Hvordan kan bioniske Rex hjelpe oss til å forstå det essensielle ved å være et levende menneske?
Det er gammelt nytt at vi kan skape kunstige hjelpemidler for å forbedre et menneskes tilstand. Dersom du ble født uten en kroppsdel, eller har mistet denne etter et uhell, kan du få tilbud om et voksende utvalg av proteser og kunstige hjelpemidler.
Les også:
Turing og feilslåtte imitasjonsleker
Et nyere prosjekt er å konstruere et fullstendig bionisk menneske ut fra slike kunstige materialer. For et par år siden ble nemlig Rex bygget, og plassert i London Science Museum. Rex er en forkortelse for «robotic exeskeleton», og er resultatet av et prosjekt som har tatt sikte på å lage et mest mulig avansert bionisk menneske, ved å få laboratorier fra hele verden til å komme med sine bidrag. AftenpostenTV laget i sin tid en kort snutt med Rex, og det ble laget en dokumentar på britisk TV ved navn «How to Build a Bionic Man».
Den teknologiske utviklingen bringer med seg mange muligheter. Mekaniske hjerter med ekstern strømtilførsel slår i vei inne i pasienter. Cochleaimplantat hjelper døve personer å oppfatte lyd og utvikle tale. Avanserte protesehender hjelper brukeren til å gripe ting ved at elektriske sensorer plukker opp signaler fra musklene, lignende hvordan vanlige hender fungerer. Det er dessuten utviklet en mikrochip, som kan plasseres bak øyet og hjelpe en blind person til å gjenskape noe av synet.
Noen proteser fungerer så bra, at mange virker til å overgå menneskets eget medfødte utvalg av utstyr. Vitenskapsmannen Hugh Herr ved MIT mistet begge bein som tenåring som følge av en kuldeskade. Han sier imidlertid at hans nye protesebein fungerer bedre enn hva hans opprinnelige bein noensinne gjorde. Kanskje kan vi tenke en fremtid der vi frivillig amputerer beina for å bytte de ut? Der vi forbedrer oss selv, når våre medfødte kroppsdeler blir for kjedelige å jobbe med, på samme måte som plastisk kirurgi gjør estetiske endringer i dag.
På samme måte kan bioniske Rex høre gjennom Cochlea-ører, se ved hjelp av bionisk øyne, bruke programvare for tale (the Stephen Hawking kind), og har en form for kunstig intelligens.
Fantastisk, eller hva?
Så hva skiller Rex fra å tilhøre menneskerasen? Kan vi eventuelt snu på det, og spørre om vi kan bli som Rex? Ikke lenger være redd for at vi en dag skal råtne bort med denne haugen av kjøtt og blod som vi bærer på?
Merk. Hjernen er fremdeles et vanskelig punkt å gjenskape, med dens utrolige kompleksitet. Senere forskning tilsier at hjernen har noe slikt som 86 milliarder nevroner. Man forsøker nå å fokusere på nevrale proteser for å kunne erstatte deler av hjernen, og primært de som er relatert til minnefunksjonen.
Men la oss for argumentets del si at man kunne gjenskapt selv en type hjerneprotese. Hva vil vi da tenke om Rex?
Noen vil nok påstå at skapninger som Rex visker ut skillet mellom det biologiske og det kunstig fremstilte. Kan Rex sies å være en enhet, på samme måte som et menneske er en enhet? Hvordan forstår vi denne sammensetningen av deler?
For å si at dette bioniske vesenet «hører», «ser» og «snakker», gir opphav til noen seriøse filosofiske spørsmål om hva et menneske er. For utøver Rex virkelig «menneskelige» funksjoner, slik som vi utøver disse?
Hvis man er en reduksjonistisk materialistisk ateist, så er det vanskelig å si prinsipielt hva denne distinksjonen kan bestå av. Både Stephen Hawking og Rex er tross alt bare to sammensetninger av materielle deler. En slik mekanistisk forstått materialisme har også store konsekvenser for vår etiske forståelse. Hvis levende vesener ikke er fundamentalt forskjellige fra ikke-levende ting, hvorfor skal vi da behandle dem ulikt? Det er vanskelig å si om en slik forståelse ville ledet oss til en slags panteisme, nihilisme eller til et Holocaust.
Les også:
«Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.»
Etikk må være fundamentert i vår forståelse av virkeligheten. Hvordan vi tenker om natur, og hvordan vi tenker forskjell mellom maskin og menneske, har altså en viktig betydning for livene våre. Hvis levende mennesker egentlig bare er komplekse maskiner, er det enkelt å lese inn at hele vår evolusjonshistorie bare har vært en lang mekanistisk, algoritmisk innkodingsprosess. Men dersom vi kan påvise at dette ikke er tilfelle, betyr det også at en materialistisk, mekanistisk fortolkning av hele evolusjonsnarrativet faller.
Den viktige distinksjonen
Herfra må vi overlate det til forsiktig naturfilosofi for å trå videre.
En sammenligning mellom maskin og menneske er overraskende vanlig. En maskin ligner en levende organisme i den forstand at den utfører oppgaver som et hele som er mer enn summen av sine deler. Maskinen, på samme måte som en plante eller et dyr, virker til å overgå summen av delene sine, og kan utføre sine rette funksjoner bare dersom delene fungerer og er plassert i riktig rekkefølge.
Men tross likhetene, finnes det kritiske forskjeller mellom maskiner og levende organismer. Organene hos en levende organisme, er ikke maskindeler. Organene utvikles heller i takt med hele organismen, helt fra unnfangelse. Maskindeler derimot, konstrueres separat fra den hele maskinen og uavhengig av de andre delene. Delene som utgjør Rex, er likedan produsert på ulike steder av kloden. Selv om de ble produsert med hensikt til å fungere sammen med andre deler, kan de fremdeles utøve sin funksjon helt uavhengig av Rex. Batterier, motor, fjæring, kabling, osv, som sammen utgjør den hele maskinen, kan fungere like godt separat fra den.
For et menneske, er det naturligvis ikke øret selv som hører. Det er ikke øyet selv som ser, og det er ikke en programvare som snakker, men det er mennesket selv som utøver alle disse funksjonene, gjennom sine respektive biologiske organer og tilhørende nevrale prosesser.
Organer, på sin side, kan ikke utøve sin naturlige funksjon uavhengig av en levende organisme, vekk fra menneskets substansielle form. Transplanterte organer kan holdes i god stand, men kan ikke utføre sin rette naturlige funksjon, frakoblet fra menneskets kropp. Funksjonen til delene av menneskekroppen bestemmes av organismen som et hele, fra innsiden. Maskindelene derimot, har et element av tilfeldighet. Delene kunne alltid, kanskje med små modifikasjoner, vært i like god bruk til andre formål. Batteriet fungerer kanskje like godt i et modellfly som i en robot. Både maskinens deler, og dens hensikt, er påført utenfra, fra en ingeniør eller håndverker.
Les også:
Hva er en sjel?
Kilden til maskinens evne til aktivitet, finner vi alltid eksternt til den selv. Fra en person, eller fra en motor med drivstoff. Disse kan separeres fra maskinen, og gjerne byttes ut med andre kilder. Selv kilder av en helt annen kategori.
En levende organisme, på sin side, tar inn næring fra omgivelsene og omgjør ikke-levende materialer til en integrert del av dets levende selv. Karbohydrater og fett konverteres, og blir til en del av metabolismen i kroppen. Når maskinen får energi gjennom f.eks. elektrisitet, transformeres ikke elektrisiteten til en del av maskinens integrerte hele.
Vi kan dessuten reprodusere oss, ikke gjennom en duplisering eller rekonfigurering av diverse eksisterende elementer, men gjennom en selvutviklende biologisk prosess.
Så menneskekroppen fungerer sammen som en organisk enhet innenfor dette laget av hud og kjøtt. Dette blir desto klarere dersom vi forsøker å feste en kunstig del til vår egen kropp, som en computer, en mikrochip eller en protese. Dette artefaktet vil ikke plutselig assimileres til i bli en integrert del av den samordnende organiske enheten, men vil være en forlengelse av våre eksisterende potensialer. Et fremmedlegeme. En maskin på sin side, vil være, i en forstand, en tilfeldig samling med deler, som alltid kan ta inn nye, ferdige deler inn i sitt karosseri (eller syntetisk hud eller whatever), og fremdeles kalle det en del av «maskinen».
Som Aquinas ville sagt, handler dette om den kritiske forskjellen på en ekte, naturlig substans, og et kunstig artefakt.
Så vi kan med god grunn bruke teknologiske hjelpemidler til å forbedre menneskets situasjon, som syn, hørsel og mobilitet, men disse burde fremdeles forstås som en forlengelse av de naturlige potensialene vi allerede har. Vi er ikke bare en samling med deler. Mennesket samordnede enhet og biologiske kontinuitet kan vi ikke gjenskape i selv den mest sofistikerte maskin. Du burde derfor ikke ha ambisjoner om å ende opp som en ekte kyborg eller en Rex med det første. I beste fall kan du bli et menneske som bruker teknologi.
Lite revolusjonerende, men det er kanskje godt nok?