Les også:
Gud og menneske i en person
Ordet inkarnasjon blir brukt for å beskrive hvordan Gud ble menneske gjennom den historiske personen Jesus Kristus. 100% Gud – 100% menneske.
Athanasius av Alexandra (ca. 296-373 e.Kr.) var en av de store kirkefedrene. Han var biskop i Alexandria og kjent for å jobbe mye med nettopp inkarnasjonen Mer om han her.
Ulikt Guds eksistens, som kan demonstreres, så er inkarnasjonen et mysterium, på samme måte som treenigheten. Det betyr ikke at de er irrasjonelle, men at vi ikke kan oppdage dem ved fornuft alene. Samtidig kan vi jobbe i etterkant for å utforske dem, betydningen av dem og vise hvorfor de f.eks. ikke er logisk selvmotsigende.
Beskrivelsen til Athansius kan summeres opp i noen små logiske steg.
1. Mennesket, skapt fra ingenting (red: ultimat sett – ikke som at det ikke har skjedd f.eks. en evolusjon), er et dyr som var gitt likheten til Logos.
(Red: Logos ble brukt av de antikke greske tenkerne for å beskrive «verdensfornuften». Årsaken til at universet var ordnet i form og mening på en måte som gjorde at mennesket har tilgang til å lære om det gjennom avdekkende rasjonelt styrte tankeprosesser. Logos blir ofte brukt som den visdommen Gud skapte universet med (Ord 3,19; Sal 33,6) og er det ordet Johannes bruker om Jesus selv i åpningen av evangeliet sitt (Joh 1,1-4).)
Merk: Hvordan fornuften vår kan avdekke virkeligheten, er en av de beste argumentene mot en moderne person som tror at materie er alt som eksisterer. Hvis materialisme var en sann teori, kunne det ikke vært rasjonelle tankeprosesser – selv semi-rasjonelle. Det som tenker, må være noe vesensforskjellig annet fra det som blir tenkt på. Derfor gir Logos-poenget ovenfor spesielt mye mening. But I digress. Mer om det i neste post…
2. Mennesket mistet sin likhet til Logos, og falt nødvendig tilbake til ingenting – til forgjengelighet og død.
3. Død ble derfor nødvendig, men Logos kunne ikke tåle å miste dem som var skapt til dens likhet.
4. Død måtte derfor reetablere menneskets likhet til Logos: men den eneste måten død kunne reetablere likhet til Logos, er hvis Logos selv…døde.
5. Logos kunne ikke dø hvis ikke den hadde en kropp.
6. Logos er derfor en kropp forent med sin person, slik at alt som skjer med kroppen kan sies å skje til den personen.
«Christianity must always remember that it is the religion of the «Logos.» It is faith in the «Creator Spiritus,» (Creator Spirit), from which proceeds everything that exists. Today, this should be precisely its philosophical strength, in so far as the problem is whether the world comes from the irrational, and reason is not, therefore, other than a «sub-product,» on occasion even harmful of its development or whether the world comes from reason, and is, as a consequence, its criterion and goal.
The Christian faith inclines toward this second thesis, thus having, from the purely philosophical point of view, really good cards to play, despite the fact that many today consider only the first thesis as the only modern and rational one par excellence.
However, a reason that springs from the irrational, and that is, in the final analysis, itself irrational, does not constitute a solution for our problems. Only creative reason, which in the crucified God is manifested as love, can really show us the way. In the so necessary dialogue between secularists and Catholics, we Christians must be very careful to remain faithful to this fundamental line: to live a faith that comes from the «Logos,» from creative reason, and that, because of this, is also open to all that is truly rational.»
– Pave Benedikt XVI
Takk til James Chastek.
P1: Gud er uforanderlig.
P2: En del av å være menneske er å forandre seg mens man lever.
K: Det er umulig å være både Gud og menneske.
P1: Gud eksisterer nødvendig.
P2: Mennesker har ikke nødvendig eksistens.
P3: Enten så har noe nødvendig eksistens, eller så har det ikke nødvendig eksistens.
K: Det er umulig å være både Gud og menneske.
Bare sånn på sparket. Det virker ganske logisk umulig å være 100 % Gud og 100 % menneske.
Petter? :)
Til første argument. Både P1 og P2 er riktig, men konklusjonen følger ikke fra premissene.
Det er den delen av Jesus som er 100% menneske som forandres i løpet av levetiden. Gud selv forandres ikke. Derfor det kalles inkarnasjon, og ikke en slags «sammenblanding». :)
Hvem er Petter? :)
Hmm, du har rett i at konklusjonen ikke følger direkte. La meg omformulere konklusjonen for begge argumentene:
K: Det er umulig å inneha alle karakteristikkene til både Gud og menneske.
Jeg tror du misbruker prosentbegrepet litt her. Hvis 100 % av X er gult så og 100 % av det samme er formet som en ballong så er X gult og formet som en ballong. Dersom 100 % av Jesus er uforanderlig (Gud) så kan ikke noe av Jesus være foranderlig.
Bare lurte på om det var deg, på grunn av anonymt nick. Vi hadde nylig en lignende diskusjon. ;)
Konklusjonen din er korrekt langt på vei, så et par kvalifikasjoner til: Gud qua Gud er «Being itself». Jesus qua «Sønnen» er Being itself. Jesus qua menneske derimot, er underlagt menneskelige begrensninger. Så du har rett på et vis. Gud i seg selv er evig og uforanderlig, i forstand av at Gud er utenfor skapt tid, men inkarnert er personen Jesus Kristus underlagt tid og forgjengelighet. «The Word/Logos became flesh» (Joh 1). Så Jesus qua menneske hadde ingen kraft i seg selv til å f.eks. helbrede eller stå opp fra de døde, men i evangeliene refereres dette hele tiden til en relasjon til Faderen, som aktualiserer disse.
At Gud er Being itself, er tilgjengelig for fornuften alene. Men at Gud inkarnerer seg i en historisk person, er et mysterium. Et mysterium vi ikke kunne forutsagt, men som fremdeles kan forsvares rasjonelt.
Inkarnasjonen er vel et av de mest omtalte temaene blant verdenshistoriens kristne tenkere, så det er vanskelig å yte det rettferdighet i en kort kommentar. Jeg er enig i at det kan virke spesielt forvirrende ved første øyekast, spesielt med vår kulturavhengige ballast, så spørsmålet ditt er godt.
100% Gud og 100% menneske-aspektet var ikke det jeg fokuserte på i denne posten, men kan forsøke å skrive en lenger en på dette snart, om det er ønskelig? :)
Nå har jeg tre hjemmeeksamener som skal inn denne uka, men jeg ønsker å gi dette den oppmerksomheten det fortjener.
Han Petter er sikkert en trivelig fyr, men ikke meg er jeg redd :)
Om du ønsker å skrive mer om det, så skal jeg selvfølgelig ikke stoppe deg. Men det er ikke så veldig viktig for min del.
Det eneste jeg ønsket å påpeke, og som jeg vil si at jeg har gjort bra nok, er at Jesus ikke kan ha vært fullstendig både Gud og menneske. Ikke når man forutsetter at for å være noe, så må man inneha egenskapene til noe (e.g. en rød trekant må ha tre sider, hvis ikke så er det ikke en trekant).
Du har selvfølgelig fortsatt en del utveier. Jesus kan (i) ha hatt enkelte av karakteristikkene til Gud og enkelte av karakteristikkene til et menneske, (ii) vært todelt, hvor en del av han var Gud mens en annen del var menneske, eller (iii) vært fullstendig menneske eller Gud, og innehatt de egenskapene av det ene som ikke krasjer med det andre.
Selv om jeg må innrømme at ingen av de tre nevnte mulighetene er uproblematiske.
Lykke til med hjemmeeksamen!
Tja, jeg håper i det minste du var nysgjerrig, og ville høre noen svar. Alternativet er at du bare kom til kommentarfeltet for å fortelle meg (og et par mrd andre) at vi tar feil, i en post som ikke handla om dette temaet, og det er et dårlig utgangspunkt for en dialog? :)
Problemet med argumentet ditt, sånn jeg ser det, er at det står og faller på at du argumenter med utgangspunkt i mennesket Jesus», og ikke «Menneskesønnen Jesus». Dersom du bare ser på Gud som en ny instance av genuset menneske, og ikke noe vesensforskjellig annet, er det klart at de er i konflikt og gjensidig utelukkende. På samme måte som en person ikke kan være 100% Athanasius og 100% Petter Pilgaard, eller hvordan 100% væske i et glass ikke kan være fylt opp av 100% Sprite og 100% Fanta.
Det essensielle per se ved å være en trekant, er triangularitet. Ingen triangularitet – ingen trekant. Rødfarge og annet vil bare være perifere egenskaper per accidens. Det essensielle ved å være et menneske, er å ha en menneskeform/sjel. Ingen menneskeform/sjel – intet mennesket.
http://www.danieljoachim.org/2014/06/hva-er-en-sjel/
Men det essensielle ved å være Menneskesønnen, er både å være fullt menneske OG fullt Sønnen. Så nøyaktig hvilken egenskaper Menneskesønnen qua Menneskesønnet har, er vel ukjent for oss, på samme måte som at vi ikke kan forstå Gud fullt ut, selv om vi kan komme til et visst punkt.
Så igjen: Dette er et mysterium, og kan ikke gripes fullt ut av menneskets intellekt, men vi kan i det minste vise at alle forsøk på å fremføre dette som en nødvendig ekskluderende diktonomi…feiler.
…og takk! :)
Ønsker du å kommentere mer, må du gjerne gjøre det, men jeg kan nok bruke litt lengre tid på å svare fremover. No disrespect intended! :)
Litt mer om logikken bak treenigheten i mellomtida, kan du f.eks. finne her:
http://edwardfeser.blogspot.no/2009/06/trinity-sunday.html
Eventuelt så kommenterte jeg på innlegget fordi jeg følte for å påpeke at en del av innlegget ditt er galt, noe jeg antar at du har interesse av å rette på. Og galt er det å si at Jesus var 100 % menneske og 100 % Gud, uavhengig av hvor mange som måtte mene det.
Argumentet mitt er bare avhengig av at man ikke kan inneha egenskaper som er innbyrdes inkompatible. Du kan gjerne forkaste det prinsippet, men i så fall tror jeg vi må bli enige om å være uenige. Jeg kan lett gå med på at egenskapene til Jesus kan være ukjente, men vi kan – dersom vi liker logikk – anta at han ikke innehar motstridende egenskaper, som for eksempel ved å være både nødvendig og ikke nødvendig samtidig.
Sene svar er greit for meg. Jeg er ikke alltid lynrask til å svare selv :)
Leste blogginnlegget av Feser, men ser ikke helt hvorfor det skulle være relevant for argumentet mitt. Kan du utbrodere?
Nja, du startet med en fullstendig ulogisk strukturert syllogisme, og det du har vist hittil er vel at inkarnasjonen er et mysterium, og ikke kan forstås like straight-forward som at 2+2=4 eller at Sokrates er dødelig. But then again – dette har vi visst helt siden oldkirkens tid. Det er nettopp disse tingene Paulus må forsvare debatter på tempelplassen med grekerne, som var vant til tanken om at kontigente guder kunne ta menneskeform (noe som gjør kristen inkarnasjon radikalt annerledes fra det greske panteonet, som tidvis formerer seg med mennesker, eller f.eks. Horus som tar bolig i faraoer eller . Det er noe radikalt annerledes å si at ikke bare «a being», men «Being itself» har inkarnert seg i et menneske.
Jeg holder fortsatt ved at hva du mener fører til noe slikt som «innbyrdes inkompatible egenskaper», kan klares opp ved hjelp av noen kvalifikasjoner og distinksjoner. Skal tenke på om jeg klarer å finne en presis analogi.
Nå står det på «to do»-lista over kommende bloggposter. Takk for utfordringene! :)
Så skal jeg se om jeg får utbrodert litt her i mellomtida. Et spørsmål siden vi prater om egenskaper og slikt, og for å hjelpe meg til å vite hvordan jeg skal ordlegge meg: Holder du til ekte essensialisme, enten i ontologisk eller konstruksjonistisk/strukturell form, eller tar du utgangspunkt i en annen filosofi for hvordan det eksisterer holistiske «ting» kan ha noe slikt som «egenskaper» i utgangspunktet?
Hmm, så vidt jeg kan se så holder syllogismen, uavhengig av om du liker oppsettet eller ikke. Det virker på meg som om du (og Feser, i det lenkede blogginnlegget) benytter dere av betegnelsen «mysterium» om det som, ved alminnelig bruk av språket er logisk umulig, men allikevel anses som ønskelig. Men for all del, jeg er nysgjerrig på hvordan du tenker å komme deg unna syllogismen.
Merk at det ikke er selve reinkarnasjonen jeg argumenterer mot, men måten du fremstiller Guds forhold til Jesus. Det er nok mange logisk sammenhengende måter å gjøre det på, men å si at Jesus hadde alle karakteristikkene til både mennesker og Gud er ikke en av disse måtene.
Angående spørsmålet ditt, så er ikke det et område av filosofien som jeg har satt meg inn i foreløpig. Jeg ser store fordeler ved å anvende et essensialistisk syn (spesielt innenfor e.g. matematikk), men har ikke nok kjennskap til temaet til at jeg ser et poeng i å innta en konkret stilling. Hvis du kjenner til noen god litteratur om temaet så er jeg alltid interessert i å forlenge leselisten min.
Det var en ting jeg ikke fulgte helt:
Du definerer Logos = «Verdensfornuften» eller Logos = «Den visdommen Gud skapte universet med», men fortsetter så med å bruke Logos = Gud
#1 Stemmer det?
Jeg fulgte ikke helt spranget fra definisjonene og til bruken av Logos = Gud
#2 Hva er begrunnelsen for dette?
Ordspråkene 3,19:
» Med visdom grunnla Herren jorden, han grunnfestet himmelen med forstand.»
Ref: http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=mKLqs5jrV6HbobG74/9mox/VWVtCw4ixxMzUjbwyDe+IL+bNR8dDc7njkNgF/XcV
Den norske oversettelsen er litt tvetydig. Det kan tolkes som at ‘jorden innehar visdom’, eller i hvert fall at ‘himmelen innehar forstand’.
De engelske oversettelsene er ikke så tvetydige, og klargjør, imho, at det er ‘Gud som innehar visdom og forstand’:
NIV: «By wisdom the LORD laid the earth’s foundations, by understanding he set the heavens in place;»
ASV: «Jehovah by wisdom founded the earth; By understanding he established the heavens.»
Aramaic Bible in Plain English (for what it’s worth..) gjør det enda mer tydelig: «Lord Jehovah in his wisdom laid the foundations of the Earth and the Heavens were established by his understanding;»
Ref: http://biblehub.com/proverbs/3-19.htm
Johannes 1,1:
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»
http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=JSK6x8syuEKxdo1RTixwmfywZfAdI8L5NrUx6GRMw6MMpTC59ro4/A==
Det opprinnelige ordet som ble brukt i den greske originalteksten var «Logos», som så ble oversatt med «The Word» på engelsk, «Ordet» på norsk.
Det virker som man kan si (ut ifra konteksten i Johannes, og Bibelen for øvrig) at Logos = Ordet = Jesus
«The plainest reason why the Son of God is called the Word, seems to be, that as our words explain our minds to others, so was the Son of God sent in order to reveal his Father’s mind to the world.»
http://biblehub.com/john/1-1.htm
#3a Men hvordan begrunner man at Logos = Verdensfornuften ? Er ikke dette en Stoisk tolkning av ordet «Logos»?
Ref:
https://en.wikipedia.org/wiki/Logos#Stoics
https://no.wikipedia.org/wiki/Logos
https://no.wikipedia.org/wiki/Stoisisme
#3b Er det noe annet belegg i Bibelen som underbygger en tolkning av at Logos = Verdensfornuften, og ikke kun at Logos = Ordet?
Beklager sent svar (igjen). Blir mange parallelle diskusjoner nå, og med en del taleoppdrag i det siste, forsøker jeg stadig å skjære ned antall distraksjoner. :)
#1 og #2: Jeg mente ikke å bruke Logos som «verdensfornuften» selv, men henviser til hvordan de gamle grekerne brukte ordet. Det er kanskje et litt for vagt ord, men ulike førsokratiske filosofer bruker Logos på ulike måter. F.eks. Heraklit omtaler det evige Logos, som det underliggende prinsippet hvorav alle ting holdt sammen, og som står bak naturens lovmessighet i dens utveksling av elementer.
Så når Johannes starter evangeliet sitt med «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» så gjør han nok altså det siden begrepet allerede er kjent for publikum. Han står i en klar kontekst når han forsøker å tiltale grekerne ved å vise at Logos nå er identifisert ved Gud inkarnert selv. En rask intro her:
http://www.newworldencyclopedia.org/entry/Logos
Videre. Siden Logos er et navn på Sønnen, og Sønnen er Gud, slik som Faderen er Gud, tror jeg linken blir tydelig, selv om jeg vel ikke har sagt direkte at Logos er lik Gud.
Visdommen i Ordspråkene, og hva den har med Logos å gjøre? Visdomsteologi fra GT er faktisk et eget emne innen teologien. Hvis du også hadde lest bibelkommentarene på siden her, ser du at de fleste referer til det:
http://biblehub.com/proverbs/3-19.htm
F.eks. kan vi lese følgende i Pulpit-kommentaren:
«The rabbins evidently connected the passage before us, as well as ch. 1 and 8, with Genesis 1:1, by rendering b’reshith, «in the beginning.» by b’kokhmah, «by Wisdom.» Our Lord identifies himself with the Divine Sophia, or Wisdom (Luke 11:49). And the language of St. John, «All things were made by him, and without him was not anything made that was made» (John 1:3), which assigns to the Logos, or Word of God, i.e. Christ, the act of creation (cf. John 1:10, and especially the language of St. Paul, in Colossians 1:16), argues in favour of the view of some commentators who understand Wisdom to refer to the Second Person of the Trinity. The Logos was understood by Alexandrian Judaism to express the manifestation of the unseen God, the Absolute Being, in the creation and government of the world; and the Christian teachers, when they adopted this term, assigned to it a concrete meaning as indicating the Incarnate Word.»