Her:
Soft determinism is still determinism. And it’s really not a different type of determinism. It is, rather, drawing different conclusions from determinism, or rather, not drawing the conclusion that we are not free and not morally responsible for our actions.
Victor Reppert har dessuten skrevet om kunnskapsargumentet i god tråd fra C. S. Lewis. Anbefales!
Determinisme er en filosofisk posisjon som tilsier at enhver effekt nødvendig bestemmes av ting som har skjedd forut for den, i henhold til faste naturlover. For en gitt årsak, eksisterer det bare et mulig hendelsesforløp foran det. Det kunne ikke vært annerledes.
Uansett hva som foregår her, så veit du at determinisme har skylda!
Merk her at det er stor forskjell på at vi har grunner for å velge hva vi gjør, og at vi er fastbestemt til å velge hva vi gjør. At jeg f.eks. setter på cupfinalen på TV fremfor Get-ligaen en lat søndag ettermiddag, fordi jeg liker fotball bedre enn ishockey. Jeg var aldri determinert til å se på cupfinale, eller å slå på TV’en i det hele tatt. Determinisme betyr i tillegg at min preferanse av fotball over hockey, samt aktiveringen av muskelcellene mine som utløste trykket på fjernkontrollen, allerede ville vært bestemt av en pågående årsaksrekke, fastbestemt av lover, og som kan spores tilbake til Big Bang…eller kanskje forbi.
Jeg HÅPER på….determinisme.
Med andre ord; vanskelig å forene med noe slikt som at mennesket har noe vi kan kalle «fri vilje». Fri vilje vil være en illusjon. Vel, ingen grunn til å ta teorier som tilsier at mennesket kan reduseres ned til naturlovsstyrt materie seriøst uansett (i det minste slik moderne mennesker flest forstår «materie»). Mange innlegg om det i denne rekka om sinnsfilosofi.
Determinisme kan forårsake mye rart…
Ekstremversjonen av determinisme er det som kalles Laplace sin demon. Det er et tankeeksperiment av matematikeren Pierre-Simon Laplace fra 1814, hvor han så for seg en demon som visste plasseringen av hvert eneste atom i universet, inkludert alle krefter som virket på det. Da ville demonen kunne forutsagt hele universets forløp fra start til slutt.
Vent, nå tuller jeg. Dette er ikke ekstremversjonen, men eneste versjonen av determinisme, som Reppert prøver å få frem.
Hvis determinisme først hadde vært et faktum, finnes det trolig ingen måte å tåkelegge denne konklusjonen på.
You guessed it: Determinisme!
Hva tenker du om Peter van Inwagens tanker om fri vilje?
Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til Van Inwagen, annet enn at han er en motviilig platonist. Men basert på det alene, mistenker jeg at han i det minste ikke har store problemer med å unngå…determinisme.
Klarer du å sammenfatte posisjonen hans, eller har du en link til et sammendrag jeg kan lese? :)
Kausal determinisme, der alt som skjer er som en dominoeffekt der framtidige hendelser følger nødvendig fra tidligere hendelser, er ikke eneste mulige formen for determinisme. Guddommelig determinisme er ikke forpliktet til materialistisk determinisme og dermed heller ikke til kausal determinisme.
Man kan tenke seg at Gud er første årsak til alle hendelser og at Gud’s plan/forutbestemmelse er den ultimate tilstrekkelige årsak for hver hendelse. I stedet for dominoeffekten, der Gud er første årsak i en rekke med hendelser, kan Gud’s forårsakelse sammenlignes med en forfatter som skriver en bok, der forfatteren er tilstrekkelig årsak for alt som skjer i boken. Gud er da årsak til at mennesket eksisterer og fortsetter å eksistere. Og Gud kan være årsak til at mennesket har makt til å forårsake ting gjennom sin egen vilje innenfor de rammene forfatteren har satt, og Gud er årsak til at mennesket bruker den makten til å forårsake ting som de gjør. I stedet for at Gud forårsaker at mennesket er årsak til en hendelse som en dominoeffekt, kan man siden dette er to forskjellige nivå av kausalitet si at Gud er årsak til menneskets forårsakelse av hendelsen, hvis dette gav mening? Det er heller ikke umulig at dette er kompatibelt med fri vilje.
Godt innspill. Jeg nevnte teologisk determinisme og fatalisme såvidt i en nyere tekst.
http://www.danieljoachim.org/2015/10/fri-vilje-under-angrep/
Utfordringene du skisserer opp, er veldig interessante. Jeg liker å skille mellom å omtale Gud som «forårsaker», og Gud som «muliggjør» kausale prosesser. Gud, hvis navnet Gud skal ha noen mening, må naturligvis være ontologisk første årsak til all kausalitet som kan finne sted, men spørsmålet er vel hvorvidt det fortsatt er plass til «frie agenter» i en slik skaperorden.
Jeg tenker man kan skille mellom tre måter Gud forholder seg til skaperordenen sin som første årsak: (1) conservationism, (2) concurrentism og (3) occasionalism. Jeg synes dette innlegget skisserer opp forskjellene mellom disse på en god måte.
http://edwardfeser.blogspot.no/2013/01/metaphysical-middle-man.html
Needless to say, har jeg mest tro på concurrentism. :)