Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.
Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.
En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.
Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.
Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.
Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.
I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.
Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.
Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.
Så hva var poenget med dette?
Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.
Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi
Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?
Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.
(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))
Ah, hva hadde vel verden vært uten litt platonisme fra tid til annen.
Teknisk sett så ville en slik historie som dette fort falt inn under fantasy sjangeren, og ikke science fiction. Det du beskriver høres ikke så alt for fjernt ut fra «The Broken Empire»-serien av Mark Lawrence. Bra saker. Den serien, altså, ikke historien din – den var litt vel kunstig.
Hyggelig. ;)
Men hva har platonisme med dette å gjøre? Og hvilke kriterier utelukker science fiction? :)
Jeg regner med at det dukker opp noe platonisme etter hvert som du fortsetter å dure i vei om denne gudegitte moralen dere kristne er så glade i. Forsåvidt, så fort guden din er inne i bildet så er det alltid platonisme i spill til en viss grad.
Et vanlig nøkkelelement i sci-fi er at historien dreier rundt teknologi som ikke eksisterer, eller kun er hypotetisk. Ditt scenario vil ikke gjøre det. Det minner mer om en klassisk post-apokalyptisk fantasy serie (som for eksempel tidligere nevnte av Lawrence, eller Shannara av Terry Brooks). Selv om jeg er usikker på om den vil falle inn i fantasy-kategorien heller, siden den ikke involverer noe «magisk». Sånn sett så minner den mer om tv-serien Revolution. Dog, hvis guden din er med som en aktiv agent så vil det jo kunne regnes som fantasy!
Nå er det selvfølgelig en viss flytende overgang mellom fantasy og sci-fi, og forfatter som Orson Scott Card er sjeldent lette å plassere i én av kategoriene. Selv hans klassiske sci-fi bok Ender’s Game har elementer som minner mer om fantasy enn sci-fi.
Til ditt pkt. 1: Nei. Absolutt…nei. Mange teistiske moralontologier som eksplisitt avviser noe i nærheten av platonisme. Dessuten merkelig at du skriver det nettopp her, når det spesifikt står «Aristoteles» i teksten, som klart er noe ganske annet enn en platonsk moralontologi. Jf. natural law theory :)
http://edwardfeser.blogspot.no/2012/10/whose-nature-which-law.html
Til ditt #2. Jeg vet ikke hvor strenge skillelinjene er, men…
«Stories about how people and societies are affected by imaginary scientific developments in the future.» (Merriam-Webster)
Hvis det er så bredt, virker det å være innafor. I såfall holder det vel at man utvikler en teknologi som vil skape betydelig miljøskade, and the rest plays itself. Ikke at jeg er noen litteraturekspert, men er jo uansett spennende å høre din «take» på distinksjonene.
For all del, hvis du holder deg unna alt som inneholder noe platonisme så klager jeg ikke. Platonisme er artig å leke tankeleker med, men stort mer er det neppe. En rask skumming av innleggene dine som har blitt tagget som «Platon» gjør et tydelig inntrykk av at Aristoteles benytte seg kraftig av Platons ideer. Så jeg forholder meg skeptisk til fraværet av platonisme.
Når det gjelder sci-fi/fantasy-skillet så strekker du det litt langt å kalle anarki for «imaginary scientific development». Hvis selve historien dreier seg rundt en NY teknologi, så ja. Men det er i så fall noe du må legge til nå, som ikke var en del av din opprinnelige historie.
«Platonisme er artig å leke tankeleker med, men stort mer er det neppe. En rask skumming av innleggene dine som har blitt tagget som «Platon» gjør et tydelig inntrykk av at Aristoteles benytte seg kraftig av Platons ideer.»
Sukk. Jeg setter pris på innleggene dine, Grim, men det var skuffende å lese disse to setningene etter hverandre, Grimlock. Først avvise Platon som «tankelek», så vise at du ikke kjenner relasjonen mellom Platon og Aristoteles (utenfor det som er representert i denne bloggen) som er noe av det mest elementære i filosofihistorien. Det blir litt for mye hubris frem på utstilling, og litt for lite bakgrunnskunnskap til å rettferdiggjøre det.
I en forstand er all filosofi fotnoter til Platon, men det er ikke klartenkt å identifisere all filosofi med platonisme. I en forstand springer generell relativitet ut fra newtonsk fysikk, men det er ikke klartenkt å identifisere de to med hverandre.
Og til sjanger. Den kjipe twisten her, som Nødland pekte ut, er at historien faktisk er basert på en ekte (og berømt) science fiction-novelle.
Det finnes langt mer urealistisk science fiction enn dette. F.eks. samtlige historier hvor AI plutselig utvikler «vilje» og tar over for menneskene…
Haha. Eid?
Bare sånn for ordens skyld: Som MacIntyre seier i forordet til «After Virtue» så er dette tankeeksperimentet faktisk inspirert av ein (meget god) science-fiction roman kalt «A Canticle for Leibowitz», av Walter M. Miller, der atomkrig har gjort at vitenskap er utrydda, bare nokre få munkeordener forsøker å bevare kva fragmenter dei kan av kunnskapen frå fortida.
Hehe, herlig. Det var altså det skjulte esset i ermet. :)