Naturvitenskap er topp til veldig mange formål. La det ikke være tvil om det. Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelige ting om universet vårt, tillatt oss å kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utrydde sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra A til B i løpet av kort tid.
Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap og dem som tilber naturvitenskap. Sistnevnte har sjeldent skolering i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken av å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.
Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.
Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende utlagt i dette innlegget.
Men mens vi først er i gang, kan vi nevne et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre.
Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål
Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Burde vi systematisk voldta kvinner for å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve, og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de aldri får vite hvem sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?
Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.
Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være integrert til den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.
Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?
Individer må foreta moralske bedømmelser, på godt eller mindre godt grunnlag.
Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål
Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hvilken grafikk er penest av Picasso og Pondus?
Naturvitenskap kan finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, og måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi har en god estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Pondus eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.
Individer må foreta estetiske bedømmelser, på godt eller mindre godt grunnlag.
Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap
Selv om vitenskapsmenn gjerne har en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, er det ingenting ved naturvitenskap, i seg selv, som viser oss hvordan naturvitenskapelig kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder.
For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.
Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, på godt eller mindre godt grunnlag.
Naturvitenskap forteller oss ikke om den ultimate virkeligheten
Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?
Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første initielle ekspansjonen frem til situasjonen vi er tildelt i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, eller utelukke at disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type fundamentalpartikler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv» eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.
For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.
Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså menneskets mulighet som subjekt å kunne tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som er realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.
Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring.
Illustrasjonsbilde: Picasso’s Women of Algiers. Photograph: 2015 Estate of Pablo Picasso/ARN