Siste magasinutgave av Minerva om hvorvidt kirken har et liv etter døden var interessant nok. Men den har i tillegg en egen ideseksjon om Aristoteles, som får det til å gå varmt i hjertet til en forsøkende aristoteliker som meg selv.
Øyvind Rabbås, filosofiprofessor ved UiO, skriver her om aristotelisk lykke – eudaimonia. Jeg har tilfeldigvis, uavhengig av Minerva, et utkast liggende om det selv, planlagt til publisering om noen dager. Jeg skal derfor ikke si noe mer om det nå, men trekke frem et annet innlegg.
Frode Bjerkås, medredaktør for Minervas ideseksjon, har nemlig skrevet en høyst spennende kommentar på ny-eugenikken gjennom linsene av moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som tilfeldigvis er en av mine favoritter.
Jeg var til nå ukjent med noen nordmann som har tatt opp MacIntyre sine ideer i norsk kontekst. Den utholdende leseren her vil kanskje huske hans hvordan han åpner sitt hovedverk After Virtue med et narrativ om moralfilosofiens fall, hans hypotese om at vi må velge mellom Nietzsche og Aristoteles, og at alle andre posisjoner er inkonsistente frem til de konvergerer mot en av disse.
MacIntyre er, sammen med andre markante tenkere, som Elizabeth Anscombe og Philippa Foot, sterkt delaktig i at aristotelisk dydsetikk, som var dominerende frem til opplysningstiden, har fått en renessanse nå i nyere tid.
Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Bjerkås tar utgangspunkt i Ole Martin Moens nylige forslag, om hvorfor vi burde tilby kvinner $1.000 for å frivillig la seg inseminere med sæd fra menn med høy IQ, og derfor dulte menneskeheten i en retning mot høyere intelligens, og derfor mer innovasjon og mindre vold, blant annet. Bjerkås viser dessuten til en kritikk av Moen i Morgenbladet som bommer på målet, som stråmenn og slippery-slope.
For hvis man først tillater Moen sitt liberal-progressive fundament med en utilitaristisk tilnærming, er han ekstremt dyktig på å trekke ut de logiske konklusjonene gjennom klare, overbevisende resonnementer, samt å forutse og imøtegå mulige innvendinger, i god Aquinas-stil. Om man tillater denne typen tenkere å komme seg dit, er det altså vanskelig å rettferdiggjøre de ryggmarksreaksjonene vi måtte ha mot et slikt forslag, og mange andre.
Derfor er Bjerkås sitt forslag at det er hele dette fundamentet, og denne måten å tenke på, som det er noe galt med. Et forslag han deler med både MacIntyre og meg selv.
Les også:
Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk
Noen viktige utdrag:
I After Virtue antyder MacIntyre hvordan opplysningstiden ikke bare feilet, men også måtte feile, i sitt forsøk på å skape en rasjonell etikk.
(…)
Utilitaristene henviser til fornuften, men dette avviser MacIntyre, for utilitaristene må, som de andre opplysningsteoriene, henvise til et fornuftig «noe» utenfor mennesket. Men dette «noe» klarte de ikke å sannsynliggjøre. (s. 68)Styltene i den aristoteliske etikken, på den annen side, er mennesket som-det-er, mennesket-som-det-kan-bli-om-det-realiserer-sitt-telos, og rasjonell etikk. Telos er det gammelgreske ordet som ofte oversettes med «formål». Mens opplysningstenkerne aksepterte det første og det siste, kunne de ikke akseptere noe telos, mener MacIntyre.
(…)
Uten å se at mennesket har et formål, kunne de heller ikke komme frem til noen rasjonelt begrunnet etikk. Hele poenget med etikk er å vise vei fra mennesket-som-det-er til mennesket-som-det-kan-bli. Resultatet er, slik MacIntyre fremstiller det, at etikken har mistet sin betydning. Man velger selv de moralske prinsippene som synes mest effektive og hensiktsmessige – i øyeblikket. Det som nå passerer for etikk, er i MacIntyres øyne derfor en degenerert form, en «emotivisme», som han kaller det: Det blir påstand mot påstand. (s. 69)[Ny-eugenikken] er således en trist, men kanskje uunngåelig fortsettelse av opplysningstidens etiske prosjekt. Som en tydelig progressiv idé, med basis i en utilitaristisk posisjon, gjelder nytteperspektivet og effektiviseringsargumentet. Den står støtt på emotivismens moralske konkursbo.
(…)
For Aristoteles og MacIntyre derimot, derimot, kan mennesket bli bedre. Ved å øve seg i praktisk fornuft. Ved å fremelske dydene. Slik kan mennesket realisere sitt telos, og i samfunn med andre får det slik sin moral. Men for ny-eugenikken mangler mennesket, og i ytterste konsekvens menneskeheten, noe telos. Derfor må det IQ-avl til, for mennesket må effektiviseres og menneskeheten som sådan må bli mer «nyttig».Grunnen til at ny-eugenikken er gal – åpenbart gal – blir nå tydelig: Den bygger på en moralsk bankerott posisjon, i og med at den verken anerkjenner eller forstår hva et menneske er, eller hva det kan være, slik MacIntyre, og Aristoteles før ham, forsto. Ny-eugenikken kan følgelig ikke anerkjenne eller forstå hva selve menneskeheten er eller kan være. Således er ny-eugenikken en direkte umenneskelig ideologi. Bokstavelig talt. (s. 71)
Det er lite annet som gjenstår å kommentere på dette, enn: Amen!