Publisert i tidsskriftet FOLK 4/16.
Kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar. Den kristne virkelighetsforståelsen er ikke bare et attraktivt budskap, men vi har dessuten gode grunner til å tenke at den samsvarer med virkeligheten.
Så da vil jeg utføre mitt forsvar, og i løpet av den korte tiden jeg har fått, vil jeg forsøke å avlive de ondsinnede påstandene om meg som dere har trodd på så lenge. Jeg håper at jeg vil lykkes, dersom dette er til det beste for meg og dere, og at mine ord finner velvilje hos dere. Men jeg vet at å lykkes med dette ikke vil bli lett – jeg ser utfordringen. La så dette skje slik Gud ønsker: i lydighet til loven vil jeg utføre mitt forsvar.
– Platon i Sokrates forsvarstale
Slik åpner Sokrates sin forsvarstale – hans apologia. Sokrates står for den greske retten i år 399 f.Kr., beskyldt blant annet for å korrumpere de unge med sine mange spørsmål, og for å ikke tro på de samme gudene som den greske staten.
Et forsvar – ikke unnskyldning
Men Sokrates ønsker ikke å beklage oppførselen sin. Han hevder at han ikke trenger å unnskylde seg for å få ungdommen til å tenke på viktige spørsmål. Spørsmål som hva rettferdighet og dyd er. Likedan kan han ikke klandres for å ikke tro på hele det greske spekteret av guder, for Sokrates mener at disse gudene var uverdige. De var oppblåste menneskelignende utgaver med et voldsomt temperament, sjalusi, grådighet, dårskap og andre menneskelige laster. Sokrates trodde derimot det måtte være en høyerestående guddommelighet. En verdig til å være guide for kunnskap, godhet, moral og rettferdighet.
Sokrates mener å formidle sannheten. Det er det han nå skal forsvare. At det han har pratet om hele tiden, faktisk er sant, og at beskyldningene dermed vil falle sammen.
Ordet apologetikk kommer fra samme stamme som Sokrates’ apologia, og oversettes gjerne til noe slikt som trosforsvar. Alle mennesker er trosforsvarere. For livssyn. For politikk. For moral. For preferanser, om det er beste fotballag, mat eller tv-serie. Vi påstår noen grunnleggende ting om hva som er sant og godt om virkeligheten.
Den kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar, for å holde fast ved at den kristne virkelighetsforståelsen ikke bare er et attraktivt budskap, men at vi dessuten har gode grunner til å tenke at det samsvarer med virkeligheten.
Den kristne trenger heller ikke å unnskylde seg for det han holder for sant, men burde vise at hun er en som oppriktig søker sannhet. Derfor krever apologetikk at vi dessuten er villige til å utforske hvor sannheten virkelig ligger.
Klok tro
Du har sikkert erfaringer med at mange av dine tidligere trospåstander har vist seg å være feil. Bestekompisen var ikke til å stole på. Sydney var ikke hovedstaden i Australia. NSB-toget kom ikke til tiden. Etter all sannsynlighet er det fremdeles mye av det du tror på, som vil vise seg å være feil. Det betyr ikke nødvendigvis at alt det du nå tror er sant, snart vil vise seg å være galt, eller at ikke kjernen i din kristne virkelighetsforståelse holder vann. Men det betyr at vi skylder å oppsøke de beste argumentene med et lyttende øre, ikke bare for det vi nå tror på, men for hva våre meningsmotstandere hevder, om det skulle være seg at Gud er Allah og Muhammed er hans profet, eller om det er påstanden om at Gud ikke eksisterer i det hele tatt. Vi kan vise andre den samme generøsiteten som vi selv ønsker å bli møtt med.
Den kristne virkelighetsforståelsen er likevel det tankesystemet som har tålt tidenes tann aller best, i møte med vidt ulik motstand til alle tider. Fra å møte etterfølgere av Zeus, Apollo og Athena, til de romerske Jupiter, Venus og Mars. Jødene ville ikke godta at Gud kunne bli menneske, mens muhammedanerne påsto at Mohammed var Guds sanne profet noen århundrer senere. Fra Østen kom forestillingen om at livets mål var å slippe ut av en evig syklus med gjenfødelser, mens den moderne materialisten vil påstå at hele oss og alt vi erfarer kan reduseres til fundamentalpartikler i bevegelse, hvor alt annet er overflødige hypoteser.
Vi står heldigvis ikke alene. Mange av verdenshistoriens klokeste hoder har til alle tider adressert alle tenkelige utfordringer til en kristen virkelighetsforståelse, som hvorfor vi trenger Gud for å forklare at vi har et skaperverk med lovmessighet i det hele tatt, til hvorfor Gud ble menneske i Jesus Kristus, til hvordan en god, allmektig Gud kan sameksistere med at det også er ondskap i verden. Helt siden Paulus’ dager i diskusjon på Areopagos.
Ulike publikum krever ulike tilnærminger. Det virker bortkastet å overbevise en troende jøde om at det eksisterer en allmektig, evig Gud bak det hele, og en buddhist vil neppe lytte ivrig til diskusjonen om hvilket dåpssyn som er det rette.
Helhetlig tro
Man er aldri bare kristen. Man er alltid kristen-istedenfor-noe-annet. Det finnes andre alternative måter å betrakte verden på. Det nye ved vår egen tid, er gjerne at vi ikke bare lever nær en eller to av disse alternativene, men at de eksisterer overalt omkring oss. En pluralisme av ulikt innhold, som alle hevder å vite noe om sannhet, nytte, godhet og mening.
All sannhet er Guds sannhet, skrev St. Thomas Aquinas på 1200-tallet. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, med evne til å avdekke visse sannheter. Antakeligvis er det derfor sannhet å spore i alle disse tradisjonene. Men den kristne sannheten finnes bare fullt og helt i lys av den kristne tradisjonen og Gud som inkarnerer sin fornuft – sitt Logos i skaperverket.
Men om all sannhet er Guds sannhet, betyr det også at vi burde lytte til all ekte kunnskap, siden den forteller noe om Guds skapelse. Uansett om den kommer fra fysikk, biologi, sosialantropologi, etikk, filosofi eller teologi. Uansett om den kommer fra en muslim eller en ateist. Den kristne må søke å integrere alt dette inn i en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, hvor både partikkelfysikk og kosmologi forteller noe om funksjonene av Guds skaperverk, og hvor biologien og filosofien forteller noe virkelig om mennesker, skapt i Guds bilde.
God apologetikk kan bryte ned barrierer til kristen tro, som myter om at moderne vitenskap står i konflikt til den kristne virkelighetsforståelsen. Den kan også ta vare på den unge troende, som møter disse problemstillingene på studier og sosiale settinger, som nå forstår at man kan være en tenkende kristen, og stille alle de ekte spørsmålene som ekte mennesker gjerne bærer med seg.
Tiden for å reise har nå kommet, og vi skal gå hver våre veier. Jeg for å dø, og dere for å leve. Hva som er bedre, det vet bare Gud.
Det ender ikke godt for Sokrates. Han tirrer på seg dommerne, og blir dømt til døden med 281 mot 220 stemmer. Men Sokrates fortviler ikke. Han vet at Gud ser hans uskyld og oppriktighet. Hans lojalitet til rettferdighet og sannhet, er større enn hans lojalitet til menneskers skiftende oppfatninger og sitt eget liv.