Solveig retter oppmerksomheten vår mot en heller merkelig leksikonsdefinisjon. Alle kan ikke vite mye om alt. Når det er et tema man kan mindre om, er det naturlig at man søker opp dette i f.eks. et leksikon.
Derfor hadde det vært fint om leksikon forsøkte å holde seg noenlunde objektive, og ikke legge inn altfor mange personlige meninger, som mer er egnet til å svekke tilliten til hele leksikonsbransjen.
Som når en stakkars skoleelev søker opp et leksikon for å finne ut hva denna greia med monoteisme er, og får servert denne valgkamptalen:
Monoteistiske religioner er ofte opptatt av av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens intoleranse. Polyteisme fanger i større grad opp tilværelselsens mangfold, og kan slik like gjerne regnes som en religionsform overlegen monoteismen.
Nja, jo. I en kultur hvor man knapt skal hevde at noe er bedre enn noe annet, kan nok dette slå godt an. Ut fra profilbeskrivelsen til forfatter Knut Axel Jacobsen, kan man godt forstå at han kjenner en sympati mot mer østlige tradisjoner. Men som en påstått objektiv beskrivelse av monoteisme, er det under enhver kritikk. I teksten om polyteisme, forsterkes agendaen:
Teorier som hevdet at polyteismen er et nødvendig men forbigående stadium i menneskehetens religiøse utviklingshistorie, var tidligere utbredte, men er ikke lenger holdbare.
Så ikke nok med at dette er dårlig egnet som en objektiv beskrivelse for et leksikon. Det er riv, ruskende galt.
Advarsel: Det følgende passer seg heller ikke i en leksikonsdefinisjon, men det kan jo være interessant for noen å få servert noen resonnementer fra en ganske annen side av spekteret til forfatterne ovenfor.
Monoteisme er en utvikling som overflødiggjør polyteisme, og disse teoriene er i høyeste grad fremdeles holdbare utenfor postmodernisme-land.
Det ser vi også historisk. I den tidlige greske kulturen, var gudene mest av alt forvokste versjoner av menneskene selv – som spiste, drakk, slåss, baksnakket, drepte, og gjorde det meste som vi mennesker gjør – bare i større skala. De sene før-sokratiske filosofene hadde allerede begynt å kritisere dette. Xenofanes (570-485 f. Kr.) skrev følgende:
The Ethiops say that their gods are flat-nosed and black,
While the Thracians say that theirs have blue eyes and red hair.
Yet if cattle or horses or lions had hands and could draw,
And could sculpt like men, then the horses would draw their gods
Like horses, and cattle like cattle; and each they would shape
Bodies of gods in the likeness, each kind, of their own.
Snart kom våre kjære Platon og Aristoteles på banen, og plasserte heller spikeren i kista for denne ganske arbitrære polyteismen, hvor tilfeldig definerte guder gjerne forvaltet hvert sitt domene av den naturlige ordenen. En lignende historiefortelling fra poly- til monoteisme kan man for øvrig finne i løpet av bibelhistorien, uten at det er veldig relevant for poenget her.
Derimot utviklet den aristoteliske tradisjonen en rasjonelt forankret monoteisme, ved å vise at det bare kan eksistere én ren aktualitet. En tankearv som de store monoteistiske tradisjonene skulle bygge videre på i årtusene som kom.
Gud-med-stor-G er nemlig noe radikalt annerledes enn guder-med-liten-g. Å ikke plukke opp dette helt elementære poenget i religionsfilosofien, burde stille spørsmål om man i det hele tatt er kvalifisert til å jobbe med verken religionsfilosofi- eller vitenskap. Man trenger altså ikke å være enig – man trenger ikke være monoteist for å jobbe med religionsfilosofi- eller vitenskap – men man må forstå det. Les mer om det her:
Gud-med-stor-G er ikke en del av det skapte, eller «one of a kind», men er den ultimate ontologiske forankringen for all virkelighet – Skaper av «himmel og jord» vil kanskje noen naive overtroiske si. Derimot er guder-med-liten-g allerede en del av skaperordenen, og er kvalitativt og vesensforskjellig annerledes fra Gud-med-stor-G. Slike kategorifeil, gir billig spillerom til mindre informerte nyateistiske slagord som «du tror ikke på 2.999 guder, jeg tror bare på en mindre enn deg». Som om det bare skulle være et spørsmål om antall – ikke kategori. (Svarinnlegg her).
Polyteistiske guder er ikke «gud» i noen som helst sammenlignbar betydning med «Gud», og tilhører kategorien som har mer til felles med mennesker, dyr, planter og steiner, enn Gud. Det ser vi snart om vi kikker ut på størrelsene i de ulike polyteistiske mytologiene, være seg Odin, Ra, Ganesh, Wotan, Zeus, Jupiter, osv.
Det interessante, er at selv mange påstått polyteistiske systemer ofte inneholder et begrep om en overhengende Gud-med-stor-G, som i praksis gjør de til monoteistiske systemer, supplert med noen heller irrelevante småguder løpende rundt. Et eksempel er Brahman i hinduismen, som gjør noen former av hinduisme til monoteistiske, på lik linje med jødedom, islam og kristendom.
Les mer:
Hva er Gud?
Tror kristne og muslimer på samme Gud?
Siden Gud er noe radikalt annet enn den naturlige ordenen, men hvis den naturlige ordenen likevel er ontologisk avhengig av til enhver tid, er det heller ikke vanskelig å forstå at én Gud kan være opphav til mangfold. Man trenger ikke å involvere småguder for krig, kjærlighet, sjø, torden eller gode avlinger for det.
Knut Axel Jacobsen karakteriserer denne monoteismen som intolerant. Jaha, hvis det er intolerant å hevde at man har rett, mens andre tar feil, er vi alle intolerante daglig hver gang man ytrer en sannhetspåstand, være seg «det eksisterer atomer», «hovedstaden i Australia er Canberra» eller «Emmanuel Macron er president i Frankrike» til «det er alltid galt å torturere småbarn for moro skyld».
Få her vil klage over intoleransen i å peke på alle andre som ikke får lov til å erklære seg som fransk president akkurat nå, eller ta i forsvar dem som ønsker å sende småbarn på Marcus og Martinus-konsert for moro skyld. Likevel forandres spillereglene på andre felter. Trist.
Illustrasjonsbilde fra Pixabay.