Utsagnet kommer fra Lawrence Krauss, en kjent astrofysiker ved Arizona State University, i overskriften av en nylig tekst fra The New Yorker.
Krauss har vært omtalt på denne bloggen tidligere, i et mindre vellykket forsøk på å leke filosof og forklare hvordan universet oppsto ut av ingenting.
Les også:
Lawrence Krauss og 50 shades av ingenting
Så hva er argumentet til Krauss i New Yorker denne gang? Vel, det er vanskelig å si.
Det hele virker til å være en lang, anekdotisk sak mot Kim Davis, en amerikansk offentlig ansatt som havnet i fengsel for å nekte å gi ut ekteskapslisens til et likekjønnet par. Det kan fint være at det er kritikkverdig, men hva i alle dager har det med naturvitenskap eller Gud å gjøre?
Vi må lete et godt stykke ned i teksten, før vi kommer frem til det som må være Krauss sitt poeng:
This commitment to open questioning is deeply tied to the fact that science is an atheistic enterprise. “My practice as a scientist is atheistic,” the biologist J.B.S. Haldane wrote, in 1934. “That is to say, when I set up an experiment I assume that no god, angel, or devil is going to interfere with its course and this assumption has been justified by such success as I have achieved in my professional career.” It’s ironic, really, that so many people are fixated on the relationship between science and religion: basically, there isn’t one. In my more than thirty years as a practicing physicist, I have never heard the word “God” mentioned in a scientific meeting. Belief or nonbelief in God is irrelevant to our understanding of the workings of nature (…)
Men er dette et godt poeng? Er dette en god grunn til å tenke at naturvitenskap er en ateistisk aktivitet?
Nja. Bare dersom du også godtar at fjellklatring, bilkjøring, blåbærplukking, fotballspill, heroininjisering, barneskolemobbing og selv gruppevoldtekt er «ateistiske aktiviteter», så lenge vi ikke regner med at en profet skal gi en guddommelig åpenbaring om hvor de beste blåbærene skjuler seg, eller at en demon tvinger oss til å gjøre narr av fregnene til Feite-Dora i klasse 3B.
Det merkeligste her, er at i hele sitt offentlige virke som «militant ateist», er det åpenbart at 61-årige Krauss ikke har kommet på tanken om å spise en god lunsj med en eneste gudstroende vitenskapsmann, verken jøde, kristen eller muslim.
For hadde han gjort det, ville han oppdaget at det simpelthen er en fri fantasi at en religiøs vitenskapsmenn bare venter i spenning på å kunne inkludere engler, demoner eller guder i sin vitenskapelige utforskning. Hvis Krauss hadde åpnet en eneste solid historiebok, ville han funnet ut at den typen forklaringer gikk av moten blant store teistiske tenkere allerede for over 2.500 år siden, da Thales forklarte jordskjelv på en helt naturlig måte, tross i at han trodde på hele gudesamlingen fra gresk mytologi.
Les også:
The final showdown: Kristen tro vs. naturvitenskap
Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme?
Hvis troen på Gud ikke var noe problem for nesten samtlige av pionerene for våre moderne vitenskapelige metoder, fra Buridan, Oresme og Ockham, til Copernicus, Bacon, Pascal, Pasteur, Gödel, Newton og Mendel; hvorfor har vi plutselig funnet på forestillingen om at det skal være et problem i dag?
Dette handler om å forstå forskjellen på Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige forklaringer som sekunderårsaker.
Når vitenskapsmenn, ateister som kristne, undersøker de kvantitative aspektene av hvordan naturen fungerer, er ikke God-dit-it den typen svar de er ute etter, like lite som vi leter etter «fargen rød» når vi undersøker en radar for innkommende krigsskip, eller nevner Darwins teorier på kokkelinja. Betyr det at fargen rød ikke eksisterer, at Darwin tok feil, eller at man ikke kan tro at det eksisterer rødfarge dersom man jobber ved radaren? Åpenbart ikke.
En teist kan med god grunn si at sitt virkelighetssyn er en bedre plattform å drive naturvitenskap fra, enn en ateistisk, men det henger sammen med naturvitenskapens filosofiske fundament, og ikke fordi de forventer å finne guder i et teleskop eller fossiler fra engler som utryddet dinosaurene.
En teist som meg kan hevde at teisme samsvarer langt bedre med at det i utgangspunktet eksisterer et univers, noe vi kan kalle naturlover, menneskets evne til fornuft, matematikkens og logikkens gyldighet, muligheten for induksjon og kausalitet, objektive sannheter, osv.
Men når det handler om å utøve naturvitenskap, er det ingen grunn til å nevne Guds eksistens eller ikke-eksistens i det hele tatt, fordi det ikke er et spørsmål som kommer opp. Like lite som fargen på veggen min er et spørsmål som kommer opp når jeg kikker på en radar.
Hvis spørsmålet er hvordan jordkloden vår ble formet, gir vi en forklaring ved hjelp av kjerneakkresjons-modellen eller ustabil skive-modellen. Hvis spørsmålet derimot er hvorfor det eksisterer et (eller flere) univers, hvordan det kan være kausalitet, om vi kan ha fri vilje til å resonnere logisk og stole på konklusjonene, eller hvordan vi kan tildele de såkalte naturlovene med preskriptiv verdi, blir det mer naturlig å drive med metafysikk, hvor livssyn spiller en større rolle.
Når vi forstår det, skjønner vi at Krauss sin sammenligning av «religiøse påstander» (hva nå enn de er) med astrologi og vaksinemotstand også er en komplett stråmann, diktet opp av (1) behov for retoriske virkemidler eller (2) en manglende evne til å forstå hva prominente religiøse vitenskapsmenn faktisk tror på.
Krauss antar at vitenskapsmenn flest ikke er mer aggressive mot «religion», fordi de ikke ønsker å være uhøflige. Men som Krauss selv har vist oss, er gjerne ikke problemet at slike angrep havner under merkelappen uhøflige, men heller amatørmessige.
Les også:
Om anti-intellektuelle moderne skeptikere
Det finnes helt klart dessverre enkelte kristne der ute som vil skrike ut at en fullstendig bokstavelig lesning av 1 Mosebok er en foretrukken forklaring på universets utvikling, enn hva vi lærer fra vår beste fysikk, kjemi og biologi, men det gir oss like liten grunn til å være militante ateistiske vitenskapsmenn, som Mao, Pol Pot og Stalin gir kristne grunn til å etterlyse et verdensomspennende teokrati.
Krauss skriver i artikkelen:
Scientists have an obligation not to lie about the natural world.
Det stemmer, Krauss, og det samme gjelder enhver kristen. Som St. Augustin formaner oss omkring år 400:
Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience.
Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men.
(…) For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.
(Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis»)
Du burde dessuten lese filosofen Edward Feser sitt tilsvar til Krauss, med den mer treffende tittelen:
Vitenskapsmenn burde fortelle Lawrence Krauss at han skal holde kjeft.
For å kort oppsummere: Jeg anbefaler alle å faktisk lese Krauss sin artikkel, for å gjøre opp sin egen mening om hva det er Krauss argumenterer for, og om det er så ille, eller overhodet matcher det som beskrives i artikkelen ovenfor her.
For å sitere Krauss:
Så nå som vi vet hva Krauss mener med «militant ateist» i denne konteksten så er kanskje ikke påstanden noe som mange er uenige i. Da som det er ute av veien…
Nei, det er da vitterlig ikke vanskelig å si. Det handler strengt tatt om at alle ideer skal kunne utfordres. Dette kommer tydelig fram i teksten, blant annet når Krauss skriver…
Bare for å trekke ut noe…
Virkelig? Deg om det. Det er åpenbart at teksten handler om prinsipper, hvor man bruker Davis (en veldig aktuell sak) som et eksempel for å gå inn på generelle prinsipper rundt det å holde ideer for å være uangripelige.
«Må være»? Hah. Nei. Som allerede påpekt så er det tydelig at hovedpoenget hans er noe helt annet.
Men det er nå slik at disse eksemplene du nevner faktisk er ateistiske aktiviteter når de gjennomføres uten gudshypotesen inne i bildet. Ateisme er ikke en «ting» (selv om mange, både religiøse og ateister, ser ut til å ha problemer med dette).
Nå er det verdt å merke at Krauss ikke identifiserer seg selv som en ateist, men heller en antiteist, om noe. Det kommer tydelig frem i artikkelen at han blir beskrevet – av andre – som en militant ateist.
Stråmann. Krauss har ikke påstått at religiøse vitenskapsmenn ønsker å inkludere fiktive skapninger i sine undersøkelser. Den fri fantasien som er i spill her er tydeligvis din.
Nå skal det vel sies at enhver person som f.eks. har bedt en bønn til en gud om hjelp med noe i den observerbare verdenen faktisk mener at det overnaturlige er målbart. Men det er kanskje ingen «store teistiske tenkere» som mener at gud blander seg inn i verden på noe vis. Vel, unntatt gjennom Jesus, Mohammad, og engelen Moroni.
Er det noen som har påstått at det er et problem å være religiøs, og vitenskapsperson samtidig? Ikke Krauss i denne artikkelen, og det finnes da mange eksempler på slike personer. Han påpeker at vitenskapelig aktiviteter har en tendens til å redusere religiøsiteten, men det er ikke akkurat det samme. Dette er jo forsåvidt også noe det er et ganske godt empirisk grunnlag for å påstå.
Så skriver du en lengre bit om virkelighetssyn og sånt, som jeg ikke ser noe stort poeng i å påpeke, da det essensielt bare er påstander uten begrunnelse.
For å sitere Krauss:
Ja, se så uenige dere er!
Eller, det blir mer naturlig å spekulere vilt, og late som om man vet noe om ting man strengt tatt ikke kan vite noe om.
Du ser ut til å fullstendig ignorere at dette er en artikkel skrevet i et land hvor rundt halve befolkningen tror at jorda er under 10 000 år gammel. Eller at evolusjonsteorien «bare er en teori». Eller at gud griper inn jevnlig for å støtte USA fremfor andre nasjoner. Eller at gud generelt sett blander seg inn i verden, og dermed åpner for empirisk verifikasjon. Det krever nøyaktig ingen tankevirksomhet å komme opp med mange «religiøse påstander».
Så nei, det er åpenbart ikke diktet opp, og ei heller en manglende evne til å forstå hva «prominente vitenskapsmenn» tror på (de er uansett stort sett ateistiske for tiden, se e.g. Larsen & Witham, «Leading scientists still reject God» (1998)). Han argumenterer for at vitenskapspersoner burde utfordre ideer.
Nåja. Her er problemet tydeligvis at det ikke virker som om du har lest artikkelen du kritiserer. Og virkelig, antar han at vitenskapsmenn flest ikke er mer aggresive mot religion fordi de ikke virker å være uhøflige? Hvor har du det fra? Han sier at «overraskende mange» mener at man ikke burde fornærme religiøse (fordi det er overhodet ikke nedlatende å anta at religiøse er så latterlig tynnhudet – neeeeida). Men det blir igjen noe litt annet.
Den som er amatørmessig her er deg.
«Enkelte»? Eh. Nei. Det at noen mener at enkelte ideer er hevet over kritikk gir oss god grunn til å nettopp kritisere disse ideene. Som er mye av poenget med artikkelen. Åpenbart. Husk hva som, i denne artikkelen, faktisk legges i begrepet «militant ateist», nemlig å kritisere og latterliggjøre ideer som noen mener burde være hevet over kritikk. Hvorvidt man er religiøs eller ei er fullstendig irrelevant for dette.
Nå er det åpenbart at det ikke er noen grunn til å etterlyse et teokrati fordi kommunistiske og totalitære statsformer er en dårlig idé. Dårlig sammenligning.
Med andre ord, det er ikke Krauss du burde kritisere, det er andre kristne.
Nei takk.
«Så nå som vi vet hva Krauss mener med «militant ateist» i denne konteksten så er kanskje ikke påstanden noe som mange er uenige i. Da som det er ute av veien…»
Nei, for det er åpenbart at merkelappen «militant ateisme» ikke følger fra dette. Krauss har (1) ikke forstått hva «sekularitet» impliserer (jf. den mytiske subtraksjonshistorien), tror at (2) religiøse tenkere-under-en-kam ikke bruker rasjonelle argumenter for sine synspunkt, og later som at disse er unntatt kritikk, at (3) hans egen scientisme er vår «default posisjon» for å bedrive denne type utspørring, samt (4) påstander om historisk og vitenskapelig utvikling som bare kan fremmes av en mann som aldri har åpnet en akademisk historiebok, Vi må derfor her, som med merkelappen «ingenting», forholde oss til hva ord faktisk betyr, og ikke forsøke å gjette oss frem til eventyrverdenen som utspiller seg inni Krauss sitt hode.
«Men det er nå slik at disse eksemplene du nevner faktisk er ateistiske aktiviteter når de gjennomføres uten gudshypotesen inne i bildet. Ateisme er ikke en «ting» (selv om mange, både religiøse og ateister, ser ut til å ha problemer med dette).»
Problemet er at dette er en radikalt defekt måte å se både «gudshypotesen» og «ateisme» på. Jeg har godtatt dette «fravær-av» poenget i en tidligere post, men vist at det dermed ender opp i en utelukkende retorisk og triviell posisjon, som er fullstendig ubrukelig for å adressere et eneste faktisk poeng. Nietzsche ville snudd seg i graven over å se på hvilken nivå hans arvinger har klart å ende opp. Jf.:
http://www.danieljoachim.org/2014/04/den-ateistiske-bevisbyrden/
«Er det noen som har påstått at det er et problem å være religiøs, og vitenskapsperson samtidig?»
Ja, for overskriften om at alle vitenskapsmenn «burde» være militante ateister, åpenbart ønsker å kommunisere at det er uproblematisk at de religiøse.
Du har for mange kommentarer til at jeg ærlig talt har tid til å respondere på alt, men symptomene er åpenbart de samme som i kommentaren jeg akkurat ga. Jeg får be deg respondere på den, før noe annet. At f.eks. halvparten av landet tror på en form for kreasjonisme, er kritikkverdig, og gjør frustrasjon forståelig, men er fullstendig irrelevant for å påstå at vitenskapsmenn skal være militante ateister, i Krauss’ sin versjon av ordet, eller annet.