Denne fant jeg interessant. Fra Alexander Pruss. Lett modifisert og kommentert.
- Enhver kjent (effektiv) årsak til en levende virkelighet, inkluderer en levende virkelighet.
- Derfor, sannsynligvis, inkluderer alle årsaker til en levende virkelighet, nettopp, en levende virkelighet. (Induksjon)
- Derfor, enten er det (a) en uendelig regress/rekke av levende virkeligheter, (b) en sirkulær rekke av levende virkeligheter, eller (c) en uforårsaket levende virkelighet.
- (a) og (b) er feil. (Dette har vi vært gjennom før.)
- Derfor eksisterer det en uforårsaket levende virkelighet.
Punkt #2 er absolutt troverdig, men er nok det stedet jeg ville kritisert selv, om jeg skulle forsøkt det.
Si hva du vil, men en uforårsaket levende virkelighet kan i hvert fall ikke være universet selv. Kontrært til mye forvirring, er universet bare en akkumulasjon av alle ting i universet, og ikke en selvstendig metafysisk entitet som av en eller annen grunn kan finne på å eksistere uten tilstrekkelig grunn.
Formulert på en annen måte, kunne vi gjengitt det aristoteliske prinsippet om proporsjonal kausalitet. Ifølge det kan ikke en årsak gi til effekten, det den ikke, i en forstand, har selv. Er altså den ønskede effekten at jeg er årsaken til at du har 50 kroner, må jeg i en forstand først ha dette selv, uavhengig av om jeg har det i seddel, mynter, penger på konto, arbeidskraft eller gjeldsbrev. Potensielt eller aktuelt.
Den uforårsakede Skaperen av liv må, i det minste i en analogisk forstand, ha noe som liv, selv.
Et hoc dicimus deum. Og det er dette alle forstår med Gud.
Les også:
Argumenter for Guds eksistens, del 1-4
Science gone wrong – Når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel
Gudsdebatt for nybegynnere
Morsomt, selv om det minner om feiloversettelsen jeg kommenterer på http://dekodet.blogspot.no/2015/02/2-feiloversettelser-fremmer-ikke.html :
«1: Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer
2: Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener
har sin årsak i et annet vesen
3: Det kan ikke være en uendelig tilbakeføring
(regress) av årsaken til at vesener finnes, fordi en uendelig regress av
endelige vesener kan ikke forårsake at noe som helst eksisterer.
4: Derfor må det være en første Årsak til den
nåværende eksistens av disse vesener.
5: Den første Årsak må være uendelig, nødvendig,
evig og en.
6: Den første Årsak er identisk med den
Judeo-Kristne Gud.»
Ja, man kan lure på hvor steg 4-6 dukker opp fra der. Når Flew lot seg overbevise av mer aristotelisk inspirerte argumenter, blir det desto tydeligere at Tveter ikke kjenner tilstrekkelig til bakgrunnen for disse argumentene, til at han klarer å gjengi disse presist selv. Jeg har imidlertid inntrykket av at Pruss har denne nødvendige bakgrunnskunnskapen. Dermed kan jeg ikke se hvordan verken Pruss eller jeg begår noen av de samme feilene?
Som du sikkert forstår, er ikke dette en type ID-argument, ved å smugle inn spesiell intervensjon fra Gud i den naturlige biologiske evolusjonsprosessen. Vi opererer fortsatt med primære og sekundære årsaker. Det kan hende dette er et av områdene vi er uenige i, men jeg ser ikke hvordan liv, i seg selv, kan være noe annet enn et filosofisk spørsmål. Å si at liv er identisk med et kvantitativt målbart mønster, observerbar oppførsel når liv først er til stede, eller en viss konfigurasjon av proteiner, er ganske uinteressant. Utdyp gjerne dine tanker på nettopp det.
Derfor jeg lurer på om jeg selv ville foretrukket å formulere det som en type prinsipp om proporsjonal kausalitet, og brukt den i en «causa per se»-form og jeg tror det er her argumentets kraft kommer til sin rett. Guds allvitenhet kommer av at Gud selv har alt som er skapt, i en analogisk forstand. Han har kunnskap om det, i en analogisk forstand. He KNOWS it. Gud, som en første årsak, har konseptet om farge, siden farger eksisterer som en positiv egenskap i det skapte. Men Gud er ikke materiell, så han kan ikke bokstavelig talt ha en farge. God KNOWS color, i en forstand. Bah, presist språk blir vanskeligere jo dypere man utforsker.
Opphavet til vårt Logos, vårt intellekt, må selv ha/være Logos/intellekt, i en analogisk forstand. På samme måte kan man vel si at opphavet til liv, må ha liv, i en analogisk forstand?
Hva det egentlig vil si at «Gud har liv», er interessant i seg selv. Michael Dodds prater litt rundt det her.
http://www.dspt.edu/godreasonreality
«Scripture often attributes to God the quality of «life.» But what does it mean to say that God is living? The very notion of life remains mysterious to us, despite the advances and discoveries of contemporary biology. We can name certain characteristics of life, but we are far from any simple definition of it. How then are we to speak of divine life? Certainly life cannot belong to God in the same way it belongs to a snail or a sparrow. How then do we bend language to speak of divine life? Does the term remain a mere metaphor when applied to God or does it name an essential divine property? And if it names the very being of God, how does it fit with other divine attributes, especially divine immutability?»
Ja, poenget var ikke å kritisere argumentet du ga som er som så mye hos Pruss skikkelig tankevekkende. Så er det en annen sak om det fungerer som mer enn det, siden det altså som han sier er et empirisk argument som på en måte også forutsetter det det skal vise, altså at liv alltid kommer fra liv.
Protesten var heller rettet til sammenligningen! ;)
Ja, med i det hele tatt å inkorporere ting som induksjon og sannsynligheter svekkes det naturligvis til sammenligning fra tradisjonelle kosmologiske argumenter.
Forutsetter man det som skal bevises? I en snever forstand kanskje, men bare ved å støtte seg på et av de mest grunnleggende (og selvinnlysende) prinsippene innen aristotelisk filosofi, som vi har uavhengige grunner for å holde til. Så lenge vi har grunn til å tenke at det prinsippet holder, burde også hovedinnsikten i argumentet i OP holde. :)
Litt spent på de uavhengige grunnene til at liv må komme fra liv, analogi eller ei:)
Sikta til selve prinsippet. Den forteller oss bare at det som er i effekten, må, i en forstand, være i dens årsak.
Jeg er for å være ærlig usikker på om dette argumentet er ment seriøst. Men siden du mente at man burde angripe #2, så får jeg angripe #1.
Det burde omformuleres til å ta høyde for at livet som vi kjenner det nå er temmelig komplekst. Det burde da lese som noe a lá følgende for å gi et bedre inntrykk av situasjonen:
1. Enhver kjent (effektiv) årsak til en tilstrekkelig kompleks levende virkelighet, inkluderer en tilstrekkelig kompleks levende virkelighet.
Mon tro hva slags effekt det får på resten av argumentet ditt? Vel, du ser ut til å ende opp med en kompleks uforårsaket levende virkelighet, som strider noe mot denne «divine simplicity»-greia. I tillegg så får man da i #3 muligheten d) for at noe har utviklet seg fra en enklere levende virkelighet, som strengt tatt ikke trenger å ha en levende virkelighet som effektiv årsak.
Kanskje vi også skulle omformulere det til at enhver kjent (effektiv) årsak til en kompleks levende virkelighet, inkluderer en FYSISK levende virkelighet?
Artig argument, men jeg antar du ser hvorfor jeg er usikker på om det var ment seriøst. For ikke å nevne at argumentet ikke sier noe om at denne første årsaken fortsatt må eksistere. Sånn statistisk sett så dør jo det meste – rundt 94 % av menneskeheten hittil, for eksempel! (Men bare 50 % av The Beatles.)
P.S. Siden du ikke definerte «levende virkelighet» så har jeg antatt at det er omtrent det samme som en levende entitet.
Nja, jeg la ut argumentet først og fremst fordi jeg synes det var interessant. Kanskje mest fordi det er lett å kommunisere og muligens har en slags intuitiv appell, selv om det ligger mye mer bak det. Kommuniserbarhet er jo en notorisk utfordring i filosofi. :)
Jeg tror argumentet kunne vært styrket, men jeg tipper det da bare ville konvergert mot en variant av Aquinas’ fjerde vei.
Din 1. er vel bare en omformulering av Dawkins’ sitt «Boeing 747-argument». Kategorifeilen han begår, er at prinsippet bak argumentet gjelder for det kvalitative, og ikke det kvantitative. Liv er førstnevnte. Dawkins forteller oss aldri hvorfor det følger at en årsak må være like «kompleks» (i forstand av å ha like mange eller flere deler) som effekten. Divine simplicity står dermed uberørt, forsvart av andre uavhengige argumenter.
Ditt forslag med at alle observerte årsaker, er fysiske, er mer interessant. Min første respons ville vært noe med at det er lett å se at «liv» er essensielt for hva det vil si å være en levende virkelighet, mens en utstrekning innen rom ikke virker like essensielt. På samme måte som at liv er essensielt til det å være et menneske, mens hårfarge ikke er det. Jeg må tenke mer på den.
Når det gjelder ditt forslag om deisme, så tror jeg det kan stemme dersom man bygger argumentet på en moderne, mekanistisk virkelighetsforståelse, og tenker at argumentet fungerer horisontalt/temporalt. Jeg tror imidlertid argumentet har større kraft som et vertikalt argument, innenfor en bredere aristotelisk naturforståelse. Men som sagt: Da vil den konvergere mot Aquinas’ fjerde vei igjen, og det blir et reelt spørsmål hvilken «merverdi» dette argumentet har, annet enn å være lett å kommunisere. :)
Hehe, kommunikasjon er lettere jo færre filosofiske begrep man bruker, er en påstand jeg vil våge meg frempå med.
Jeg tror du er litt snikete angående både kompleksiteten og fysiske årsaker. Du har allerede bestemt deg for at det er en forskjell på liv, og at det kan eksistere uavhengig av materie, blant annet.
Et annet interessant poeng er at dette argumentet feiler litt med tanke på en unik årsak. Mye liv har to årsaker (to foreldre), så det kan like gjerne ende opp med flere utspring. Det var ikke ment som en omformulering av Dawkins sitt argument, heller en observasjon som faktisk stemmer. At du ikke liker konklusjonen kan vel heller ses på som en illustrasjon av hvorfor slike argument ikke har noe særlig for seg; premissene kan omformuleres og tilpasses konklusjonen som man allerede har bestemt seg for.
Var det med deisme et svar til det jeg skrev om at det ikke sier noe om den fortsatte eksistensen av den første årsaken? Jeg er usikker på hvordan det skal være et godt svar.
Dersom dette skulle være ment av noen som et seriøst argument så ender det jo i bunn og grunn ut i et god-of-the-gaps argument. Vi vet foreløpig ikke hvordan liv kan oppstå fra kjemiske reaksjoner, men det er ingen grunn til å anta at det må ha vært noe overnaturlig på gang.
P.S. Religion er en privatsak. Vennligst sørg for at det er en god filosofibok du kaster på meg, hvis ikke så pælmer jeg den tilbake.