Person A: Alt i naturen styres av blinde krefter!
Person B: Men hva er en «blind» kraft? Hva er forskjellen på det, og hva kaller jeg den kraften jeg bruker når jeg f.eks. sparker en fotball? En «seende» kraft? En bevisst kraft?
Les også:
En indre dialog om fri vilje
A: Nei, nei, nei. Når vi kaller en kraft «blind», betyr det bare at den ikke er rettet mot et mål.
B: Så en blind kraft har ingen retning? Det stemmer jo ikke.
A: Nei, jeg mener bare at en blind kraft ikke blitt gitt noen meningsfull retning – fordi den ikke kommer fra noen form for intelligens.
B: Så den kraften jeg sparker en fotball med, er en annen type kraft? Er våre metoder for å måle denne kraften, med de matematiske ligningene, vektorene, osv, helt annerledes?
A: Nei.
B: Så det var ingen analyse av kraften i seg selv som fikk deg til å konkludere med at den var blind? Så hvordan fant du ut at alt styres av blinde krefter?
A: Fordi vi observerer at ikke kreftene rettes av mennesker eller noen form for intelligens, osv.
B: Men du har jo ikke observert hvor disse kreftene kommer fra i det hele tatt. Hvor har du lært om dem?
A: Fra naturvitenskap. Fra fysikk!
B: Men fysikk kunne jo ikke brydd seg mindre om forskjellen mellom blinde krefter og….ja, hva enn du har lyst til å kalle andre alternativ for. Den har like lite i oppgave å beskrive det, som Newtons lover har i beskrive hvorfor vi skal gi penger til veldedige formål, eller hvilken av årets storfilmer som fortjener en Oscar. Så du har åpenbart ikke lært at krefter er blinde, verken fra fysikk eller noen form for naturvitenskap.
A: Okay da. Det er et postulat fra fysikken. Det er metodologisk naturalisme.
B: Nei, det er tøv. Fysikk skjelner ikke mellom krefter slik i det hele tatt. Fysikk forutsetter på ingen måte metodologisk naturalisme, noe mer enn den forutsetter metodologisk teisme, eller metodologisk buddhisme, spiritisme eller animisme. Fysikk har ingen evne til å finne ut av hvorvidt kreftene faktisk er blinde, eller får retning fra en form for intelligens.
Fysikk bryr seg like lite om hvorvidt krefter er blinde, som en lydopptaker bryr seg om lydene vi tar opp er laget av rasjonelle eller irrasjonelle vesener, om de er elegante, rytmiske setninger i en skrevet monolog eller en søppelbøtte som velter over ende, eller grammatikk bryr seg om ordene våre er skrevet på papir eller tastet inn på PC.
Så hvor har du lært at naturkrefter er «blinde»?
Les også:
Fire årsaker som forandrer alt.
Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra James Chastek.
Først må vi bli enige om naturen styres av krefter, så kan vi diskutere om disse kreftene er blinde eller ei.
Gjerne det. Hva er dine forslag til alternativ? :)
Vi kan være en humeisk skeptiker, og si at vi ikke kan uttale oss om «krefter».
Det kan vi si, men da har vi vel startet ned en vei hvor all fornuft og erfaring går ut av vinduet, og hvor Pyrrhos ligger og venter på endestoppet? Det er jo tross alt en form for «naturkrefter» som har gjort tilgjengelig alle kunnskapsressurser for oss til nå, og som muliggjør vår skeptisisme i utgangspunktet?
Jeg synes det meste med Hume er høyst problematisk, men det er kanskje en større diskusjon enn den her. :)
Jeg skal ikke påstå at jeg hadde ambisjoner om å gjøre dette enklere, nei.