(Skrevet med Andreas Masvie og Tonje Fyhn. Skribenter tilknyttet tankesmien Skaperkraft. Opprinnelig publisert i Dagbladet 06.05.15)
Det moderne slaveriet regnes som verdens tredje største illegale industri. Vet du at det er slaver også i Norge?
For en stund siden ble en ung mann fra Bangladesh pågrepet av politiet under en kontroll på arbeidsplassen. Mannen viste, til politiets overraskelse, glede og lettelse over pågripelsen. Han kunne knapt lese, og ikke hadde han greie på hvilket land han befant seg i. Han ble tvunget til å arbeide opp mot 80 timer i uken som renholder. Månedslønnen var på 200 kr. Den unge mannen representerer vår tids slaver. Kvinnene som du kanskje så på NRKs Brennpunkt-dokumentar for noen uker siden, er tre andre representanter.
Hvem er disse slavene? De er gutter og jenter, menn og kvinner. I Norge er de fleste fra Nigeria og Romania. Med «slaver» mener vi mennesker som ikke kan bevege seg hvor de vil, som tvinges til å utføre arbeid og som ikke kontrollerer eiendelene sine. Slaver er mennesker som er fanget; de er havnet i en situasjon de aldri ville valgt ved informert enighet. Mange blir mishandlet. Dette er mennesker som på alle måter eies av andre mennesker. De fleste er kvinner som presses til å selge kroppen sin. Men andelen slaver innen yrkesgrupper som håndverkere og bygningsarbeidere vokser stadig. I Frekk Forlag og tankesmien Skaperkrafts nye utgivelse Norsk slaveri hevdes det at denne veksten kan være med å forklare hvorfor vi ser et økt tilbud innen svarte markeder i Norge. Det moderne slaveriet trives best i svarte markeder. Og da bør det vekke bekymring at Norge har Vest-Europas nest største svarte økonomi.
Hvordan blir disse menneskene slaver? Mannen fra Bangladesh trodde kanskje han kunne brødfø familien sin ved å vaske hus i Norge. Kvinnen fra Nigeria eller Romania vil kanskje finansiere studier på lignende vis. Dermed inngår de en avtale og drar nordover. Men når de kommer til Norge forstår de raskt at arbeidsforholdene ikke reflekterer det de er blitt forespeilt. Identifikasjonspapirer og eiendeler blir tatt fra dem. De får lite eller ingenting betalt for arbeidet. Levevilkårene vil mange karakterisere som uutholdelige. Dersom de prøver å flykte, truer bakmennene med å straffe dem eller familien i hjemlandet.
Dette er realiteten til anslagsvis 30 millioner mennesker på verdensbasis, hvorav 300 er registrert mistenkt som offer i Norge. Sannsynligvis er det betydelige mørketall. Kanskje må man multiplisere de 300 med ti. Dette er mennesker hvis verd og frihet er stjålet fra dem. En slik praksis forbinder vi med bomullsplantasjer i USA på 1700-tallet, eller praksiser enda lenger tilbake i tid, som i Romerriket – ikke med Norges frie og liberale demokrati anno 2015.
Den moderne slaveindustrien forutsetter høy avkastning. I dag nyter slavehandlerne både høy profitt og lav risiko. Den høye profitten skyldes høy etterspørsel, i form av at nordmenn villig betaler for arbeid utført av slaver, da dette som regel er langt billigere enn hva legale aktører kan tilby. Dessuten er det sjeldent klart at det faktisk er slaver som tilbyr disse tjenestene, og vi har derfor ingen moralske skrupler. Når slavehandlerne ikke har utgifter relatert til lønn og anstendige arbeidsvilkår kan virksomheten være svært innbringende.
Den lave risikoen er et resultat av at vi som samfunn har svært mangelfull kunnskap om slaveindustrien. Det moderne slaveriet skjuler seg ofte bak billige varer og tjenester, noe vi sjeldent setter spørsmålstegn ved. Heldigvis finnes det lokale helter, spesielt i byer som Bergen og Stavanger, som kjemper for ofrene. Nå er det på tide at vi tar et oppgjør med det moderne slaveriet også på et politisk overordnet og nasjonalt plan. Minst 300 mennesker i Norge er slaver. Det er overkommelig å redusere dette til null. La oss ha som målsetting å bli verdens første land som avskaffer slaveriet i praksis, ikke bare i vedtak – og la oss gjøre det i vår levetid.
Derfor ønsker vi å presentere åtte tiltak for å bekjempe det moderne slaveriet i Norge. Dette er tiltak som er politisk ukontroversielle, økonomisk overkommelige og praktisk gjennomførbare:
- Iverksette nasjonal informasjonskampanje der folk flest settes i stand til å være oppmerksom på mistenkelige situasjoner og lærer hvordan de kan varsle ved mistanke om slaveri.
- Iverksette informasjonsarbeid overfor tilreisende til Norge fra land hvor forekomsten av slaveri er stor, gjerne ved å dele ut informasjonskort med telefonnumre og informasjon om hvordan man kan få hjelp.
- Etablere nye rutiner og sjekklister til behandling av visumsøknader som gjør saksbehandlerne oppmerksomme på tilfeller hvor det er fare for at søkeren er offer for slaveri.
- Opprette egne etterforskningsgrupper i politiet som har bekjempelse av det moderne slaveriet som sitt spesialfelt.
- Gi kompetanseheving til yrkesgrupper som kan komme i berøring med slaveri; treningen bør gjelde spesielt for sosialarbeidere, grensekontrollører, aktorer og dommere, ansatte innen immigrasjonssystemet og medarbeidere i relevante frivillige organisasjoner.
- Opprette gratis nasjonal tipstelefon hvor man kan varsle anonymt ved mistanke om menneskehandel.
- Formalisere veien videre for ofre som befris fra menneskehandel, slik at disse sikres tverrfaglig oppfølging, skjermet restitusjonstid, og en tilpasset søknadsprosess for opphold i Norge
- Etablere et sterkere internasjonalt samarbeid mellom politi og påtalemyndigheter for å kunne drive forebyggende arbeid på tvers av landegrenser.
Ideelle organisasjoner har allerede brettet opp ermene og begynt arbeidet. Men det vi trenger nå er den politisk overordnede og nasjonale planen. Vi må kort og godt ta et offentlig oppgjør med den stadige krenkelsen av menneskeverdet midt i blant oss.
Bra!
Mer av dette.