Hva er en sjel?

Det virker som om de fleste har et konsept om en sjel. Når jeg spør både troende og ikke-troende rundt forbi, fra BI til bibelgruppa, har de fleste en formening om hva en sjel er, og av at de selv har en.

Noen av definisjonene som kommer frem, er ting som «Selvet vårt», «identitet», «vårt indre liv», «livskraften vår», «vårt åndelige spekter». Det som imidlertid er interessant, er at såpass mange tror på at at de faktisk har en sjel, selv om dette bare burde være enda en av disse gamle, religiøse og derfor overtroiske ideene menneskeheten burde ha kommet seg forbi. Vi er jo tross alt i 2014? Vi har jo fått vitenskap og Darwin og sånt lzm…

Kanskje er tanken på at vi mennesker ennå har noe som skiller oss fra en ellers meningsløs verden, fylt av materie og dumme dyr, vanskelig å kvitte seg med. Et tegn på at vi fremdeles har en høy folkereligiøsitet i Norge?

Those who devote themselves to the purpose of proving that there is no purpose constitute an interesting subject for study.
– Alfred North Whitehead

Men, nå finnes det selvfølgelig ingen grunn til å tro at mennesket er fullstendig materielt og (metafysisk) meningsløst, og god grunn til å tro at vi faktisk har noe slikt som en sjel og lever i en natur av iboende hensikter. Som G. K. Chesterton skriver i Orthodoxy

If you leave off looking at books about beasts and men, if you begin to look at beasts and men then (if you have any humour or imagination, any sense of the frantic or the farcical) you will observe that the startling thing is not how like man is to the brutes, but how unlike he is. It is the monstrous scale of his divergence that requires an explanation. That man and brute are like is, in a sense, a truism; but that being so like they should then be so insanely unlike, that is the shock and the enigma.

(…) No; the chasm between man and other creatures may have a natural explanation, but it is a chasm. We talk of wild animals; but man is the only wild animal. It is man that has broken out. All other animals are tame animals; following the rugged respectability of the tribe or type. All other animals are domestic animals; man alone is ever undomestic, either as a profligate or a monk. So that this first superficial reason for materialism is, if anything, a reason for its opposite; it is exactly where biology leaves off that all religion begins.

Så hva er en sjel? Nå som vi har gått gjennom noen aristotelisk-thomistiske idèer, kan vi kanskje forsøke oss på en forklaring i samme tradisjon. Den er litt tung, men vil være verdt det. Fra tidligere

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje? Om aktualitet og potensialitet

For å få en clean start, er det fint om du kaster vekk alt du har av fordommer og forestillinger fra Hollywood, populære romaner eller Åndenes Makt. Alt av spøkelser, ektoplasma, flyvende skygger og vandrende ånder.

Til forskjell fra det mer moderne kartesiske synet (etter filosofen Rene Descartes), er ikke sjelen noe som er løsrevet fra kroppen og eksisterer utenfor den. Sjelen er ganske enkelt menneskets formale årsak eller menneskets form – det første prinsippet for liv.

To seek the nature of the soul, we must premise that the soul is defined as the first principle of life of those things which live: for we call living things «animate,» [i.e. having a soul], and those things which have no life, «inanimate.»
– St. Thomas Aquinas i Summa Theologica, spørsmål 75

Men hva er liv? Vel, hvis vi tar frem noen klassiske, skolastiske verktøy, og ikke følger visse former for moderne overtro, så kan vi si at liv er evnen til iboende kausalitet, sammen med instrumental kausalitet. Ikke-levende ting har bare instrumental kausalitet. Levende ting kan altså (grovt sett) starte årsakskjeder innenfra seg selv, og er ikke bare instrumenter, men kan selv rette seg mot å utfylle sin egen natur eller sin finale årsak.

Men vent litt, sier du kanskje. Hvis en sjel ganske enkelt er første prinsippet for liv, må det vel bety at det ikke bare er mennesker som har en sjel?

Det er korrekt. Både planter, dyr og mennesker har en sjel, men disse må forstås i et tredelt hierarki, rangert fra planter til mennesker. Nemlig

En rasjonell sjel – som vi finner i mennesket
En animalsk sjel – som vi finner hos dyr
En vegetativ sjel – som vi finner i planter og levende vekster

Dette hierarkiet er kumulativt. Det vil si, mennesket på toppen innehar også egenskapene til sine evolusjonære forfedre i det animalske riket, mens dyr også innehar egenskapene til det vegetative riket.

En vegetativ sjel gir planten mulighet for å handle i henhold til sitt eget «good» eller «mål» om du vil. Den kan f.eks. innta ernæring, vokse og formere seg. Dyr kan, som planter, ernære og formere seg, men de kan i tillegg ting som å sanse, bevege seg i henhold til sine behov og skape mentale representasjoner. Dette utgjør naturen til dyret, og det vil det gjøre selv om det ikke alltid skulle klare å utfylle alle sine egenskaper, ved f.eks. defekter som manglende bein, øyne, ødelagt hjernefunksjon eller lignende.

Mennesket derimot, i tillegg til dyrenes og plantenes egenskaper, innehar en rasjonell sjel på toppen. Det som gjør deg til et invidid. En person. Naturen vår, altså det som karakteriserer oss, er derfor at vi er rasjonelle dyr. Evnene vi får i kraften av den, er nærmere bestemt to ting: Vilje og intellekt. Disse er i streng forstand beviselig immaterielle prosesser. Intellektet, som ikke må forveksles med mentale representasjoner (som f.eks. mentale bilder av en bestemt ting), kan gripe ekte universalier som f.eks. rødhet, triangularitet og menneskehet, samt utføre logiske resonnementer og matematiske kalkulasjoner. Viljen vår er fritatt fra å være underlagt naturens determinerende «lover», men er reelt fri til å vurdere, evaluere og velge. Vi er altså moralsk ansvarlige i ordets rette forstand.

Siden vi som mennesker innehar en del som ikke er materiell, kan vi heller ikke tilskrive den til materielle prosesser i evolusjonenshistorien, men er noe som har oppstått uavhengig av den. Og godt er det. For hvis intellektet vårt var mulig å fullstendig redusere til evolusjonshistorien, ville det vært absolutt ingen grunn til å tro at vi kunne ha sanne påstander om noe som helst. Som filosof og kognitivst Jerry Fodor skriver

Darwin isn’t in the epistemology business, and evolution doesn’t care whether most of our beliefs are true. Like Rhett Butler in the movie, it just doesn’t give a damn.

En liten avsporing – jeg tror at en videre utviklet versjon av dette argumentet, koblet med et «argument from reason» av typen Popper eller Lewis/Reppert, viser hvorfor bortimot samtlige moderne (ikke-teleologiske som f.eks. aristoteliske) ateister har en dypt falsk forestilling om hvordan naturen faktisk fungerer. Antakeligvis er eneste mulige scenario for en virkelighet hvor en slik naturalistisk ateisme er sant, en hvor vi ikke aner at noe som helst er sant, inkludert vår tro på at naturalisme er sant. Vel, jeg sliter med å se at selv dette i prinsippet kunne vært mulig. Så muligheten for oss å kjenne sannhet kan være et bevis mot ateisme? Hah, skulle likt å se den i et av Dagbladets kommentarfelter. Dette er tydeligvis verdt en egen, mer detaljert post. Liten brannfakkel foreløpig.

Men tilbake – dette tilsier dessuten at vi har en del av oss, nemlig vår rasjonelle sjel, som ikke blir berørt av vår fysiske død, og man begynner å forstå hvordan vi faktisk kan sies å være udødelige. Denne delen er hva jeg sitter igjen med når alle mine animalske og vegetative evner er borte, fordi min fysiske kropp er død og gravlagt. Merk imidlertid at mennesket er integrert kropp og sjel (kontra Descartes). Både materie og form. Dette er den relativt enkle ideen som befinner seg bak det vanskelige ordet – hylomorfisk dualisme.

Min immaterielle del kan bare eksistere videre i en sterkt redusert tilstand, og er ikke bokstavelig talt personen Daniel Joachim Kleiven. Jeg kan ikke hjemsøke gamle hus, smugle meg med på TVNorge eller kommunisere kryptiske meldinger til øst-europeiske spåkoner. Nei, jeg må gjenforenes med en fysisk kropp for at jeg skal bli meg selv i noe slikt som et «etterliv». Her stopper naturligvis muligheten for rasjonell filosofisk utforskning, og vi må appellere til noe som guddommelig inngripen.

Til sist – å forsøke å henvise til nevrovitenskap for å motbevise ting som at vi faktisk har en fri vilje, er etter min mening, en kategorifeil. La oss si at du klarte å kartlegge alle nerveprosesser fra du valgte å utføre en handling, som å kaste en ball, til den var gjort. Hva skulle selv dette vist fra eller til? Dette var nemlig aldri et naturvitenskapelig spørsmål i utgangspunktet. Noen tidligere innlegg om menneskesinnet under, med flere på vei.

Tror du dessuten at Darwin motbeviste konseptet om at det kan finnes noe slikt som former, altså sjeler, også hos biologiske vesener? Vel, tenk igjen her og under. En slik tanke er ikke avhengig av at raser eller genus ikke har mulighet for å forandre seg.

Fixity of biological species is not an ancient belief. It became widely accepted for the first time both among naturalsts and theologians during the eighteenth centuryy, only about a century before Darwin (…) Prior to the establishment of species fixism, naturalists theologians, and common people held a dazzling variety of transmutationist belief (…) Species fixism is not an ancient Christian doctrine. Very few authors discuss prefixist transmutationism. Of these authors, many report that Thomas Aquinas, Augustine, and other church authorities such as St. Basil and Albert the Great (…) had categorically denied that God created all species during the first six days.
– Ron Amundson i The Changing Role of the Embryo in Evolutionary Thought: Roots of Evo-Devo

Så da har du fått tilbake sjela di. Hvilken bedre måte å feire på enn ved å hoppe på…