Publisert i VG 23.09.16. Skrevet for Tankesmien Skaperkraft sammen med Andreas Masvie.
Solhjell og Raknes forteller om hva slags Norge de kunne ønske seg. Men tror de virkelig at det finnes noe slikt som en «livssynsnøytral» stat?
I artikkelen «Fem prinsipp for religion i nye Noreg», begynner Solhjell og Raknes med å gjenfortelle en velkjent myte. Den handler om den gang opplysningstiden markerte skillet mot den mørke fortiden. Omsider tok mennesket til fornuften og utøvet vitenskap, som om dette skulle være en historisk nyvinning.
Ingen konflikt
Det er en enkel og lettfattelig historie. Den er fin for alle som ønsker å tilhøre den lyse siden. Men som de fleste enkle, lettfattelige og fine historieberetninger, er den ren fiksjon. Bare for å illustrere: Mange av de klassiske filosofene, fra Aristoteles til Aquinas, fremhever nettopp fornuften som det fremste kjennetegn ved mennesket. Fornuften setter mennesket i stand til å avdekke sannhet og gjøre veloverveide etiske bedømmelser om godt og ondt. Ja, det er ukontroversielt å hevde at fornuften hadde en høyere plass hos disse filosofiene enn i dagens Vesten, som er herjet av ulike former for postmodernisme, relativisme og pragmatisme
At det har vært eller er noen konflikt mellom naturvitenskap og religiøs tro, har vært avvist av nærmest enhver akademisk vitenskapshistoriker over det siste århundre. Den påståtte konflikten er konstruert av kjente bøker fra populærforfattere som John Draper og Andrew Dickson White. Bøker vi lenge har visst er fulle av historiske feil og diskrediterte hypoteser.
Kristne tenkere i middelalderen trodde på et ordnet univers, skapt i henhold til en lovmessighet – forutsetninger for at universet kunne la seg systematisk utforske. Kirken har stort sett forholdt seg til rådende, velbegrunnede vitenskapelige paradigmer, helt frem til en høyst moderne variant av amerikansk fundamentalisme. Det er per dags dato ikke ett dokumentert tilfelle av at kirken i middelalderen har forfulgt personer for å drive vitenskap.
Vitenskapshistorikere undrer seg antakeligvis over hvorfor personer som Solhjell og Raknes fremdeles unngår kritisk å granske sine egne fordommer før de formidler dem i nasjonale medier. Raknes kan unnskyldes for å tro på myter, men Solhjell ble opplyst allerede i fjor, av historiker Sigbjørn Sønnesyn i Vårt Land: «Det kan med god grunn hevdast at ein treng mykje blind tru for å kunne hevde at det først etter 1650 vart akseptert at mennesket gjennom fornufta kunne finne sann kunnskap og sanne verdiar». Solhjell og Raknes kan kanskje ta et par timer med Tim O’Neill og hans History for Atheists.
Men det er ikke bare historieløsheten som er problematisk, men også forståelsen av begrepet «livssynsnøytralt». Forfatterne foreslår i fullt alvor: «Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder.»
Fantastisk naivt
Det er en fantastisk naiv forståelse når verdier og avgjørelser fremstilles som løsrevet fra tro, overbevisning og livssyn. Et noe som man kan enes om, alene ved bruk av en påstått felles fornuft og vitenskap. Det er borgerne som konstituerer ethvert samfunn; og samfunnets politikk utformes av borgernes verdier og avgjørelser. Borgerne finner verdiinnhold i sine livssyn. Et livssyn inneholder en rekke påstander om virkelighetens struktur, inkludert det gode liv og det gode samfunn.
Hva skal så prege våre verdier og avgjørelser, om ikke nettopp et ønske om å stå opp for det vi tror er godt og sant? Det vil si disse rare kategoriene Solhjell og Raknes kaller «livssyn» og «religion»?
Mennesker kommer i alle farger og fasonger, med ulike egenskaper. Likevel tror vi som samfunn at disse menneskene besitter en iboende verdi uavhengig av karakteristika. Samfunnet tror at menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, og at alle står like for loven. Disse verdiene er ikke noe man kan utlede fra vitenskap eller empiriske data alene, på tvers av alle livssyn. Solhjell og Raknes vil antakeligvis også nevne, i kraft av sin sosialistiske overbevisning, at materiell likhet har en verdi. Den sekulære historikeren Yuval Harrari hevder at nettopp denne sosialistiske overbevisningen – i likhet med all annen ideologi – er i prinsippet det samme som enhver annen religion.
Alle disse verdiene må begrunnes i mer grunnleggende ideer. Samfunnet tror ikke bare på survival of the fittest, men en filosofisk overbygning for å ivareta et samfunn som finner plass til alle.
Mesteparten av verdiene Solhjell og Raknes vil danne et fellesskap rundt, finner sitt opphav i religiøse ideer. Noen er forsøkt reformulert i sekulære termer, men det er ikke gitt at vi alltid kan beholde de behagelige konklusjonene uten å bevare de historiske linjene. Samfunnet tror eksempelvis det er godt å ta vare på eldre og funksjonshemmede – selv når det er forbundet samfunnsøkonomiske kostnader med dette. Samfunnet tror det er godt å utdanne og utruste unge, selv når disse oppleves som konkurrenter til ens egne politiske ståsteder.
Gamle romere og før-kristne nordmenn var godt kjent med at man fint kunne sette ut barn og misdannede i skogen for å dø. Mennesker kunne også fint sendes ut på arenaen i Colosseum for å spises av løver, så lenge det førte til nok underholdning for et tilstrekkelig antall i publikum.
Vi tror ikke lenger at det er akseptabelt. Og dette baserer samfunnet på spesifikke livssyn, fundert i spesifikke virkelighetsanskuelser – uansett hva Solhjell og Raknes måtte hevde. Disse burde så klart informeres av fornuft og vitenskap, men det er nesten for opplagt til å nevnes (og er et prosjekt som går tusenvis av år tilbake).
Ingen har et nøytralt livssyn. Heller ingen stat. Livssynsnøytralitet er et meningsløst begrep, og burde forkastes. Norge foretrekker helt klart visse verdier fremfor andre, og derfor visse livssyn fremfor andre. Norge er ikke, og burde ikke være, nøytral. Samfunnet foretrekker demokrati over diktatur; privat eiendom over kommunisme; frihet over voldelig autoriteter.
Det er et ideal å bygge åpne, gode samfunn ved å gi rom for flest mulig, altså reflektere mangfoldet i befolkningen – selv når man ikke er enige med alle. Det gjør man ved å la mennesker med ulike livssyn delta aktivt i samfunnet, la dem bidra med ideer, og saklig argumentere mot dem man er uenig med. Her kan kristne se på muslimer og ateister som søstre og brødre i kraft av å være mennesker, og diskutere mot dem, uten at staten i forkant har bortdefinert velgrunnede, konkurrerende perspektiver.
Dette gjør vi ikke ved å kreve at «religion [skal være] tilbaketrekt i samfunnet». Som nå vist, er dette en sekularitetsmodell som vi på ingen måter ønsker å importere til et fritt Norge. En sunn sekularitetsmodell trekker staten tilbake for å gi plass for dens helhetlige borgere, og forsøker heller å unngå en urettferdig forfordeling.
Autoritær utopi
Retorikken som brukes når man vil kreve at livssyn eller religion skal være noe privat, legger gjerne til grunn at dette er en slags hatt man kan ta av seg når man trer inn i det offentlige. Men livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, har aldri vært en privatsak, men er en helt naturlig del av helhetlige, sammensatte mennesker. Vi kan ikke kreve slikt tilbaketrukket, uten å også tilbaketrekke mennesker. For dette er ekte mennesker som legger ulike begrunnelser til grunn for hvordan de tenker og oppfører seg. Mennesker som gjør ulike prioriteringer og verdsettelser.
Å legge til rette for gode samfunn som favner alle, står sentralt i politikken. Dette gjelder spesielt i et flerkulturelt samfunn under stadig press. Men Solhjell og Raknes’ forslag innebærer en autoritær utopi, og kan ikke være ønskelig for et fritt Norge. Det trenger man ikke å være særlig konservativ for å påstå.
Illustrasjonsbilde: Pexels.com.