So in other news. Jeg leser litt ekstra av Friedrich Nietzsche, før Veritas førstkommende helg. Nietzsche skriver følgende i Twillight of the Idols, i kapittelet Skirmishes of an Untimely Man, del 5:
«They are rid of the Christian God and now believe all the more firmly that they must cling to Christian morality. That is an English consistency; we do not wish to hold it against little moralistic females a la Eliot. In England one must rehabilitate oneself after every little emancipation from theology by showing in a veritably awe-inspiring manner what a moral fanatic one is. That is the penance they pay there.
We others hold otherwise. When one gives up the Christian faith, one pulls the right to Christian morality out from under one’s feet. This morality is by no means self-evident: this point has to be exhibited again and again, despite the English flatheads. Christianity is a system, a whole view of things thought out together. By breaking one main concept out of it, the faith in God, one breaks the whole: nothing necessary remains in one’s hands. Christianity presupposes that man does not know, cannot know, what is good for him, what evil: he believes in God, who alone knows it. Christian morality is a command; its origin is transcendent; it is beyond all criticism, all right to criticism; it has truth only if God is the truth–it stands or falls with faith in God.
When the English actually believe that they know ‘intuitively’ what is good and evil, when they therefore suppose that they no longer require Christianity as the guarantee of morality, we merely witness the effects of the dominion of the Christian value judgment and an expression of the strength and depth of this dominion: such that the origin of English morality has been forgotten, such that the very conditional character of its right to existence is no longer felt. For the English, morality is not yet a problem.»
Bytt ut «the English» med «the secularist Western», så har du en utfordring som bærer like stor relevans i dag som på slutten av 1800-tallet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt eller lest setninger som har erklært med største selvfølgelighet «vi kan vite selv, uten kristendom, hva som skal til være moralske», eller «fornuften er vår beste kilde til moral». Men vår moralske intuisjon, eller selv fornuft, lever ikke i et vakuum, som nødvendigvis kan trekkes fra sin historie og større kontekst. Nietzsches utfordring, ligger i at ideer har konsekvenser, og at helheten spiller en rolle for delene. Vi må kanskje begynne å stille irriterende spørsmål, som hvems intuisjon, hvilken fornuft, hvems rettferdighet og hvilken rasjonalitet? En utfordring som bærer gjenklang i dagens verker av John Gray.
Jeg har skrevet mer om disse spørsmålene i de to følgende innleggene:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
Nietzsche vs. nyateistene
Det forfriskende med Nietzsche, kontra nyateistene, er at han forstår at hvorvidt vi velger gudstro eller ikke, ikke er en triviell preferansesak, hvor vi kan velge vår foretrukne perifere konsumvare, mens alt annet får forbli stående uberørt. Som Cunningham sier, er det å velge inn eller bort Gud, ikke som å velge mellom om man skal drive med streetjazz eller ballett, eller ha Everton eller Liverpool som favorittlag (selv om det kan være alvorlig nok), men det er heller fotballspillet selv som står på prøve her. Endrer vi de første premissene for spillet, må vi begynne å utforske på nytt hvorfor de påfølgende spillereglene er tegnet opp som de er.
Dog. Jeg er enig med Nietzsche i mangt, men mange av hans karakteristikker av kristendom er bare…merkelig. Et eksempel er at det ville blitt klart for den tidlige teologistudenten Nietzsche, at dersom han hadde fortsatt litt til på studiet, ville han funnet ut at Paulus skriver i Romerne nettopp at moralloven er skrevet inn i menneskets hjerte, og at det kristne standpunktet er dermed at mennesket, ateist og muslim som kristen, kan vite noe om godt og ondt fra naturens side. Den kristne forutsetter ikke at et menneske ikke naturlig kan vite noe om det onde og det gode, eller at kristen moral bare er en «kommando», immunisert fra all mulighet for kritikk, men tvert imot. Job eller Salmene i Bibelen selv er ikke helt ukjente for å fremme kritikk.
Det eksisterer dessuten mennesker som holder til en variant av denne typen teleologisk naturrettstenkning, uten å tro på at Gud, som Larry Arnhart og Philippa Foot, samt majoriteten av vestlige lærde av alle striper frem til 1700-tallet. Jeg, som Aquinas, mener at et konsept om teleologi i naturordenen leder ned en vei hvor vi finner en demonstrasjon av Guds eksistens i andre enden, men Arnhart og Foot er åpenbart ikke enig.
Det er fair. For nå.
Jeg klarte uansett ikke å legge ut sitatet her, uten å måtte kommentere nettopp disse setningene fra Nietzsche.
Nietzsche kan ta feil, men Nietzsche får oss til å ønske å grave dypere. Det er fint.