Vi trenger bedre kritikere enn Tunstad

Publisert på Skaperkraft sine nettsider 15.01.16.

Det finnes et merkelig fenomen i deler av Vesten. Folk med høy kompetanse innen et fagfelt, og som på ingen måte ville tillatt noen å uttale seg uten en respektabel mengde av kunnskap og litteratur i baklomma, tildeler seg selv et frikort så snart ordet religion er nevnt. Da er verken forståelse eller forarbeid nødvendig. Alle kan være en ekspert. «Religion», som plutselig brukes som et enhetlig samleord for alt fra aztekisk menneskeofring, til Jesu kjærlighetsbud og Gandhis ikkevoldsdemonstrasjoner, korstog, hellige Skrifter og barnehjem, er en så enkel motstander, at man ikke trenger å vite noe om den, hva den nå enn er. Og hvordan vet man det? Jo, man vet det. Fordi. Bare fordi.

Tunstad er den siste som søker medlemskap i klubben av eksperter som tror at deres kompetanse innen et fagfelt gir dem autoritet i helt andre fagfelt. Dette gjør han ved å fastslå på et litt malplassert sted som forskning.no at vi ikke trenger Gud.

Ragnar Bergem gjør rett i å bemerke at Tunstads tekst har lite eller ingen kontakt med seriøs faglitteratur. Det er ikke fordi innsikten hans er original, grensesprengende, sylskarp eller ubehagelig, som noen av Tunstads sympatisører synes å tro, men fordi den er kjedelig irrelevant.

Tunstad sier i en bisetning at det er hans interesse for vitenskap som driver ham til å skrive dette, men vitenskap er merkelig fraværende for innholdet i teksten. Dermed fremstår utsagnet mest som et alibi. Et forsøk på å få ekstra kredibilitet til det ønskede narrativet om at en selv representerer det ypperste av opplysning, vitenskapelighet og kritisk sans, i kamp mot fortidens mørke og overtro, om enn representert ved Paven, Bin Laden eller Kylo Ren. Kampen for lyset fører dessverre til at både vitenskapelighet, kritisk sans og mange opplysninger ofres på alteret. Diskusjoner om religion potensiale til å gjøre selvutnevnte skeptikere minst like irrasjonelle som disse religiøse de forsøker å polemisere mot.

Teksten til Tunstad inneholder dermed færre konkrete argumenter enn spekulative påstander, målt opp mot merkelige referansepunkter som ofte ender i direkte kategorifeil. Det gjør det også umulig å skrive et direkte svar på Tunstads premisser

Tunstad starter med å kritisere religion, hva nå enn det er, for ikke å være praktisk nok.

«Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Nå er det mye vi kunne svart her. Det er fristende å påpeke raskt at det var klostrene i middelalderen som utviklet organiserte sykehusstrukturer, og at de første moderne universitetene for systematisk læring ble, ikke tilfeldig, født i skyggen av klostre og katedraler. Vi kan til og med ta det så langt, som mange vitenskapshistorikere har gjort, til å si at den vitenskapelige revolusjon med sin spede start på 1100-1200 tallet, ville vært utenkelig uten det filosofisk-teologiske grunnlaget som ble lagt i det kristne Europa.

Her finner vi formulert tanken om at universet ikke hadde et a-rasjonelt opphav, hvor tilfeldige mekanistiske konfigurasjoner av atomer gir opphav til alt fra steiner og stolben til tenkende mennesker. I stedet var det rasjonelle Logos med i skapelsen av universet (Joh 1), og mennesker var skapt i dette rasjonelle Logos sitt bilde. De kristne trodde at universets historieforløp ikke var syklisk, dømt til å gjenta seg selv, som i mye gresk og østlig tankegang. Det var derimot lineært og fremskritt dermed mulig. Det siste blir omtalt av den ateistiske filosofen John Gray som en «kristen myte» på lik linje med «tilbedelsen av sannhet er en kristen kult», og den å tro at «mennesker er forskjellige fra andre dyr».

Videre kom tanken om at det var orden i universet, noe som kunne sette mennesker på sporet av å beskrive det i matematisk språk, i henhold til universelt gyldige naturlover. Slik kan selv humanetiker og filosof Morten Fastvold skrive i bladet Humanist at:

«(…) at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.»

Eller vi kan samstemme med den ateistiske sosiologen Jürgen Habermas i den mer politiske sfæren om at:

«Universell egalitarisme, som ligger bak idealene om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ. I lys av nåtidige utfordringer til en post-nasjonal konstellasjon, fortsetter vi å dra substans fra denne arven. Alt annet er bare postmoderne pjatt.»

Men å fortsette her ville vært å anerkjenne Tunstads argumentasjonslinje, så vi stopper der.

Bjørn Are Davidsen kommer heller med en nyttig illustrasjon som får frem kategorifeilen her. Forsøk å bytte ut ordet «religion» med «sekulærhumanisme» eller «naturalistisk ateisme», sistnevnte som en virkelighetsoppfatning om at naturen eksisterer i seg selv, som et kausalt lukket system uten påvirkning utenfra. Vi får da:

«Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Det overforstående er minst like sant, men viser at Tunstad tåkelegger mer enn han klarer opp. Han kommer aldri på at han må argumentere for sin egen virkelighetsoppfatning, før han kan ta den som en selvfølge i forsøk på å kritisere andres. Slikt lover ikke godt hvis man ønsker å fremstå som seriøs fagperson med litt kritisk distanse til sin egen posisjon.

Det er et vanlig grep for populærateisme å rigge opp bokseringen med naturvitenskap vs. Gud, men gjør at vi er dømt til aldri å adressere problemstillingene som kreves for å forstå den dypere virkeligheten eller det filosofiske fundamentet for at vi kan utforske naturen i det hele tatt. Kristen tro påstår ikke å være en konkurrent, en alternativ epistemologi, til naturvitenskap, like lite som sekulærhumanisme forsøker å være det. Den har heller gjennom alle tider påstått å være komplementær, og utfylle det fragmenterte bildet som høyt spesialiserte metoder avdekker for oss til en helhetlig virkelighetsforståelse. En kristen farmasøyt kan derfor utvikle vaksiner side om side med både ateister og buddhister, uten å gå på kompromiss med sin egen tro. Det er derfor dedikerte kristne kan samarbeide med andre, og benytte seg av nettopp naturvitenskap i forsøket på å løse verdens utfordringer.

For det å protestere på at «religiøs kunnskap», hva nå enn det er, ikke sender vaksiner på produksjonsbåndet eller at Gud ikke lar seg empirisk falsifisere, er som å klage over at en metalldetektor ikke hjelper deg til å finne raskeste vei fra Oslo til Bergen, at kunnskap om generell relativitet ikke hjelper tannlegen å fjerne smerten i munnen din, eller at ikke Pytagoras teorem i euklidsk geometri kan avfeies av en protonakselerator.

Om Tunstad likedan hadde diskvalifisert grunnleggende aritmetikk som kunnskap for ikke å oppfylle de samme kriteriene, viser det en lite imponerende evne til å holde flere tanker i hodet på en gang.

Jobben med å kritisere Gud er ikke så lett som den virket til å være. Tunstad virker dermed frustrert over at:

«Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann.»

Den åpenbare forklaringen på det, er at det er en stråmann. Det er en fremstilling som er fraværende hos tusener på tusener av de mest fremstående teistiske tenkerne gjennom historien, både blant greske hedninger, jøder, muslimer, hinduer, sikher og kristne. Og hvis ikke det kvalifiserer til stråmann, hva gjør så det? Det er som å kritisere evolusjon ved å titte inn i apeburet i dyrehagen og bemerke at de ikke har født så mange menneskebarn i det siste, selv om seriøse biologer aldri har påstått noe slik. Men Tunstads kritikk av Gud ligner ubehagelig mye på enkelte kreasjonisters innvendinger mot evolusjon.

For ingen har påstått at Gud er en vitenskapelig hypotese, underlagt Poppers kriterier for falsifikasjon. Tvert imot, ville en slik Gud ha vært en skapning, nødvendig begrenset av tid og rom, og ikke Skaperen selv. En slik gud ville ha mer til felles med Tunstad, enn Gud, slik Gud fremstilles i de store monoteistiske tradisjonene. Den evige, uforanderlige, absolutt enhetlige, metafysisk ultimate, oppgav og opprettholderen av eksistensen til alt annet enn seg selv til enhver tid.

Kunnskapen om de grunnleggende trekkene til denne Skaperen, har ikke vært redusert til bare meninger, men er noe som verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Plotin, Maimonides, Avicenna, Aquinas har fylt diverse hylleplass til rasjonelt å demonstrere fra allmenngyldige, logisk nødvendige premisser. Argumentasjon som kan undersøkes og etterprøves. Man kan være enig eller uenig i om de lykkes, men det er dypt uredelig å late som at det ikke eksisterer, eller avfeie brorparten av filosofihistorien uten begrunnelse.

Tunstad påstår videre at kristne kan skifte standpunkt til ulike aspekter ved den kristne tro, og er tydeligvis overraska over noe så selvfølgelig som at ulike kristne har ulike meninger om ulike ting, som folk flest har. Men heller enn å være et moderne, tilpasningsnødvendig grep, kjennetegnende for gudstroende i full retrett fra vitenskapelig kunnskap, formanet f.eks. kirkefaderen Augustin sine tilhørere allerede på 400-tallet om å forstå Skriften i lys av beste tilgjengelige kunnskap om naturen. Naturvitenskapens fremskritt siste 2000 år har ikke rokket ved et eneste sentralt kristent dogme, nettopp fordi spørsmålene ikke tilhører dens metodologiske rekkevidde. Kristne tenkere har alltid søkt å la seg informere av det beste fra både den skapte, naturlige åpenbaringen, samt den spesielle åpenbaringen, fordi de utfylte hverandre.

At jomfruer vanligvis ikke får barn eller at mennesker i henhold til normalt fungerende naturlige prosesser ikke pleier å komme tilbake til livet etter sin død, var kjent nytt også for jøder, grekere og romere. Men i Johannesevangeliet kapittel 20 fortelles det at Jesus gjorde mirakler, blant annet nettopp for å vitne til omverdenen hans spesielle posisjon. Så kritikken om at nevnte påståtte historiske hendelser overskrider naturens vanlige produktive krefter, er for lengst gjort bedre av kristne selv. Det er bare å gjenta definisjonen av hva et mirakel påstår å være. Men å tro på et mirakel, innen en spesiell kontekst, betyr ikke at man trenger å være åpen for alle mirakler. Nettopp var det troen på et rasjonelt univers, innrettet etter universelle lover, som gjorde at kristne ofte har kunnet imøtegå diverse okkulte retninger, hvor magi var sentralt, og livløse gjenstander ble tilegnet mystiske krefter.

Mer kunne vært sagt, men denne teksten er farlig nær et helt bokkapittel allerede. Så til sist til testen som skal vise at Gud heller ikke kan ha noe med moral å gjøre, oppsummert av Tunstad på følgende vis:

«Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?»

Dette viser en dyp misforståelse av nærmest samtlige relevante spørsmål i moralfilosofi fra Antikken til 2016. Spørsmålene handler mindre om hva vi kan finne på å gjøre uten forbud, og mer om hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt i utgangspunktet. Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv normativ standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er de etiske reglene som preger noen kulturer bedre enn andre? Er vi forpliktet til å handle i henhold til forhåndsprogrammert biokjemi og innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke denne delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller følger vi bare strømmen i samtiden og våre omgivelser?

Dette er vanskelige spørsmål, men vi løslater ikke Gud fra å stille opp i det som forsøker å være en rasjonell, koherent moralontologi, ved å påpeke at vi muligens ikke hadde tatt livet av barna våre uten at den lokale presten hadde trappet opp på døra vår med hevet pekefinger. Selv om det hører med til ironien å påpeke, som Davidsen skriver:

«Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.»

Så man kan fint ha informerte og faktabaserte samtaler om de fleste spørsmål som berører religion. Det er bare det at Tunstad tydeligvis ikke kjenner til disse, og viser en kjedelig mangel på nysgjerrighet for å oppsøke dem.

God og informert religionskritikk er viktig og nødvendig. Religion, som mye annet, er en potensiell kilde for mennesker til å utøve makt og innflytelse for godt og vondt. Tunstad forteller at han la religiøsiteten bak seg etter et 20 sekunders innfall som tidlig ungdom. Det hadde likevel vært forfriskende om kritikken ikke hadde hatt like mye preg av å være et 20 sekunders innfall.

Problemet er altså ikke at Tunstad feiler på komplekse distinksjoner, som sofistikerte tenkere har diskutert gjennom årtusener, men ikke har grep om selv de mest grunnleggende linjene i diskusjonen. Ting som ikke er lenger unna enn et par tastetrykk eller en introduksjonsbok, eller som han sikkert kan få bli opplyst om fra kollegaer rundt lunsjbordet. Resultatet blir en fornøyelig søndagstur gjennom en rekke morsomme, men irrelevante problemstillinger.

Men slikt gjør oss ikke klokere. Vi trenger bedre kritikere.