Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.
Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.
Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».
Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.
Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.
Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.