Publisert på Minerva 23.12.16.
Det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også landets kultur. Troen på barnet i krybben – Jesus – har stor innvirkning.
Den som vil forstå verdens utvikling i tiårene som kommer, må holde et stødig blikk på Kina. Med langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land dominert av sterk fattigdom, til å seile opp som verdens nest største økonomi i nominell BNP. Det er bare et tidsspørsmål før de inntar tronen helt på toppen.
Samtidig skremmer Kina mange med sitt manglende hensyn til globale forpliktelser, som menneskerettigheter, menneskeverd og klimaspørsmål. En tung eim fra en destruktiv versjon av kommunisme henger fortsatt med dem. Mange har ytret sin bekymring etter at Børge Brende besøkte Beijing denne uken i et forsøk på å normalisere relasjonen til den kinesiske ledelsen. Frykten er at Norge gjennom sin uttalelse aksepterer Kinas menneskerettighetsbrudd.
Men kanskje det er håp. For det er ikke bare Kinas økonomi som er i utvikling, men også deres kultur. Og kristendom spiller en sentral rolle i begge.
I første halvdel av 1900-tallet virket det for vestlige intellektuelle som at Kina var immun mot såkalt «religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunisme regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket en gang humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».
Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet. I dag, 67 år med hard forfølgelse senere, viser selv de mest konservative anslagene at det er godt over 60 millioner kristne. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet.
Med en prosjektert årlig vekst på like oppunder 10% vil tallet fortsette mot 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil passere USA i å ha den største kristne befolkningen i verden. Veksten vil naturligvis stagnere på et visst tidspunkt, men det er liten grunn til å tro at det vil skje snart. Ser man på deres koreanske naboer, vokste det der frem en kristen befolkning i løpet av siste halvdel av det forrige århundret fra nesten null til mellom 30 og 40 prosent.
I Kina kan veksten trolig spores spesielt tilbake til to hendelser i Kinas historie. Den kulturelle revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av studentdemonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marxismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøker å finne Ham igjen.
Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større gehør, begynte kinesere å lete etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt. På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette grunnlaget som irrelevant eller til og med skadelig, har mange kinesiske intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tankegodset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristendommen tilpasningsdyktig til å kunne vinne frem hvor som helst.
Forskning i China Economic Review av Qunyong Wang og Xinyu Lin viser at det trolig er en korrelasjon mellom vekst i kristendom og økonomisk vekst. Gjennom en langvarig, kvantitativ studie, har de oppdaget at robust vekst foregår spesielt i områdene hvor kristne menigheter og institusjoner er på plass. Slike institusjoner gir sikkerhetsnett og nettverk til individer, og skaper aktivitet gjennom alt fra bryllup til forelesninger.
Siden 2000-tallet har kinesisk kristendom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane menigheter og huskirker. De er innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. Kinas kirker er allerede tungt involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som fremdeles er et høyst autoritært regime.
Studien til Wang og Lin hevder dessuten at i tillegg til institusjoner, har det sosiale budskapet i kristendom økonomisk påvirkning. Kristen etikk fokuserer på sunne familier og utviklingen av hele mennesket, og ikke bare dets nytte eller økonomiske effekt som isolerte variabler. Tanken om ansvarlig forvalterskap på vegne av Skaperen, disponerer aktører mot legitime, rasjonelle investeringer, og mindre spekulasjon og korrupsjon.
Max Webers sosiologiske verk om effekten av protestantisk arbeidsetikk på vestlig økonomi er allerede godt anerkjent. Webers funn gir gjenklang til vår egen norske gründer og predikant Hans Nielsen Hauge. Her i landet hevder flere historikere at Hans Nielsen Hauge er en av de største figurene i moderne, norsk økonomisk historie. I professor Ola Gryttens kapittel av boka Gründere bygger Norge, viser han til at Hauge og hans medarbeidere bidro sterkt til å løfte både norsk entreprenørskapskultur og samfunnet ellers. Den haugianske innflytelsen av kallsopplevelse, nøysomhet og ansvarlig forvalterskap gjorde oss i stor grad i stand til å håndtere den kommende oljerikdommen til det beste for alle.
Vi har grunn til å være takknemlig for vår egen historie. Nå kan det hende vi kan se med forsiktig optimisme mot Kinas utvikling.