En forlokkende myte

Kirken har alltid vært i konflikt med naturvitenskap. Kirken pleide jo å ha mye makt. Makt over mennesker. Til å kontrollere hva folk tenkte om det meste. Når så noen modige naturvitere forsøkte å komme seg opp og frem for å tenke selv, måtte disse holdes nede. Kirkens dogmer ble slått i hodet på dem til de trakk seg i skjul. Men til slutt vant fornuften, naturviterne slapp endelig fri, og kirken var slått.

Hallo. Alle veit jo det? Man trenger vel ikke å begrunne dette lenger, for det er vel etablert som fakta?

Vel. Nesten. Dette er en av måtene jeg pleier å åpne foredragene mine om Gud og naturvitenskap på. Det fanger tilhørerne, tar tak i dyptsittende fordommer og gir en god mulighet til å spille videre på dem.

Det er kanskje ikke så rart at vi tror på slikt, når selv elever på videregående skole møter parodiske avsnitt som dette i norskskoleboka si:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Forlokkende fortelling. Veldig godt egnet for alle som ønsker å fortelle seg selv at de står på riktig side av historien. Hvite riddere av opplysning og fornuft mot fortidens mørke, overtro og undertrykkelse. Være seg godtroende pseudo-skeptikere i Rasjonalitet, velmenende SV-politikere eller andre. Derfor er det synd at også denne historien er ren overtro. En siste krampetrekning fra den for lengst diskrediterte Draper-White-tesen.

Det har vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer visst i en lang årrekke, uten at folk flest tvinges til å lese vitenskapelige journaler av den grunn. Tvert om kan man argumentere godt for at kirken og en kristne virkelighetsforståelse var det som muliggjorde moderne naturvitenskap som intellektuelt prosjekt. Det hører dessuten med til historien at det ikke eksisterer et eneste dokumentert eksempel på at kirken har forfulgt personer for at de har drevet med…vitenskap.

Men, men, men. Det kan jo ikke være sant? Dette er vel etablert kunnskap? Ikke-alltid-like-skeptiske sjefshumanist og Twitter-humorist Jens-Brun Pedersen insinuerer tross alt at han hørt det fra læreren sin. Gosh. Med så mange studiepoeng man får i vitenskapshistorie på lærerhøyskolen i disse dager, er det bare å ta av seg hatten for et slikt resonnement.

Men hva med Giordano Bruno? Og sjefen av dem alle – Galileo Galilei?

Okay. Bruno er en lang historie i seg selv, så la oss her konsentrere oss om Galilei.

Galileis forløpere

Du kan alltid stole på at det finnes folk på Twitter og Facebook som tror de kan knuse lange tankerekker med en kvikk one-liner som inneholder Galilei. Han er sjefsmartyren som skal demonstrere forbi enhver tvil at kirken har hatt klørne ute når dogmer trumfer vitenskapelighet.

Og visst finnes det mye kirken burde ta selvkritikk for opp gjennom historien, men å hindre vitenskapens fremvekst er på ingen måte en av dem. Heller ikke i episoden med Galilei.

Så hva skjedde egentlig her?

Fortellingen om bakteppet for hendelsen, burde få med at dette var en urolig tid, både for kirken og for Europa. I Galileis levetid fra 1564 til 1642 var både reformasjon og mot-reformasjon allerede kommet godt i gang, og trettiårskrigen (1618-1648) herjet kontinentet.

Galilei er kjent for de fleste som personen som ville erstatte den geosentristiske modellen med vår heliosentriske, men endte opp i kirkens fangenskap. Det viste seg at det ikke var jorda som sto i sentrum likevel, men sola. Jordkloden vår, sammen med de andre planetene, gikk bare i bane rundt den.

Men nå var det faktisk ikke Galilei som var først ute med den heliosentriske modellen. Nikolaus Kopernikus startet å lefle med disse ideene allerede i årene 1512-1514, og utviklet detaljene i teorien han publiserte i 1539-1541. I årene etter ble Kopernikus’ modell hyppig diskutert blant akademikere, sammen med andre modeller. Noen av disse var geosentriske. Andre var heliosentriske.

Og hvis vi legger vekk privilegiet av å være født inn i et moderne skolesystem, og legger vekk behovet for å kjenne oss smartere enn fortidens mennesker en liten stund. Hvordan ville egentlig vi ha gått frem for å argumentere for at det er jorda som går i bane rundt sola, og ikke omvendt? De færreste av oss kunne gjort det på egen hånd, uten i minste å appellere til en eller annen troverdig autoritet som har lært oss det.

Kampen om sentrum

Så sant og si, var det på den tida god grunn til å tenke at det var den geosentriske modellen som var best begrunnet, både av observasjon og fornuft. Kopernikus og Galilei var i minoritet, og med god grunn. Som Kopernikus selv skrev:

When a ship sails on a tranquil sea, all the things outside seem to the voyagers to be moving in a pattern that is an image of their own. They think, on the contrary, that they are themselves and all the things with them are at rest. So, it can easily happen in the case of the earth that the whole universe should be believed to be moving in a circle [while the earth is at rest].
(On the Revolutions of the Heavenly Spheres, 1543)

Samtidig fantes det innvendinger mot en heliosentrisk modell, som virket til å være uoverkommelige for teorien. To av disse var manglende observasjoner av en stellar parallakse (som ikke ble observert før i 1838), og ikke minst problemet med klodens treghet som ville blitt skapt av jordas rotasjon. Det var for øvrig de samme grunnene som gjorde at de antikke grekerne hadde forkastet en heliosentrisk modell.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

John Buridan hadde f.eks. presentert et argument på 1300-tallet, som tilsa at dersom jorda roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville flytte seg en viss distanse før den landet igjen. Det var et av eksemplene Galilei senere skulle argumentere mot. Men ammunisjonen han fikk til det, fikk han fra Buridans egen elev, Nicole Oresme, som viste til at både pil og bueskytter tar del i rotasjonshastigheten til jorda.

Kopernikus hadde vært klar over at det fantes gode argumenter mot hans posisjon, og nølte i lang tid med å publisere notatene sine. Men det var kardinal Nicolaus von Schönberg og biskop Giese av Kulm som oppfordret han til å likevel starte å sirkulere ideene på 1530-tallet.

Men Kopernikus’ modell klarte aldri å overgå Georg von Peuerbachs da ledende versjon av den ptolemeiske, geosentriske modellen. Den kopernikanske teorien var mer komplisert, brukte dobbelt så mange episykluser, og hver planet ble fremstilt å rotere rundt sitt eget sentrum.

Enter Galilei

Galilei kom med lite originalt innhold, resirkulerte mye fra de forutgående århundrene, men hans bidrag var først og fremst å benytte det nylig oppfunnede teleskopet, og særlig hvordan hans observasjoner av Venus’ faser var ment å gi støtte til den heliosentriske modellen. Men selv på dette tidspunktet hadde han på ingen måte demonstrert noe som helst.

Galilei tok dessuten feil om en rekke viktige detaljer. Han avviste f.eks. Keplers elliptiske planetbaner, hevdet at planetene beveget seg i sirkulære baner, og påsto at tidevann ble skapt av jordas rotasjon.

I 1616 kom Galileis modell opp til vurdering. På dette tidspunktet eksisterte hele syv konkurrerende modeller. De var som følger:

1. Herakleidisk. Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.
2. Ptolemeisk. Geosentrisk, med stasjonær jord.
3. Kopernikansk. Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.
4. Gilbertsk. Geosentrisk, med roterende jord. (Fra William Gilbert i De Magnete)
5. Tychonisk. Geo-heliosentrisk. Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.
6. Ursinsk. Tychonisk, men med roterende jord.
7. Keplersk. Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

Dessuten må vi jo ikke glemme:

Neida. Men siden mange ledende akademikere tilhørte presteskapet, var det naturlig at mange av dem var aktive i debatten omkring disse. På dette tidspunktet, hadde heliosentrisme vokst frem som et virkelig alternativ. Det var verken undertrykket eller fordømt. Den ledende kardinal Bellarmino skrev følgende i et brev fra samme år:

If there were a true demonstration that the sun is at the centre of the world and the earth in the third heaven, and that the sun does not circle the earth but the earth circles the sun, then one would have to proceed with great care in explaining the Scriptures that appear contrary, and say rather that we do not understand them than that what is demonstrated is false. But this is not a thing to be done in haste, and as for myself I shall not believe that there are such proofs until they are shown to me.

Så Bellarmino var helt åpen om at kirka måtte forandre sitt syn om heliosentrisme ble demonstrert. Hvilket vi nå vet snart skulle skje. Men på dette tidspunktet var det ikke etablert. Bellarmino visste hva han pratet om. Han var godt utdannet, underviste i naturfilosofi i Leuven i Flandern og var vel oppdatert på den pågående debatten.

Så kirkas store synd frem til nå, i den forstand Bellarmino representerte kirka, var å fortelle Galilei at det ikke holdt å påstå at om A og B var sanne, ville konklusjon C følge, men Galilei måtte plent demonstrere at A og B faktisk var sanne. Galilei måtte finne seg i å love at han ikke fikk lov til å presentere heliosentrisme som et etablert faktum, men måtte utforske teorien videre.

Det var en intens debatt, hvor man kunne finne presteskap og naturvitere på begge sider. De var blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos andre som forsvarte ham. Kardinal Maffeo Barberini, som snart skulle bli pave, var en nær venn av Galilei på denne tida.

Men hvordan kan alt dette stemme, når vi har hørt at Galilei var i konflikt med både Bibel og kirkens standpunkt?

Den katolske kirke hadde aldri hatt noen utbredt formening om at Bibelen skulle tolkes linje-for-linje helt bokstavelig, men hadde flere tolkningsnøkler og hadde en lang tradisjon av å forstå Skrift ut fra beste tilgjengelige kunnskap. Biblisisme har vokst frem først i moderne tid i enkelte fundamentalistiske, protestantiske miljøer. Og spør gjerne deg selv: På hvilken måte skulle det være fundamentalt til en kristen virkelighetsforståelse om hvorvidt jorda går i bane rundt sola eller omvendt? Fra Dantes Inferno (1308-1321) vet vi at sentrum ikke uten videre fremsto som en attraktiv posisjon.

Men kirkas allerede etablerte holdning i middelalderen var at siden Gud var rasjonell, måtte skaperverket kunne utforskes rasjonelt. Sannhet er tross alt enhetlig og verdt å trakte etter, uansett om den måtte komme fra Guds naturlige eller spesielle åpenbaring. Herfra vokste naturfilosofien frem, som senere skulle utvikle seg til systematisk naturvitenskap slik vi kjenner det i dag.

Konflikten tilspisser seg

I 1632 ble Galilei spurt av Barberini, som nå hadde blitt Pave Urban VIII, om å skrive en bok som fremstilte både den ptolemeiske geosentriske og den kopernikanske heliosentriske modellen, med styrker og svakheter, side om side. Resultatet ble til verket Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialogue Concerning the Two Chief World Systems).

Innen den tid hadde kirken langt på vei innrettet seg etter den kopernikanske revolusjonen. Jesuitter fulgte flittig Galilei i å bruke teleskop til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer, og katolske akademikere fortsatte debatten med astronomer over hele Europa, som nå inkluderte de ikke helt ukjente Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Men i boka gjorde Galilei det uttrykkelig klart at hans egen modell skulle komme sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: idiot) som ble tillagt pavens egne argumenter i sin munn.

Galilei var kjent som en temmelig arrogant type, som kunne irritere vettet av selv sine allierte. I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen, anså paven at Galilei hadde brutt løftet fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som et objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert.

Det førte til at Paven i 1632 trakk tilbake støtten sin, og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og i 1633 ble Galilei dømt og straffet.

Konklusjon

Vi forstår altså at situasjonen var mer kompleks enn vi ofte blir fortalt. Den involverte veldig sterke personligheter, en ydmyket pave, og en turbulent politisk periode som til slutt endte i fordømmelsen av Galilei og det koperniske systemet, selv om denne snart ble reversert. Misunnelige naturvitere var dessuten sterkt aktive i å konfrontere Galilei med Pave Urban, vel vitende om et sannsynlig utfall.

Så hva skjedde med stakkars Galilei da? Ble han brent på bålet? Torturert? Det må da ha vært noe grusomt, siden han alltid blir trukket frem?

Vel. Nesten. Under rettssakene i 1633 bodde Galilei på diverse palasser og leiligheter i Roma, og endte opp i husarrest i villaen sin i Firenze. Her brukte han de siste ni årene av sitt liv, skrev flere av hovedverkene sine, mottok besøk og reiste på enkeltvisitter. Han sto aldri i fare for å bli henrettet eller torturert, og selv husarrest-dommen ble betraktet å være i overkant streng.

Kan man fremdeles kritisere Pave Urban, kirken og støttespillerne for å opptre slik de gjorde?

Helt klart.

Men å bruke Galilei-hendelsen som anekdote som egenhendig skal avfeie all annen historie av banen i å demonstrere at kirken egentlig, sånn egentlig var innmari brutal og fiendtlig mot naturvitenskap?

Verdiløst. Ren ønsketenkning.