AktueltFilosofiGenerellVitenskap

– Alle vitenskapsmenn burde være militante ateister

Utsagnet kommer fra Lawrence Krauss, en kjent astrofysiker ved Arizona State University, i overskriften av en nylig tekst fra The New Yorker.

Krauss har vært omtalt på denne bloggen tidligere, i et mindre vellykket forsøk på å leke filosof og forklare hvordan universet oppsto ut av ingenting.

Les også:
Lawrence Krauss og 50 shades av ingenting

Så hva er argumentet til Krauss i New Yorker denne gang? Vel, det er vanskelig å si.

Det hele virker til å være en lang, anekdotisk sak mot Kim Davis, en amerikansk offentlig ansatt som havnet i fengsel for å nekte å gi ut ekteskapslisens til et likekjønnet par. Det kan fint være at det er kritikkverdig, men hva i alle dager har det med naturvitenskap eller Gud å gjøre?

Vi må lete et godt stykke ned i teksten, før vi kommer frem til det som må være Krauss sitt poeng:

This commitment to open questioning is deeply tied to the fact that science is an atheistic enterprise. “My practice as a scientist is atheistic,” the biologist J.B.S. Haldane wrote, in 1934. “That is to say, when I set up an experiment I assume that no god, angel, or devil is going to interfere with its course and this assumption has been justified by such success as I have achieved in my professional career.” It’s ironic, really, that so many people are fixated on the relationship between science and religion: basically, there isn’t one. In my more than thirty years as a practicing physicist, I have never heard the word “God” mentioned in a scientific meeting. Belief or nonbelief in God is irrelevant to our understanding of the workings of nature (…)

Men er dette et godt poeng? Er dette en god grunn til å tenke at naturvitenskap er en ateistisk aktivitet?

Nja. Bare dersom du også godtar at fjellklatring, bilkjøring, blåbærplukking, fotballspill, heroininjisering, barneskolemobbing og selv gruppevoldtekt er «ateistiske aktiviteter», så lenge vi ikke regner med at en profet skal gi en guddommelig åpenbaring om hvor de beste blåbærene skjuler seg, eller at en demon tvinger oss til å gjøre narr av fregnene til Feite-Dora i klasse 3B.

Det merkeligste her, er at i hele sitt offentlige virke som «militant ateist», er det åpenbart at 61-årige Krauss ikke har kommet på tanken om å spise en god lunsj med en eneste gudstroende vitenskapsmann, verken jøde, kristen eller muslim.

For hadde han gjort det, ville han oppdaget at det simpelthen er en fri fantasi at en religiøs vitenskapsmenn bare venter i spenning på å kunne inkludere engler, demoner eller guder i sin vitenskapelige utforskning. Hvis Krauss hadde åpnet en eneste solid historiebok, ville han funnet ut at den typen forklaringer gikk av moten blant store teistiske tenkere allerede for over 2.500 år siden, da Thales forklarte jordskjelv på en helt naturlig måte, tross i at han trodde på hele gudesamlingen fra gresk mytologi.

Les også:
The final showdown: Kristen tro vs. naturvitenskap
Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme?

Hvis troen på Gud ikke var noe problem for nesten samtlige av pionerene for våre moderne vitenskapelige metoder, fra Buridan, Oresme og Ockham, til Copernicus, Bacon, Pascal, Pasteur, Gödel, Newton og Mendel; hvorfor har vi plutselig funnet på forestillingen om at det skal være et problem i dag?

10620522_515534668596280_226053596926972600_n

Dette handler om å forstå forskjellen på Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige forklaringer som sekunderårsaker.

Når vitenskapsmenn, ateister som kristne, undersøker de kvantitative aspektene av hvordan naturen fungerer, er ikke God-dit-it den typen svar de er ute etter, like lite som vi leter etter «fargen rød» når vi undersøker en radar for innkommende krigsskip, eller nevner Darwins teorier på kokkelinja. Betyr det at fargen rød ikke eksisterer, at Darwin tok feil, eller at man ikke kan tro at det eksisterer rødfarge dersom man jobber ved radaren? Åpenbart ikke.

En teist kan med god grunn si at sitt virkelighetssyn er en bedre plattform å drive naturvitenskap fra, enn en ateistisk, men det henger sammen med naturvitenskapens filosofiske fundament, og ikke fordi de forventer å finne guder i et teleskop eller fossiler fra engler som utryddet dinosaurene.

En teist som meg kan hevde at teisme samsvarer langt bedre med at det i utgangspunktet eksisterer et univers, noe vi kan kalle naturlover, menneskets evne til fornuft, matematikkens og logikkens gyldighet, muligheten for induksjon og kausalitet, objektive sannheter, osv.

Men når det handler om å utøve naturvitenskap, er det ingen grunn til å nevne Guds eksistens eller ikke-eksistens i det hele tatt, fordi det ikke er et spørsmål som kommer opp. Like lite som fargen på veggen min er et spørsmål som kommer opp når jeg kikker på en radar.

Hvis spørsmålet er hvordan jordkloden vår ble formet, gir vi en forklaring ved hjelp av kjerneakkresjons-modellen eller ustabil skive-modellen. Hvis spørsmålet derimot er hvorfor det eksisterer et (eller flere) univers, hvordan det kan være kausalitet, om vi kan ha fri vilje til å resonnere logisk og stole på konklusjonene, eller hvordan vi kan tildele de såkalte naturlovene med preskriptiv verdi, blir det mer naturlig å drive med metafysikk, hvor livssyn spiller en større rolle.

Når vi forstår det, skjønner vi at Krauss sin sammenligning av «religiøse påstander» (hva nå enn de er) med astrologi og vaksinemotstand også er en komplett stråmann, diktet opp av (1) behov for retoriske virkemidler eller (2) en manglende evne til å forstå hva prominente religiøse vitenskapsmenn faktisk tror på.

Krauss antar at vitenskapsmenn flest ikke er mer aggressive mot «religion», fordi de ikke ønsker å være uhøflige. Men som Krauss selv har vist oss, er gjerne ikke problemet at slike angrep havner under merkelappen uhøflige, men heller amatørmessige.

Les også:
Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Det finnes helt klart dessverre enkelte kristne der ute som vil skrike ut at en fullstendig bokstavelig lesning av 1 Mosebok er en foretrukken forklaring på universets utvikling, enn hva vi lærer fra vår beste fysikk, kjemi og biologi, men det gir oss like liten grunn til å være militante ateistiske vitenskapsmenn, som Mao, Pol Pot og Stalin gir kristne grunn til å etterlyse et verdensomspennende teokrati.

Krauss skriver i artikkelen:

Scientists have an obligation not to lie about the natural world.

Det stemmer, Krauss, og det samme gjelder enhver kristen. Som St. Augustin formaner oss omkring år 400:

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience.

Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men.

(…) For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.
(Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis»)

Du burde dessuten lese filosofen Edward Feser sitt tilsvar til Krauss, med den mer treffende tittelen:

Vitenskapsmenn burde fortelle Lawrence Krauss at han skal holde kjeft.

2 Comments

Comments are closed.