AktueltGenerellPublisert

Religion + krig = Sant?

Publisert i Stavanger Aftenblad 17.03.15. Takk til alle som tok dere tiden til peer review. Det er høyt verdsatt.

Aftenbladet 17.03.15 Religion og krig-page-001

Bjørn Stærk skriver i Aftenposten 20.02.15 om hvordan uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna. Vi er alle tjent med å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotparters side best mulig, artikulert av dens beste representanter. Ikke minst ser vi dette når vi diskuterer teisme (gudstro). Det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får det for seg at verdenshistoriens desidert største intellektuelle tradisjon er hjelpeløs mot argumentene man nettopp snekra sammen i kjelleren.

Vi ser tilsvarende for dette vage uttrykket «religion», som vi alle liker å bruke slik det passer vårt eget umiddelbare formål. Ordet vekker sterke følelser som kan få de fleste til å legge vekk en god dose kritisk sans. Vi vil vel alle tilhøre de «opplystes side» i kampen mot fordommer, overtro og ondskap. Nyanser, kilder, dialog og kompleksitet må ofres på alteret, til fordel for enkle fiendebilder og lett populærhistorie.

En av de mest vanlige moderne mytene er at kristendom er iboende anti-vitenskapelig, til tross for at «konfliktmyten» har vært avskrevet av nærmest samtlige akademiske vitenskapshistorikere i godt over 50 år. Vi ser tilsvarende for myten om at det egentlig er ekstremistene som viser «det sanne ansiktet» til religion x eller y, med sine fullt bokstavelige lesninger av hellige skrifter? Forresten et høyst moderne fenomen. Det er lett å fremstille disse som hva vi egentlig må frykte.

Selv om du sikkert vil finne utvalgte religiøse du kan bringe opp som eksempler for å krydre mytene, tilhører de heldigvis en minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher, hinduister og buddhister til jøder, kristne og muslimer. Få av mytene vil tåle kritisk granskning. Men dette er mye å gripe over, så la oss her se på bare en av dem.

Religion + Krig = Sant?

I sin mer aggressive form er gjerne fortellingen en variant av «finnes ikke religion, finnes ikke noe å krige for», eller i det minste «religion er hovedårsak for krig eller hat». Komikeren George Carlin, i sin morsomme fremføring av de ti bud, sier at flere folk er drept i Guds navn enn noe annet.

Så stemmer dette?

Mange vil fort ta Carlins ord som sannhet. For trenger du bevis, behøver vi jo ikke å lete så lenge? «En-to- trrrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-Charlie….trenger jeg virkelig å si mer?»

Vel. Ja, det gjør du. Selv om «religion» i noen tilfeller har vært hovedårsaken til konflikt, viser en mer grundig gjennomgang at dette bare utgjør en brøkdel. Selv når vi ikke tar oss friheten til å nyansere historier som heksebrenning, korstog eller Galilei her, har vi fortsatt mye å ta tak i.

I den omfattende boka Encyclopedia of Wars, av Phillips og Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom dokumentert historie for krigføring. Av 1763 kriger, klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7% av antall kriger, og 2% av antall omkomne.

Selv om man anslår at 1-3 millioner mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med «sekulær» krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles «religioner». Enda et eksempel på hvor flytende og meningsløst ordet «religion» kan brukes.

To prosent er ille nok, og kan på ingen måte unnskyldes. Men historiene vi møter i media og debatter reflekterer ikke realiteter. Krig i antikk historie, handlet sjeldent, kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. På samme tid kunne mongolene fint slakte store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon.

Selv de såkalte «religionskrigene» på 15-1600-tallet er ved nærmere undersøkelse hovedsakelig et resultat av dannelsen av den moderne uavhengige nasjonsstaten. Mens det Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring.

William Cavanaugh kan oppsummere myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte:

“The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.”

Jeg hører ofte rapporter om nye fremføringer av disse mytene i klasserom på ungdomskole og videregående. Vi fortsetter å fortelle hverandre kildeløse narrativ som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi skiller mennesker i et klart «oss» mot «de andre». Vi bremser muligheten for god dialog på tvers av ulike teistiske og ateistiske virkelighetssyn. Det som er synd med det, er at vi svekker religionenes klart fredsbyggende potensiale, og tar opp ressurser til å forske på virkelige årsaker til voldelighet, basert på mer troverdige kategorier.

Vi er ikke alltid tjent med å plassere alle fiendene utenfor oss selv. Som forfatteren G.K. Chesterton skrev, er vår syndige natur den eneste kristne doktrinen med overveldende empirisk støtte. Den ateistiske filosofen John Gray er enig i dette når han forkaster ideen om at et nærmest uunngåelig fremskritt, som faktisk en kristen myte.

Vi liker å fortelle oss selv at det først er vi som er de opplyste og humane, til forskjell fra «de andre». Men hva med å sjekke faktisk historie først?

18 Comments

Comments are closed.