Dødssprøyte uten selvbestemmelse

NOBAS-rapporten viser at så mange som 76 prosent av befolkningen er positive til dødshjelp. Leger og sykepleiere er derimot langt mer negative, og legers, sykepleieres og farmasøyters foreninger har markert sin aktive motstand.

Forskjellen mellom holdningene til befolkningen på den ene siden, og politikere og helsepersonell på den andre siden, kan kanskje forklares med at sistnevnte jobber tett på pasienter til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene og regulere rammeverkene. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Forskning viser dessuten at formuleringen av spørsmålene spiller en betydelig rolle. Sannsynligvis har vi de mer ekstreme tilfellene i tankene når vi huker av positivt i et spørreskjema, eksempelvis en kreftsyk pasient i høy alder, med sterke smerter og bare kort tid igjen å leve. Vil det ikke være brutalt å frarøve vedkommende muligheten for en giftsprøyte på sykeleiet? Ville vi ikke gjerne hatt den muligheten selv i samme situasjon?

Mer komplekst under overflaten

Men spørsmålet om dødshjelp er ikke så enkelt.

Vår kunnskap om smertelindring gjør for det første at svært få i Vesten i dag trenger å oppleve store smerter mot slutten av livet. Hvis vi engasjerer oss for dem, burde vi heller gjøre tilbudet om god lindrende behandling tilgjengelig for de som trenger det. De fleste som velger død i land hvor det er tillatt, oppgir da heller ikke smerte som primærmotivasjon, men heller tap av mening, ønske om selvbestemmelse og frykt for å være en byrde.

For det andre er det vanskelig å finne ut hvordan man kan diskriminere mellom «rett» og «feil» lidelse. Det var poenget til filosof Lars Johan Materstvedt i en diskusjon med Unge Venstres Tord Hustveit før Venstres landsmøte. Hustveit tok til orde for å utrede legeassistert selvmord for et begrenset utvalg syke, og Materstvedt kritiserte forslaget som mer autoritært enn liberalt. Begrunnelsen var at Hustveit gjør seg til dommer ved å diskriminere mellom hvem som skal ha tilgang til dødshjelp, og hvem som ikke skal ha det.

Forslaget om å tillate dødshjelp handler ikke først og fremst om selvbestemmelse.

Materstvedt viste til at om man bare åpner for dødshjelp for terminalt syke, som personer med maksimum seks måneder igjen å leve, slik man har gjort i delstaten Oregon i USA, forteller man kronisk og psykisk syke at sykdommen deres ikke «kvalifiserer» til dødshjelp. Hvis man eventuelt åpner for dem også, avviser man i neste omgang andre, som personer med mildere sykdommer. Om man når helt dit, er det igjen vanskeligere å avvise personer med ren livstretthet, noe som nå diskuteres i Nederland.

Hvordan kan vi være så hjerterå at vi skal sette oss til doms over hva som er en god nok grunn til å bli tatt livet av?

Nødvendigheten av diskriminering

Alle forslagene om å innføre dødshjelp avgrenser nemlig hvem som skal ha tilgang og hvem som ikke skal ha det. Alle, bortsett fra et fåtall av radikale, er enige om at vi må diskriminere. Det viser at forslaget om å tillate dødshjelp ikke først og fremst handler om selvbestemmelse.

Forkjempere for dødshjelp vil ha deg til å sympatisere med eldre og kreftsyke i sterke smerter, og snakker sjeldent om de andre, som like fullt kunne påberopt seg selvbestemmelse.

Om en 21-årig jente eller gutt opplever kjærlighetssorg, noe som er alvorlig nok for den det gjelder, og ønsker hjelp til å ta sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Eller tenk på en person som ønsker å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet. Vi diskvalifiserer dødsønsket deres for å være foretatt på manglende grunnlag.

Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn.

Om argumentet var sentrert rundt selvbestemmelse, skulle altså ikke grunnene ha stort å si. Den avgjørende variabelen i argumentet for dødshjelp, er derfor ikke selvbestemmelse, men rasjonalitet. Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn. Eventuelt prat om selvbestemmelse tilfører forslaget mer en retorisk innpakning.

Det burde ikke overraske oss. Dagens moralsk relevante forståelse av autonomi er i hovedsak hentet fra Immanuel Kant. For Kant skulle imidlertid viljen aldri betraktes isolert. Valgene våre må alltid veies opp mot den rasjonaliteten som definerer oss som mennesker, og Kant ville karakterisert det som totalt irrasjonelt å ønske sin egen ikke-eksistens, blant annet på grunnlag av det kategoriske imperativ om den ønskede universaliteten av våre valg, og prinsippet om at vi skal anse mennesket som et mål fremfor et middel.

Rettighet til liv

For det tredje vil de fleste av oss akseptere at alle mennesker har en rettighet til liv. Tanken om at vi har ubetingede rettigheter, bare i kraft av å eksistere som menneske, ligger til grunn for ethvert samfunn som påberoper seg menneskerettigheter.

En forespørsel om dødshjelp må derfor ta form av at pasienten fraskriver seg retten til liv. Men livet vårt er ikke en enkeltting vi bytter vekk, men en absolutt start for all moralfilosofi.

Det å fraskrive seg retten til liv, dersom noe slikt eksisterer, er ikke uten videre mulig: Livet er nemlig en forutsetning for alle goder vi i prinsippet kan være i stand til å etterstrebe.

Varianter av dødshjelp

Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å trekke ny argumentasjon mot sine logiske endestopp. Før vi endrer tilsynelatende små ting, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Man skiller gjerne mellom tre varianter av dødshjelp: (1) Eutanasi, som per definisjon er frivillig, (2) ikke-frivillig medisinsk drap og (3) ufrivillig medisinsk drap. Behandlingsbegrensning, som tidligere ble kalt passiv dødshjelp, innebærer ingen aktiv drapshandling, og regnes ikke blant disse.

Eutanasi forutsetter at pasienten eksplisitt, fritt og kompetent har etterspurt dødssprøyten. For virkelig å være fri, må beslutningen ikke ha vært utsatt for tvang, mangelfull informasjon, frykt eller press. Det kan imidlertid problematiseres hvor fritt slike valg kan være. Friheten er alltid betinget av omstendigheter, og tilgjengeligheten av en slik lov vil kunne skape en større forventning om død til dem som allerede frykter å være til bry.

Ikke-frivillige medisinske drap foregår når pasienten ikke kan gi en reflektert respons, som hos babyer, demente, eller pasienter i en såkalt vegetativ tilstand. Et ufrivillig medisinsk drap forutsetter at legen kunne forhørt seg med pasienten, men ikke gjør det, til og med når pasienten motsetter seg dødssprøyten.

Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Det viser seg at grensene mellom disse dødshjelpvariantene er mer flytende enn absolutte, og de mest høylytte forsvarerne for frivillig eutanasi er forbausende tause i å avvise tanken om ikke-frivillige eller selv ufrivillige medisinske drap.

De mest ekstreme, som Peter Singer, hevder eksplisitt at vi må være åpne for at det kan finnes situasjoner hvor samfunnets interesser kan trumfe individets ønskeom å leve. Eksempelvis har en ekte konsekvensetisk begrunnelse for dødshjelp ingen mulighet til å beholde selvbestemmelse som hellighet. Den vil kreve at vi alltid må være åpne for at vi kan finne kreative grunner til hvorfor vi skal overkjøre individets ønske om å leve.

Det er jo ikke helt umulig å se for seg: Hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser: Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister en sterk beskyttelse for våre mest sårbare medlemmer. Overlege Morten Horn konkluderte nylig derfor forståelig nok med at: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

En radikal omveltning

Det ser altså ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.