hvor mye kritisk sans mennesker er villig til å gi slipp på for å få støtte i sitt ønske om å tro at Kirken virkelig er fæl. Kognitiv dissonans sa visst noen?

Som Stephen Barr skriver, var det ikke vitenskapen som «avmagifiserte» naturen. Det klarte den hebraiske Toraen fint alene. Gud skapte en rasjonelt tilgjengelig natur, som ikke var bebodd av ånder, følende trær, bevisste soler, forfedre og magiske vesener. Jødisk-kristen tro drev derfor muligheten for vitenskap gjennom troen på muligheten for å utforske verden midt blant konkurrerende hedninger og overtro i form av magi, samt poly- og panteisme.

Så finnes det gode grunner til å tro at nye naturvitenskapelige resultater langt på vei hjelper til å diskvalifisere moderne materialistisk metafysikk, og at naturvitenskap har større koherens med en metafysisk forståelse som i mye større grad konkluderer med en allmektig, monoteistisk Gud. De fem siste postene om menneskesinnet er et eksempel, men vi kommer tilbake til mer…

Så det virker ikke som om materialisten eller ateisten lenger uten videre kan ta vitenskap til inntekt for sitt eget syn, og har mistet et av sine største ess i ermet. Spesielt når religiøse må trå til for å redde muligheten for rasjonalitet, og gjenopprette troen på menneskets kognitive evner.

“One of the main problems of modernity is the constriction of reason”
– G. K. Chesterton, gjenfortalt av Pave Benedikt XVI

Man kan jo bli religiøs av mindre? :)