Apropos forrige innlegg, og scientisme generelt.
Det er fascinerende å undre seg over hvordan dette startet. Dette tilløpet til å gi argumenter, som bevisst eller ubevisst, i neste omgang treffer en tilbake og viser at ens argumentasjon ikke hadde noen kraft i utgangspunktet. Jeg kaller det, lite kreativt, for boomerang-effekten.
Den nåværende konflikten mellom vitenskap og «religion«, eller for den saks skyld mellom vitenskap og filosofi, er gjerne preget av visse aggressive vitenskapsmenn (og sporadiske filosofer) som skriver side opp og ned med ikke-vitenskapelig argumentasjon for hvorfor bare vitenskapelige argumentasjon gir oss troverdig kunnskap. Ironisk? Det virker sånn.
Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament
Det kan virke til at denne måten å argumentere på i vår tid startet med selveste Immanuel Kant. I sin berømte kritikk av metafysikk, brukte Kant ikke-empiriske argumenter for å vise hvorfor ikke-empirisk argumentasjon er umulig. Ironisk? Det virker sånn.
Sentrale figurer i moderne filosofi påstår at en slags normativ moralfilosofi er umulig – altså en verden hvor vi ikke bare selv har våre egne subjektive meninger om moral, men også er berettiget til å hevde at andre burde handle på samme vis, eller dele meningene våre. Samme personer er gjerne raskt ute like etter i sitt beundringsverdige moralske engasjement, om det er i kritikk av kirke, puritanere, liberalister, konservative, kapitalister, kommunister, løgnere eller annet avskum. Ironisk? Mjaaa.
Personer i vår egen tid påstår at fri vilje, rasjonalitet, eller et varende selv er umulig, tilsynelatende uten å se ironien i hvem som er ment å avgi og motta argumentene for det synspunktet, samt muligheten for å evaluere troverdigheten av det som nettopp er argumentert for. Selv den store Friedrich Nietzsche hadde et visst ironisk, altruistisk preg over seg, i det den påståtte nihilsten skrev bøker i forsøket på å hjelpe andre menneske fri fra deres illusjoner.
Les også:
Fri vilje under angrep
John Grays sanne illusjoner
Skal sannheten sette deg fri?
Nietzsche og nyateistene – et foredrag
Så hvordan kan noe menneske la seg overbevise av denne typen anti-argumentasjon? Hvis mennesker skrev dikt om umuligheten av poesi, eller fremførte sanger om umuligheten av musikk, ville vel ingen ha ansett det som noe annet enn morsom satire? En god latter på Latter, men lite mer. Eller som litt mer vulgære stemmer enn meg ville sagt: Fighting for peace is like screwing for virginity.
Uavhengig av om Kant visste hva han drev med, så virker det til at filosofien hans fungerte nettopp fordi den hadde som hensikt å ødelegge seg selv. Den latet ikke som den var noe annet. Tauet som bandt sammen Das Ding an Sich og Das Ding Für Mich ble filt over med vitende vilje. Målet var kanskje aldri at filosofi og vitenskap skulle leve side om side, men å få filosofi til å begå selvmord. Vi ville da sittet igjen med bare vitenskap, eller empirisk kunnskap, som er det høyeste nivået noen med (bare) vårt nivå av intelligens kan håpe på. En slik verden inneholder bare de tingene som er enklest å forstå, fordi de ble opplyst bare med verktøyene vi kjenner best.
Enhver påstand om ikke-vitenskapelig kunnskap vil være, ikke bare feilaktig eller umulig, men selv meningsløs, som pekte ut en klar vei videre til (den nå diskrediterte) positivismen på 1900-tallet, men som fortsatt er en oppfatning mange deler i dag. Det er åpenbart at den skeptisismen mange påstår å praktisere i dag, hvis de virkelig forsto den, ville høvlet ned brorparten av deres egne påstander om virkeligheten.
Ironisk? Det virker sånn.
Jeg foretrekker en ærlig Pyrrho over en skeptikerposør (nyord ©Meg 2016) enhver dag.
“But the new rebel is a skeptic, and will not entirely trust anything. He has no loyalty; therefore he can never be really a revolutionist. And the fact that he doubts everything really gets in his way when he wants to denounce anything. For all denunciation implies a moral doctrine of some kind; and the modern revolutionist doubts not only the institution he denounces, but the doctrine by which he denounces it. . . . As a politician, he will cry out that war is a waste of life, and then, as a philosopher, that all life is waste of time. A Russian pessimist will denounce a policeman for killing a peasant, and then prove by the highest philosophical principles that the peasant ought to have killed himself. . . . The man of this school goes first to a political meeting, where he complains that savages are treated as if they were beasts; then he takes his hat and umbrella and goes on to a scientific meeting, where he proves that they practically are beasts. In short, the modern revolutionist, being an infinite skeptic, is always engaged in undermining his own mines. In his book on politics he attacks men for trampling on morality; in his book on ethics he attacks morality for trampling on men. Therefore the modern man in revolt has become practically useless for all purposes of revolt. By rebelling against everything he has lost his right to rebel against anything.”
– G. K. Chesterton, Orthodoxy