Publisert på Minerva 19.05.17.
Kjeldstadli får en gyllen mulighet til å svare på viktige innvendinger mot legalisering av dødshjelp, fra meg og mange andre, men velger å ignorere den.
Ole Peder Kjeldstadli er en produktiv bidragsyter til debattene om dødshjelp i Norge. Han har vist en beundringsverdig personlig lidenskap i mange år, men unngår dessverre gjerne substansen i saken.
Han har tilsvarende lite å svare på min lange åpningstekst, hvor jeg presenterer grunner til å hevde at innføring av dødshjelp bunner i et relativisert menneskesyn, annet enn å påpeke at han opplever seg krenket. Men om man ikke samhandler aktivt med innlegget man svarer på, er det usikkert hvordan det kvalifiserer til et tilsvar.
Nå vil jeg på ingen måte beskylde Kjeldstadli for å ha en bevisst intensjon om å støtte et brutalisert menneskesyn, men jeg mener kort og greit at han tar feil. Jeg hevder at Kjeldstadli og hans like ikke fullt ut ser konsekvensene av hva de kjemper for, og at det ligger kritiske filosofiske problemstillinger under overflaten det er verdt å fokusere på.
Å påstå at noen tar feil, er ingen kontroversiell sak, men en vanlig fremgangsmåte i offentlig debatt. Det er trist at Kjeldstadli «føler seg tråkket på», men hans personfokus kan ikke stoppe oss fra å komme til kjernen av en så viktig problemstilling. Det finnes heldigvis ingen menneskerett til ikke å bli kritisert for de meningene man høylytt fremmer i offentligheten.
I sitt tilsvar, nøyer Kjeldstadli seg med å vise til tre momenter, hvor bare den første er relatert til min opprinnelige tekst, og selv da bare perifert.
- Tilbudet til dødende er for dårlig.
- Oregon er en god modell.
- Det finnes kristne som støtter eutanasi.
Bedre behandling ved livets slutt
For det første deler jeg Kjeldstadlis ønske om bedre tilgang til palliativ behandling for personer ved livets slutt. Denne behandlingen består imidlertid av langt mer enn morfin i neddopende mengder, men desto mer av personlig og helhetlig omsorg fra bevisstgjort helsepersonell.
Kjeldstadli nevner at vi bare har et fåtall av lindrende plasser i Norge. Det han beleilig nok unnlater å nevne, er at tallene på sengeplasser han oppgir, kun er spesialiserte hospice-senger, og ikke på langt nær representerer norsk helsevesens samlede innsats for en god og verdig behandling til personer ved livets slutt. Denne foregår i realiteten ikke bare på høyspesialiserte enheter, men ved sykehjem, sykehus og i menneskers eget hjem.
Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker.
Kjeldstadli viser til at Belgia har fått bedre palliativ behandling etter at de innførte dødshjelp. Men årsaken til det, er heller det enkle faktum av at Belgia på forbilledlig vis i samme tidsrom har benyttet mer midler til å investere i palliativ behandling. At en gitt behandling blir bedre ved økt tilskudd, vil ikke være en veldig sjokkerende nyhet for de fleste. Men det er altså uklart hva det har å gjøre med å ta livet av mennesker.
Vi burde så klart etterstrebe å bedre innsatsen vår for sårbare mennesker. Men som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Om vi virkelig engasjerer oss for lidende pasienter ved livets slutt, burde vi engasjere oss for å bygge ut dette tilbudet, og ikke kjempe for å rasjonalisere hvordan vi tar livet av uskyldige mennesker. Det er ingen nødvendighet som tilsier at vi trenger sistnevnte for å bli bedre på førstnevnte. Vi har kunnskapen og kapasiteten. Nå må vi kjempe for å få den ut i praksis.
Urealistisk med Oregon-modell
Kjeldstadli påpeker at Oregon-modellen vil være et fint alternativ. Han fremstår dermed merkelig inkonsistent. Bare for en drøy måned siden godtok han i en kommentar på trykk i Vårt Land 11.04.17 at kritikken mot Oregon-modellen var verdt å merke seg, og at han kanskje heller burde vurdere BeNeLux-modellen.
Forskjellen på disse to rådende modellene for dødshjelp, er at Oregon-modellen er sentrert rundt forventet gjenstående levetid, mens BeNeLux-modellen tar utgangspunkt i individets ønske om å dø. I Oregon kvalifiserer man bare til dødshjelp om man har maks seks måneder igjen å leve, selv om dette sjeldent er enkelt å beregne.
I Belgia, Nederland og Luxembourg derimot, står det opplevde ønsket i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er i den siste gruppen av land det har skjedd en gradvis utradering av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, slik jeg holdt frem som logisk konsekvens i min forrige tekst.
Om Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det uansett veldig usannsynlig at vi ville ha foretrukket Oregon-modellen over BeNeLux-modellen. I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av terminalt syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.
Uklar betydning av kristne supportere
Det som ser ut til å være Kjeldstadlis hovedpoeng, som han tilegner både overskriften og halve teksten til, er at det finnes kristne som støtter dødshjelp. Å påpeke at det finnes personer i gruppe X som støtter Y, kan nok være relevant noen ganger, men det er vanskelig å forstå hvorfor han mener at det er viktig her. Kjeldstadli virker helst å være motivert av å fremstille dette som en kamp mellom fundamentalister på den ene siden og moderate på hans egen side.
Ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse.
Men ingen av innvendingene jeg skrev om i forrige tekst, forutsetter en kristen virkelighetsforståelse. De er punkter som eksempelvis mange humanetikere og muslimer kan og vil nikke med til. De fleste uttalte kritikerne mot dødshjelp, både i Norge og utlandet, kommer fra et stort utvalg av ulike virkelighetsforståelser og representerer en felles front mot dette relativiserte menneskesynet. Det er uklart hvorfor en slik innvending skal være relevant i møte med eksempelvis et slikt faktum at funksjonshemmedes og helsepersonells foreninger har markert sterk motstand.
Det største problemet er dermed at uansett om alle Kjeldstadlis påstander skulle vise seg å stemme, berører det lite ved argumentasjonen for påstanden i mitt opprinnelige innlegg. Nemlig at innføringen av dødshjelp handler lite om selvbestemmelse, men om et relativisert menneskesyn, og at det kan få fatale konsekvenser som er verdt å kaste lys på. Jeg presenterer dessuten grunner for dette, så det er merkelig at Kjeldstadli tar seg friheten til å overse dem.
Jeg ønsker Kjeldstadlis innspill hjertelig velkommen i debatten, men han ender litt for ofte opp med anekdoter og avsporinger. Det hadde vært fint om han kunne holde seg til saken, og adressere noe av den vanligste og viktigste kritikken mot synspunktene hans. Vi er alle tjent med å diskutere samfunnsviktige problemstillinger med hverandre, og ikke forbi hverandre.
Illustrasjonsbilde fra Pexels.