A: Vi har ingen fri vilje!
B: Så hva slags vilje har vi?
A: Nå forstår jeg visst ikke helt…?
B: Hvis du ikke tror vi har fri vilje, må det vel være fordi du tenker at viljen er noe annet.
A: Nei, jeg mener bare at hele tanken om at vi skulle ha en fri vilje er en illusjon, slik som en regnbue eller en rett pinne som ser bøyd ut i vann. Det er bare slik det fremstår for oss.
B: Fint det – men å forklare vekk forestillingen om frihet er ikke det samme som å forklare vekk forestillingen om en vilje. Så hva er en vilje?
A: Eeeeh, det er jo det som får folk til å tro at de kan velge mellom det ene eller det andre – selv om de naturligvis ikke kan det.
B: Så en vilje er bare det som får folk til å tro at de er frie?
A: Ja!
B: Men i så fall må uttrykket fri vilje bare betyr en fri forestilling av å være fri. Det henger ikke på greip. Det er inkoherent.
A: Okay. Vilje må bety noe annet, men jeg tror fortsatt at det betyr noe fritt.
B: Virker det rettferdig å si at viljen er et slags ønsking, og at vi kan stille spørsmål om hvorvidt denne ønskinga har noen form for frihet? Selv om «vilje» ikke akkurat betyr «ønske», så vil du vel i det minste godta at mennesket har visse ønsker og lengsler?
A: Ja, ok. Vilje høres ikke helt ut som ønske eller lengsel, men vi har nok virkelig ønsker eller ting vi lengter etter, og jeg avviser at vi kan velge hvilke vi kommer til følge. En perfekt vitenskap kunne fortalt oss akkurat hvorfor noen munker velger å følge sitt ønske til å leve i sølibat, faste og bønn, mens en utsvevende playboy velger å leve livet sitt i henhold til helt andre ønsker. Men ingen av dem hadde noe reelt valg om hvilket ønske de fulgte.
B: Så hva slags ting er et ønske? Kan vi for eksempel ønske oss noe vi overhodet ikke vet noe om, eller må vi i det minste ha en slags grov kunnskap av det?
A: Grov kunnskap? Joda, det tror jeg stemmer.
B: Så mitt ønske for X virker i det minste til å følge fra en slags form for kunnskap om X – selv om dette kan bety mange ting. Man kan f.eks. ha et ønske om fred, selv i krigstid.
A: Ja.
B: Så du påstår at vi ikke har noe annet valg enn å ønske disse tingene vi tror vi lengter etter?
A: Nemlig. Når vi bare forstår mer, vil vi finne ut akkurat hvorfor vi tenker at disse tingene er gode. Se bare på hva evolusjonen kan forklare om skjønnhet, moral, altruisme, osv.
B: Men vi kan bare ønske oss noe, etter at vi har lært noe om hva det er?
A: Ja.
B: Men har vi full kunnskap om alt vi ønsker oss, eller ikke? Hvis vi ønsker oss fred, vet vi da nøyaktig hvordan denne freden vil se ut? Hvordan vi kan oppnå den, hvor raskt, og alle andre relevante detaljer?
A: Nei.
B: Så vår kunnskap om disse målene våre er vage og ubestemte, og kan oppnås på en rekke ulike måter?
A: Stemmer.
B: Men hvis jeg virkelig har et ønske om, f.eks. fred, og ønsket mitt følger fra kunnskap, og hvis kunnskapen er ubestemt, så er da også ønsket ubestemt? Men er ikke et ubestemt ønske det motsatte av en fastbestemt ønske? Så er ikke dette ubestemte ønsket nettopp det vi kaller – en fri vilje?
A: Vent litt. Det vet jeg ikke helt. Jeg tror ikke at alt som er ubestemt også er fritt. Kvantehendelser er også ubestemte. Det samme er terningkast, men en terning er på ingen måte fri.
B: Men jeg sier ikke at hver ubestemt ting må være frie, men det holder å si at de er ubestemte. Hvis våre ønsker følger på vår kunnskap, og hvis kunnskapen vår ikke er fastsatt i en bestemt retning, hvordan kan våre ønsker være det?
A: Kanskje det er flere årsaker til våre ønsker enn bare kunnskap.
B: Helt sikkert, men det er ikke poenget. Vi ble akkurat enige om at et ønske er umulig uten noen form for kunnskap. Du kan ikke si først at når du har et ønske om fred, må du ha kunnskap om det, men når du har et ønske på et eller annet middel for å oppnå det, trenger du ikke å kjenne det. Jeg ser ikke hvordan du kan et fullstendig bestemt determinert ønske, uten at man også påstår at vi har fullstendig kunnskap om alt som må gjøres – og det har vi åpenbart ikke.
A: Så du sier at vår frihet skapes av vår mangel på kunnskap?
B: Ikke helt, men det er nok noe sannhet i det. «Frihet» i menneskelig forstand virker å kreve at vi ikke vet eksakt hvordan vi oppnår et mål.
A: Men vi er ikke frie til det målet?
B: Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi hadde perfekt kunnskap om hva målet var, og perfekt kunnskap om hvordan vi kom oss dit, og det ikke var noen omstendigheter som gjorde målene uklare, så ville vi ikke være frie i den forstand vi nå anser oss som frie. Kort fortalt. Hvis vi sto ansikt til ansikt med målene for våre liv, og gjenkjente det, ville vi ikke kunne hatt noe annet valg enn å velge det.
A: Ja! Det er akkurat det jeg mener. Jeg tenker at det er akkurat det moderne vitenskap forteller oss!
B: Da virker det til at vi er enige. Spørsmålet nå er bare hva som er målet for livene våre – det vi kaller for vårt telos – sant?
A: Ja, stemmer.
Illustrasjonsbilde fra Pixabay.
Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.