Hverdagspsykologi (en: common sense psychology; folk psychology) er ikke en egen teori vi kan akseptere eller avfeie. Det er uunngåelige data som enhver teori om menneskesinnet må ta høyde for.

(Denne teksten er hentet fra en tidligere A-oppgave i bevissthetsfilosofi. Kanskje temaet er interessant for noen her?)

1.    Hva er hverdagspsykologi?

Barbara von Eckardt beskriver den forståelsen folk har hatt av hverdagspsykologi inntil nylig, er at det er et konseptuelt rammeverk som blir brukt av normalt sosialiserte mennesker til å forstå, forklare og forutsi deres egen og andres atferd og mentale liv (Von Eckardt 1995). Begrepet hverdagspsykologi (heretter: HP) vokste frem i litteraturen på 60- og 70-tallet, men ofte med et nedlatende preg, som en motsetning til vitenskapelig kunnskap. Det forsøkes gjerne å trekke en parallell til «hverdagsfysikk», «hverdagsbiologi» eller «hverdagskjemi», for å beskrive hvordan folk flest har trospåstander om fysikk og kjemi som viser seg til å ikke gjengi virkeligheten helt presist ved en mer grundig vitenskapelig utforskning.

HP fremstilles således som en kvasi-vitenskapelig teori. Mange vil hevde at HP ved første øyekast absolutt har visse likhetstrekk med vitenskapelige teorier. HP har allerede en kompleks ontologi, med ikke bare ønsker og overbevisninger, men også håp, frykt, erfaringer, emosjoner og sanseinntrykk. Den postulerer dessuten at det eksisterer visse kvasi-lovmessigheter, som kan omsette et ønske om mat til aktiviteten av å lage og spise mat, eller en overbevisning om påtrengende fare, til at en person kan finne på å flykte fra et åsted. En slik «teori» er definitivt en slik teori som. holdes hverdagslig av folk flest, og kalles derfor folkepsykologi eller hverdagspsykologi (Feser 2005: 66).

Problemet, mener von Eckardt, at vi ikke trenger å gå for langt i å implisere at hverdagspsykologi har status som en egen teori, og foreslår derfor en mer nøytral versjon. Den tar utgangspunkt i at mennesker er sosiale og refleksive vesener. Ved å bruke et sett av kognitive prosesser, lærer mennesket å håndtere den sosiale verdenen. Mennesket speiler refleksivt andres atferd ut fra antakelser hentet fra opplevelser fra deres egen psykologiske aktivitet (Von Eckardt 1995).

Hvorvidt menneskets dagligdagse opplevde mentale egenskaper har noen faktisk kausal kraft i den naturlige verdenen, henger tett sammen om hvorvidt grunner kan fungere som årsaker. Om vi har en identitetsteori som identifiserer det mentale med det fysiske, hvor hele mitt mentale liv er den eksakt samme tingen som et sett av nervefyringer i hjernen min, kan vi ha håp om å underlegge menneskelig aktivitet til de harde naturvitenskapene, men det er vanskelig å se hvordan man kan beholde den kausale selvstendigheten av menneskets psykologi, som ikke allerede er underlagt normalt fungerende fysisk lovmessighet.

2.    Kausalt effektive grunner hos Davidson

Dette er et tema som Donald Davidson startet på i sin 1970-klassiker Mental Events, og diskuterer videre i sin artikkel Psychology as Philosophy. For at mine grunner skal fungere som årsak til min atferd, må det i en reell forstand eksistere en måte for det mentale å være en årsak for andre mentale og fysiske årsakskjeder. Når vi omtaler oss selv som aktører, tenker vi intuitivt at dette har med vår evne til å utføre intensjonelle aktiviteter i henhold til visse teleologiske grunner. Grunnene er teleologiske fordi de representerer distinkte mål vi handler for å oppnå. Jeg smurte meg en brødskive for å stilne sulten, satte på vannkokeren for å lage meg en kopp te, satte meg i bilen for å dra på treningssenter, trener for å oppnå bedre helse, eller jeg skiftet jobb for å oppleve en mer meningsfylt hverdag i et bedre arbeidsmiljø. Disse grunnene vi har for å handle slik vi gjør, fungerer som årsaker for handlingene våre. Dette er hva hverdagspsykologien forteller folk flest. At de oppfører seg på en gitt måte, fordi de har et sett med grunner.

De trenger naturligvis ikke å være den totale og utfyllende årsaken for hele handlingsforløpet. En fullstendig forklaring for hvorfor jeg satte på vannkokeren, inkluderer beskrivelser av mine trospåstander om at det å trykke på knappen ville føre til at vannet ble kokt, kontraksjon av muskelcellene mine, ingeniørkunsten av vannkokeren, hastigheten på bevegelsen av vannmolekylene i vannet, osv. Men mitt mål om å lage meg en kopp te, må altså ha vært grunnen til at denne årsakskjeden startet i utgangspunktet. Som slike aktører, utelukker vi en identitetsteori hvor det er fysiske prosesser utenfor vår kontroll som står for alle våre tanker og intensjonelle aktiviteter, og heller ikke at tankene og intensjonelle aktiviteter oppstår spontant, uten grunn.

Mental kausalitet er forutsetningen for alt vi kjenner til og gjør. Persepsjon forutsetter kausalitet av mentale hendelser. Det å eksempelvis se et tre, involverer at treet foran oss fungerer som årsak for vår visuelle opplevelse. Å sette opp vitenskapelige eksperimenter, krever at vi har evne til å overveie, designe, gripe inn i naturens ordinære forløp og observere utfallet.  Kunnskap krever en mental-til-mental kausalitet, i det vi utfører logiske resonnementer eller deduserer ny kunnskap fra eksisterende kunnskap. Kommunikasjon krever tilsynelatende en mental-til-fysisk-til-mental kausalitet, i det vi fører kunnskap i pennen i en bok, eller aktiverer stemmebåndene for å formidle et budskap til andre (Kim 2011).

Så dersom vi ikke har noen form for mental kausalitet, virker følgene til å være langt mer drastiske enn de fleste av oss klarer å ta inn over oss. Da kan vi vinke farvel til all rasjonalitet, kunnskap, vitenskap og mellommenneskelig kommunikasjon. Da kan vi gi opp å diskutere hvorvidt vi har evne til mental kausalitet eller ikke, eller designe vitenskapelige eksperimenter eller tankeeksperimenter for å finne det ut, fordi våre tanker har uansett ingen påvirkningskraft på den virkelige verdenen. For Jerry Fodor er dette mildt sagt av ytterste viktighet:

“I’m not really convinced that it matters very much whether the mental is physical; still less that it matters very much whether we can prove that it is. Whereas, if it isn’t literally true that my wanting is causally responsible for my reaching, and my itching is causally responsible for my scratching and my believing is causally responsible for my saying…, if none of that is literally true, then practically everything I believe about anything is false and it’s the end of the world.” (Fodor 1989: 156).

3.    Davidsons anomale monisme

Donald Davidson ser seg derfor nødt til å redde mentale ved å foreslå en nomologisk ikke-reduserbarhet av menneskets psykologiske egenskaper til fysiske egenskaper. Et ønske eller en overbevisning kan forklare en handling, men ikke med nødvendighet. En mann kan ha gode grunner til å ta livet av sin far, og gjøre det, men hvor grunnene for å gjøre det ikke er grunnene til at det skjer, som i historien om Ødipus. Så om vi innlemmer ønsker og overbevisninger i forklaringen av en gitt handlingsrekke, sier vi ikke bare at en aktør hadde grunner, i form av et gitt ønske eller overbevisning, men vi hevder at disse var kausalt effektive i å skape handlingsrekken. Det at en aktør handler på grunner innebærer altså to ideer: En om årsak og en om rasjonalitet. En grunn er en rasjonell årsak. Denne rasjonelle årsaken kan identifisere beste vei til å respondere til f.eks. en opplevelse av sult, som kan være å ta turen innom for å kjøpe en baconpølse i nærmeste Narvesen (Davidson 1974).

Davidson tar utgangspunkt i vår hverdagslige oppfatning om at i det minste noen mentale hendelser samhandler med fysiske hendelser. Davidson argumenterer mot en type-type sinn-hjerne identitetsteori, og unngår derfor den første fellen av at beskrivelser av sinnet kollapser inn i beskrivelsen av hjernen.

I følge Davidson må alle hendelser med en kausal forbindelse, falle under en form for streng lovmessighet. Så om det mentale og det fysiske er ulike ting, må det eksistere visse psykofysiske lover som beskriver hvordan disse samhandler. Han bruker deretter prinsippet om anomaliteten av det mentale til å vise at det ikke kan eksistere noen slik streng lovmessighet som kobler mentale fenomen til fysiske fenomen.

Derfor mener Davidson at en type-type identitet ikke kan være mulig, fordi noe slikt ville forutsatt at det i det minste i prinsippet var mulig å korreleres samsvare mentale hendelser med fysiske hendelser på en lovmessig måte. Men det mentale fungerer ikke slik. Vår tolkning av andre menneskers lingvistiske oppførsel, krever alltid at vi tilskriver dem rasjonalitet med et visst sett av trospåstander, ønsker, intensjoner, osv. Men denne tolkningen er alltid åpen for revisjon, etter hvert som vi lærer mer. Sinn, språk og oppførsel er så sammenvevd at vi ikke kan forstå den ene uten de andre. Det er helt umulig at vi kan forstå hva som foregår i en persons sinn uten å først gjøre disse antakelsene. Vi vil aldri kunne lese av en persons tanker ut fra en grundig introspeksjon av vedkommende sin hjerne. Dette samsvarer ikke med noe vi kjenner til fra de andre fysiske vitenskapene.

Så om det mentale skal ha kausal kraft, må denne lovmessigheten derfor ikke være en psykofysisk lov, men en fysisk lov, og ikke en som beskrives gjennom mentale konsepter. Og hvis en mental hendelse faller under en fysisk lov, må denne hendelsen ha en fysisk beskrivelse, og derfor være en fysisk hendelse. Så mentale hendelser er fysiske hendelser, men av en spesiell form som ikke er en type-type identitet, men en type-token (Davidson 1970).

På denne måten presenterer Davidson trolig det beste forsvaret til dags dato for å redde en plass til helt ordinære hverdagspsykologiske konsepter innen en monistisk virkelighetsforståelse.

4.    Churchlands avvisning av hverdagspsykologi

Paul Churchland har mindre tro på Davidsons prosjekt, og er blant de mest kjente filosofene som avskriver gyldigheten av HP. Han beskriver HP som det førvitenskapelige konseptuelle rammeverket som menneskeheten har tatt for gitt i alle år. Det er hvordan normalt sosialiserte mennesker trår frem for å forstå, forutsi, forklare og manipulere oppførselen til andre mennesker og høyerestående dyr. Dette rammeverket inkluderer slike konsepter som folk flest tar for gitt, slik som ønsker, begjær, tro, smerte, nytelse, kjærlighet, hat, glede, frykt, mistanke, hukommelse, gjenkjennelse, sinne, sympati, intensjon, og så videre.

Ved å kalle HP for førvitenskapelig, hinter Churchland allerede på to kritiske momenter: Nemlig at HP skal vurderes på lik linje med andre empiriske teorier, og at denne teorien ikke er oppdatert på kunnskap oppdatert på vitenskapelig fremgang. Churchland viser til Wilfrid Sellars som opphavet til begrepet i sin klassiker fra 1956, Empiricism and the Philosophy of Mind. Her postulerer hovedpersonen Jones eksistensen av tanker som teoretiske konsepter, og Churchland leser ham derfor for å utvikle en teori.

Churchland hevder derimot at HP feiler på tre områder. Først og fremst, er HP radikalt utilstrekkelig i å gjøre rede for et bredt utvalg sentrale psykologiske fenomen: mental sykdom, søvn, kreativitet, minne, intelligensforskjeller, ulike former for læring, og mange flere. Den andre grunnen, er at HP ikke har gjort noen fremskritt på bortimot 2.500 år. De antikke grekerne forholdt seg stort sett til det samme rammeverket. Den har derimot stadig tapt territorium, hvor intensjonelle forklaringer er blitt fjernet fra den naturlige ordenen, med sluttårsaker, himmellegemer, guder, undersøkelse av sykdommer, og så videre.

Til sist, virker ikke HP til å være mulig å syntetisere med andre fagfelter som har vokst frem over tid, fra fysiske, kjemiske, biologiske, psykologiske og komputasjonelle vitenskaper. Churchland mener at den sentrale målestokken for troverdigheten av en teori må vurderes ut fra koherens med andre vitenskaper. Siden HP opererer stort sett isolert fra disse, må den avvises, og erstattes med en nevropsykologisk teori som er i stand til å bedre gjøre rede for alt ovenfor (Churchland 1995).

5.    Davidsons anomale monisme som epifenomenalisme

Churchland kan ha rett, og det er uklart hvorvidt Davidson egentlig lykkes i sin anomale nomisme å bevare viktige aspekt av HP. Jaegwon Kim viser til at Davidson trolig bare opp i en form for epifenomenalisme av mentale egenskaper. En ting er at individuelle mentale hendelser qua fysiske hendelser i Davidsons forklaring kan forårsake andre, men om ikke mentale egenskaper tillates en selvstendig plass, virker vi til å være like langt. Dersom mentalitet skal være i stand til å gjøre noe kausalt effektivt arbeid, må det være slik at det å ha en mental egenskap fremfor en annen, eller ingen egenskap, må spille en kausal rolle. Min mentale egenskap av å kjenne en tørst etter vann, må representere en grunn som kan spille en kausal rolle i at jeg siden fyller meg et glass med vann (Kim 2011).

Men i Davidsons teori, spiller det ingen forskjell i universets kausale forløp om alle mentale egenskaper var fjernet. Vi som personlige aktører er fremdeles hensatt uten reell påvirkningsevne på en fysisk årsaksrekke som går sin vante gang uavhengig av oss. Så Davidsons argument hinter til at om grunner skal være årsaker, forutsetter det at mentale hendelser unnslipper en streng psykofysisk lovmessighet, hvor prosessene som ledet meg til å skrive denne teksten er noe mer enn strengt lovstyrt elektrokjemisk aktivitet, men Donaldson virker likevel å feile i å presentere et alternativ som bevarer den kausale integriteten av personlige aktører. Derfor virker det til at vi enten må revidere premisset om at en streng lovmessighet er nødvendig, finne andre alternativ for hvordan vi kan bevare hverdagspsykologiske konsepter med en kausal rolle, eller forlate HP.

6.    Hvordan mestre hverdagspsykologi?

Mange hevder at selv om det virker til å være problemer, finnes det ingen mulighet til å forlate hverdagspsykologien. Jerry Fodor, i presentasjonen av sin figurative (EN: representational) teori om menneskesinnet, hevder at det ikke eksisterer noen alternativ til HP om vi skal ha noen mulighet til å gjøre rede for atferd og rasjonalitet. I artikkelen The Persistence of Attitudes, beskriver Fodor hvordan holdninger har tre kjennetegn:

1. De har semantisk innhold
2. De har kausal påvirkningskraft
3. De er generaliserbare

Med utgangspunkt i det, leverer han tre argumenter for hvorfor HP likevel er en god teori, som burde aksepteres som en spesialisert vitenskap på linje med andre. Først viser han til at HP er en presis måte å forutsi atferd på, selv om den ikke er ufeilbarlig, HP aksepteres som gitt av mennesker i deres daglige liv, og de fleste av oss anvender den med konsistente resultater, slik vi vil forvente med andre spesielle vitenskaper. Deretter viser Fodor til at HP har dybde, i forstand av ved å benytte hverdagspsykologiske konsepter til å beskrive en persons holdninger, og ved å prosessere disse holdningene, vil vi ofte forandre våre egne holdninger, og derfor atferden vår. Dette beskriver Fodor som en kvasi-deduktiv form for resonnement som utvikler nåværende holdninger til fremtidige holdninger og kanskje endret atferd.

Fodor avslutter med å utdype hvorfor vi egentlig ikke har noe alternativ til HP, siden vi da ikke vil ha noen vitenskap til å kunne generalisere menneskelig atferd ved bruk av kontrafaktualitet. Om vi skal forstå hvordan en holdning kan resultere i en handling, må vi benytte hverdagspsykologiske konsepter. Alternativet er at holdning og handling må separeres og brytes ned i en form som kanskje kan utforskes gjennom kjemi og fysikk, men er utilgjengelig for enhver psykologisk utforskning. (Fodor 1973)

Steven Stich på sin side, er skeptisk til dette. Han hevder at når grunner er årsaker til handlinger, og at når vi påstår å utføre en handling fordi vi hadde grunner til det, kan ikke ordet «fordi» forstås på en bokstavelig måte, i forstand av at grunnene var en direkte årsak til handlingen. Stich mener å vise dette ved å innføre et begrep han kaller psykologisk autonomi, som er uforenelig med det hverdagspsykologiske forsøket på å tilskrive disse grunnene noen forklaringsstyrke til en handling. Stich beskriver et scenario hvor man gjenskaper et menneske atom for atom, og endt opp med nøyaktig samme mentale egenskaper. Her vil egenskaper som hukommelse, læring eller syn betraktes som hybride egenskaper, siden de ikke bare krever en psykologisk basis, men også en form for sannhetsverdi. Men om det første mennesket var på tur til Paris sist uke, vil ikke det gjenskapte mennesket ha vært det, men begge vil huske at de har vært i Paris. Stich konkluderer derav med at disse hybride egenskapene ikke spiller noen kausal rolle.

Så om jeg hevder at jeg tok et fly til Paris fordi jeg ville oppleve hovedstaden i Frankrike og var overbevist om at det var Paris, har ikke ordet «fordi» noen effektiv kausal rolle i påstanden min, og kan følgelig ikke forstås bokstavelig. Stich mener derfor at overbevisning, ønsker, grunner og andre intensjonelle psykologiske tilstander må gå samme vei som flogiston i å bli erstattet av mer presise vitenskapelige forklaringer (Stich 1978).

7.    Simuleringsteori som alternativ til hverdagspsykologi?

«Simuleringsteori» tar utgangspunkt i at vi kan forklare og forutsi atferden til andre aktører ved å projisere oss selv på dem, og modellere deres mentale aktivitet ut fra vår egen. Simuleringsteori holder til at hverdagspsykologi ikke handler om å holde til en teori man kan utsette for lover og generaliseringer, men at man «simulerer» andres psykologi.

Dersom simuleringsteorien er riktig, kan det bety litt ulike ting. Dersom man betrakter aktiviteten av simulering som en av prosessene involvert i å tilskrive andre visse mentale tilstander, og om man gjenkjenner at begge prosessene er avhengige av et konseptuelt rammeverk av mentale tilstander, og hvordan de fører til en form for atferd, er åpenbart simuleringsteorien kompatibel med HP. Om eneste kriteriet er at simuleringsteori er sann, kan vi fint anse HP som en god teori om rasjonalitet. Om derimot simuleringen er ment å erstatte denne tilskrivingen av mentale tilstander til andre, og er den egentlige måten vi forklarer atferd på, er HP ikke en gyldig teori om rasjonalitet.

I det store og hele tenker jeg, at det uansett gir liten mening å prate om hverdagspsykologi som en faktisk teori, snarere enn beskrivelse av data som enhver teori må forholde seg til. John Searle kaller forsøket på å fremstille hverdagspsykologi som en selvstendig teori, for gi-det-et-navn-manøveren, hvor man forsøker å legitimere at man kan forkaste noe som er en nødvendig forutsetning for å vi skal være lærende aktører i utgangspunktet (Searle 1992). Som jeg hintet til i kapittel 2, mener jeg en form for effektiv mental kausalitet er en nødvendig forutsetning for enhver teori om rasjonalitet. Når Churchland et al. eliminerer hverdagspsykologiske konsepter, frarøver de samtidig seg selv fra muligheten til å presentere en teori, siden aktiviteten av å presentere en teori forutsetter en rekke intensjonelle aktiviteter, fra å ha visse tanker om ulike universelle konsepter og individer, til å arrangere disse i henhold til visse logiske regler, og havne på en konklusjon om hvordan virkeligheten er skrudd sammen. Eliminitavister forsøker å revurdere vår forståelse av menneskenaturen, lære mer fra vitenskapene og sette det i system, og overbevise oss om teoriens sannhet. Men om Churchland har rett, er ingen av disse aktivitetene mulig. Om man deretter forsøker å forsvare seg mot disse innvendingene til teorien, virker det ikke til å eksistere noen måte å gjøre det på, uten å fortsette å forutsette mentale størrelser man har forsøkt eliminert. Som Fodor skriver virker selv ord til å være ikke-reduserbart psykologisk. Men hverdagspsykologiske beskrivelser virker til å være input vi ikke kommer utenom i den videre diskusjonen om hvordan vi skal forstå menneskesinnet og dens funksjoner. 

Referanser

Davidson, Donald. 1970. Mental Events. I L. Foster & J.W. Swanson (red) Experience and Theory. Amherst.

Davidson, Donald. 1974. Philosophy as Psychology. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Feser, Edward. 2005. Philosophy of Mind. Oneworld Publications: Oxford.

Fodor, Jerry. 1973. The Persistence of the Attitudes. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Fodor, Jerry. 1989. Making Mind Matter More. Philosophical Topics. 1:59-79

Churchland, Paul M. 1995. Folk Psychology (2). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Kim, Jaegwon. 2011. Philosophy of Mind, 3^rd edition. Westview Press: Colorado.

Searle, John. 1992. The Rediscovery of Mind. The MIT Press: Cambridge, MA.

Sellars. Wilfrid. 1956. Empiricism and the Philosophy of Mind. I Minnesota Studies in the Philosophy of Science. Vol 1. University of Minnesota Press: Minneapolis.

Stephen P. Stich. 1978. Autonomous Psychology and the Belief-Desire Thesis. I J. L. Bermudez (red) Philosophy of Psychology. Routledge: New York.

Von Eckardt, Barbara. 1995. Folk Psychology (1). I S. Guttenplan (red) Blackwell Companion of the Philosophy of Mind. Blackwell Publishers: Oxford.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.