Mennesker dør. Mennesker pleier ikke å våkne til live igjen etter at de er døde. Man trenger ikke å ha gjennomlevd verken opplysningstid eller vitenskapelige revolusjoner for å forstå såpass. Det var like åpenbart for romerske guvernører i Midt-Østen i år 33 som det er for utdannede nordmenn i 2015.
Den antikke poeten Homer trodde ikke det kunne være noen vei tilbake til vår verden etter døden, og Platon spekulerer i at det kan eksistere mange former for liv etter døden, men at en oppstandelse ikke kan være blant alternativene. En fysisk anastasis – oppstandelse, omtaler han som «noe alle vet ikke kan finne sted». Dramatikeren Aiskhylos får i stykket Eumenides selveste guden Apollon til å erklære at når en mann er død, og blodet ligger utover bakken, så er det ingen oppstandelse.
Platon snakker mye om sjelens udødelighet, men som de platonske formene, eksisterer denne uavhengig av kroppen den er plassert i. Målet hos Platon og noe annen gresk filosofi, er å legge den begrensende kroppen bak seg.
I jødedommen som omga Jesus, var det ulike syn på hvorvidt det kunne være liv etter døden, og hvordan dette kunne se ut. De fleste henviste imidlertid livet etter døden til noe som fant sted etter dommens dag, og ikke umiddelbart. Det var i hvert fall ikke noe Messias-figuren skulle gjøre.
Dette, og mer til, viser at vi har grunn til å tro at tanken om en umiddelbar, reell kroppslig oppstandelse, var bortimot like fremmed på Jesu’ tid som i vår egen.
Vi har diskutert tidligere om at selv om man skulle klare å demonstrere Guds eksistens, så er det fortsatt et åpent spørsmål til hvorfor man skal velge kristendom, fremfor et annet alternativ. Jeg tenker selv at det er et mye større gap fra ateisme til teisme, enn fra teisme til kristen teisme, slik at det gir mening å fokusere på førstnevnte.
Les også:
Kristen-heller-enn-hva?
Det er en vanskelig jobb å få en ateist til å i det hele tatt vurdere den tanken som tidligere har virket helt absurd for ham; som tilsynelatende går imot all fornuft og fatteevne: Om det kan eksistere noe slikt som…Gud?
Les også:
Hva er Gud?
Men det neste spørsmålet som gjerne melder seg er: So what? Har det noe å si?
Så for en person som har blitt overbevist om at Gud virkelig må eksistere, er det trolig at personen vil være mer åpen for å lytte til alternativene for hvordan man kan forstå det. Til å høre på om det virkelig kan være noe sannhetsbærende innhold i islam, jødedom, kristendom, hinduisme eller en annen form for teisme, og at de ikke bare representerer undertrykkende maktsystemer, frembrakt av personer med utilstrekkelig kunnskap og skjulte motiver.
For å komme helt frem til kristendom, er det derimot bare en sentral døråpner. Logos inkarnert. Jesus Kristus. De fleste av oss klarer å legge fra oss alle konspirasjonsteorier med en gang, og innrømme at han etter alt å dømme var en historisk person. Men hvilken rolle spiller vel det, dersom han ikke var den han etter sigende påsto å være – nemlig Guds sønn?
Les også:
Gud og menneske i en person
Jesusmytisme – Ateismens kreasjonisme
Jeg møter ofte spørsmålet om Jesus virkelig kan ha stått opp fra døden, og da gjerne i en implisitt sannsynlighetsversjon. Den kommer i genuine former, som: «Hva tror du er sannsynligheten for at Jesus virkelig sto opp?«. Eller i mer forutinntatte former som: «Sannsynligheten for at Jesus virkelig sto opp må være lik null.»
Hadde det ikke vært fint å kunne gi et raskt og enkelt svar? Hva med 0%? Kanskje 1,44%? 50%? 98,94%? Hvorfor ikke 100%?
Ja, hvorfor ikke? Vi kvantifiseringsfanatiske moderne mennesker liker å snakke om sannsynligheter. Ting vi kan dele opp – kvantifisere – sette et tall på. Noe som hjelper oss til en følelse av kontroll.
Fra å spørre meg om hvor godt jeg liker Netcom sin nye reklamefilm, på en femdelt skala fra veldig dårlig til veldig bra, kan jeg plutselig være mye mer presis. Jeg kan svare at jeg liker den 64,52% eller 14,8%, selv om jeg nok knapt ville merket forskjellen på 64,52% og 67,11%.
Jeg for min del har tenkt mer på om spørsmålet i overskriften i det hele tatt gir mening. Hva vil det si å tildele en sannsynlighet til et mirakel?
Vi sier ofte slikt som at det er 10% mulighet for at Odd kunne ha slått Borussia Dortmund i Europa League, kanskje at det er 17% sannsynlighet for at Donald Trump blir republikanernes presidentkandidat, eller at det er 0,0000189% sjanse for å vinne med en innlevert kupong á 50 kroner i ukens Lotto-trekning, med forventningsverdi på godt under 50 kroner.
Som Ambrose Bierce sa: «Lotteri er en skatt for folk som er dårlige i matematikk». I hvert fall de ikke-veldedige lotteriene.
Noen sannsynligheter er godt estimert. De er basert på tidligere observasjoner, eller enkle matematiske utregninger, som i Lotto-eksempelet, eller som i hvis du kaster en terning, så er det 1/6 mulighet for at du får en treer. Andre «sannsynligheter» anslår vi mer på magefølelsen, som i Odd-eksempelet ovenfor, «jeg tror det er 30% sjanse for at Per liker Lise«, eller «jeg tror det er 50% mulighet for regn i morgen.»
Sannsynlighetsregning har fått folk til å konkludere med litt av hvert. Den kristne filosofen Richard Swinburne estimerer at det er 97% sannsynlighet for at oppstandelsen fant sted, men innrømmer at tallene han bruker nødvendigvis må være høyst kunstige.
Stephen Unwin demonstrerer på lignende måte at Guds sannsynligvis eksisterer, mens mytiker Richard Carrier demonstrerer at Jesus sannsynligvis aldri har eksistert, og derfor heller ikke den kristne Gud.
Så slik går no’ dagan.
Problemet med sannsynlighet, som burde være åpenbart per nå, er at det ikke eksisterer noe slikt som sannsynlighet i seg selv. Sannsynlighet per se.
Rettere sagt. All sannsynlighet er avhengig. Avhengig av modell og av bakgrunnskunnskap.
Så selv det å tildele en sannsynlighet for en av de mest grunnleggende statistiske utregning som finnes, som om neste myntkast gir kron, krever en rekke bakgrunnsantakelser, som at mynten har to sider, er perfekt balansert, at kastearmen er tilfeldig, og at det ikke er noen særskilte eksterne krefter som virker på mynten i lufta.
Over til sannsynlighet. I sannsynlighetsteori eksisterer det grovt sett to tilnærminger til prinsipper for metodevalg. Bayesianisme og frekventisme. Jeg er på ingen måte noen statistikk-ekspert, men skal leke meg urettferdig raskt med hvordan disse tilnærmingene kunne sett ut i eksempelet med Jesu’ oppstandelse.
Gøy med Bayes
La oss først ta Bayes teorem som et eksempel, oppkalt etter matematikeren og presten, Thomas Bayes. I en enkel form ser det ca. slik ut:
For å forklare fremgangsmetoden raskt, går teoremet ut på at vi (1) antar noen «tidligere sannsynligheter» (prior probability), (2) tilfører evidens, og (3) kalkulerer «nye sannsynligheter» (posterior probability).
Problemet her, relatert til Jesu’ oppstandelse, er naturligvis at vi allerede opererer med en «prior probability». Altså kommer vi inn i utregningen med masse baggasje. Det spiller en forskjell, hvorvidt Gud eksisterer, om Gud kan ha grunner til å reise opp Jesus fra døden, om naturlover er dypeste virkelighet, hvordan naturen fungerer, osv. Først og fremst, er altså Bayes Teorem et verktøy til å «oppdatere sannsynligheten» av en hypotese, i lys av ny informasjon. Hvis jeg trekker ut en blå klinkekule fra en pose med 3 av 10 blå klinkekuler, bruker jeg denne informasjonen til å «oppdatere» sannsynligheten for blå kule i neste klinkekulevalg, nemlig til 2/9.
Men hvor starter man?
Og enda verre. Hvis vi har noe evidens å tilføre i steg (2), ligger nok disse allerede latent i «prior probabilities».
En person presenterte meg for en utregning med å anslå sannsynligheten for Guds eksistens – allmektig, allvitende og perfekt god – til 40%, men bringer så opp «evidensen» av Holocaust. Etter å ha tatt Holocaust inn i betraktning, senker han sannsynligheten for Guds eksistens til kanskje 25%. (Hukommelsen min svikter på de eksakte tallene).
Men hvorfor det?
Han visste jo om Holocaust hele tida, og mennesker som levde før Holocaust, visste om andre tilsvarende grusomheter, fra mongolske plyndringer til spedbarnsdød. Hvordan kan ondskap være mulig dersom Gud er perfekt god, allvitende og allmekitg? Da burde vel ikke smerten fra en liten flis i fingeren være mulig engang? Gratulerer, du er i ferd med å formulere ditt første filosofiske «det ondes problem», hvor det finnes både gode angrep og forsvar. Men det er et annet stort tema, så la oss fokusere tilbake igjen.
Antakeligvis brukte han denne informasjonen allerede, når han anslo det første tallet til å være 40%.
Hele Bayes ble plutselig overflødig.
Og hvor kommer tallet 40% fra? Det er vanskelig å forklare det til å være noe annet enn en slags «kvalifisert magefølelse».
Mange filosofiske demonstrasjoner hevder å logisk demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Kan vi anslå en «sannsynlighet» for at disse «bevisene» lykkes? Vel, da virker vi bare til å være tilbake til utgangspunktet. Det hjalp oss lite.
Les også:
En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer?
Så hva med Jesu’ oppstandelse? Sto han opp? Vel, det kommer an på hva vi vet om fra før av. Gitt at Jesus virkelig levde, døde og sto opp i henhold til evangeliene, er sannsynligheten 1 (altså er proposisjonen sann). Gitt at Jesus var en myte, skapt som en konspirasjon for å forvirre romere og samle inn penger, er sannsynligheten 0.
Vi må altså undersøke hva vi faktisk kan vite med god sikkerhet, som er en god del.
Frekventistisk snacks
Men hva med frekventisme?
Frekventisme baserer seg på relativ frekvens, basert på antall tilfeller. Mange tilfeller. Helst et uendelig antall.
Så hvor sannsynlig er det at et menneske står opp fra døden? Men må vi ikke da finne ut hvor ofte mennesker står opp fra døden?
Hvis vi tenker at det stemmer at det har levd 107,602,707,791 mennesker til nå i jordas historie – hvor mange av disse har stått opp etter å ha vært død? Hvilken verdi forventer vi?
Vel, det vet vi vel egentlig ikke så mye om, selv om vi har gode grunner til å regne med at det tallet er lite eller ingenting. Noen mener kanskje å selv ha observert personer som har stått opp, og mener å vite med ganske stor sikkerhet at tallet er minst 1 eller 2.
Men tross det, er ikke (2/107.602.707.791) en stor forbedring fra (0/107.602.707.791).
Så denne metoden virker heller ikke å passe til oppgaven som står fremfor oss. Jesus påstår ikke stå opp for å følge et vanlig, generaliserbart mønster i naturen. Jesus påstår å være Guds sønn (Matt 16,16-17), samt at mirakler følger ham for å demonstrere dette til øyenvitner og andre som hører vitnesbyrdene (Joh 20,30-31), og hans oppstandelse hevdes å være…unik, selv om Lasarus visstnok skal ha blitt vekket av Jesus litt tidligere (Joh 11). Så kan man tilnærme seg Jesu’ oppstandelse med en frekventistisk tilnærming? Åpenbart ikke.
En avrunding
Betyr det at det er meningsløst å spørre hvorvidt vi har gode grunner til å tro at Jesus virkelig sto opp? Nei, overhodet ikke. Det betyr bare at vi må innse at ingen sannsynlighet er modelluavhengig, og at vi aldri kan komme frem til at sannsynligheten er verken 3% eller 97% per se.
Jeg har møtt noen personer som har sagt at dersom ikke sannsynligheten for Jesu’ oppstandelse er fullt ut 100% (og kanskje selv ikke da), vil de innrette seg etter det. Et krav til kunnskap som er, etter min mening, helt urimelig å forvente, gitt historiefagets natur. Avvisninger kommer i både rasjonelle og mindre rasjonelle former.
Lydia og Tim McGrew sin fremgangsmåte virker mer lovende, selv om den kanskje ikke er uproblematisk. De bruker det de kaller for en oddsform av Bayes teorem, som isolerer vekk «prior probabilties» fra direkte evidens. Så tar de for seg noen få av de sikreste hendelsene vi vet om, relatert til Jesu’ oppstandelse, og estimerer en ratio for hvor sannsynlig det er at hver av dem F hadde funnet sted er, gitt hypotesen R kontra ~R (ikke R). Hendelser som (1) kvinnene som først så den tomme graven og oppstandne Jesus, (2) disiplenes vitnesbyrd og (3) omvendelsen til Paulus. R kan her stå for «Jesus sto mirakuløst opp fra å være død».
P(F|R)
P(F|~R)
Det de ender opp med til slutt, er ingen direkte sannsynlighet, men en kombinerert Bayesfaktor. Så deres faktor på 0,9999 skal kunne veie opp en absurd lav «prior probability» på inntil 10^-40.
En viktig bemerkning til slutt. Oppstandelsen hevdes å være et slags mirakel. Altså noe som overskrider hva som finner sted under naturens vanlige forløp. Det hjelper oss altså lite å peke på medisinske observasjoner som viser at under vanlige omstendigheter, vil ikke hjernen fungere etter tre dager med død og forråtnelse, som om dette skulle utgjøre noen «ny vitenskapelig trussel» mot oppstandelsen. Captain Obvious kan fint finne en rekke punkter til for hvorfor en oppstandelse ikke er noe som vanligvis vil finne sted.
Det er heller ikke noe vi ville ha forventet.
Vi har allerede sett kort at det ble hevdet at Jesus gjorde mirakler, nettopp for å rasjonelt etablere sin egen guddommelighet til omverdenen.
Så et kanskje bedre spørsmål å starte med: Er mirakler mulig?
David Hume mener nei. Andre mener ja.
Mer om det senere. :)
PS: Karl-Johan Kjøde fra blogrollen til venstre har dessuten skrevet en fem-post rekke på troverdigheten av oppstandelsen. Sjekk den ut.