Espen Ottosen har skrevet en ny kronikk i Aftenposten med overskriften «Kan man være god uten Gud»?
Enkelte reaksjoner har vært så forutsigbare at du kan stille atomur etter dem. Hos rakettforskerne i Hedningsamfunnet hoverer de over hvor teit påstanden er, noen lettbeinte tvitrere bruker situasjonen til å skaffe emosjonelle likes, tilsynelatende uten å forstå ironien over hvor lite selvinnsikt man må ha for å tro at man som uutdannet tvitrer kan flire av problemet som storheter fra Platon til Nietzsche har dedikert store deler av hjernekraften sin til. Noen synes synd på Ottosen for å trenge en sint mann i Himmelen for å gjøre godt. Du har dessuten den vante gruppen som nøyer seg med å rase over overskriften, og avslører at de ikke lenger har konsentrasjonsevne til å lese mer enn seks ord før de blir slitne.
Overskriften var uten tvil redaksjonens valg, siden du får lave odds på at en slik provokasjon gir 10x mer klikk enn en mer presis tittel. Men at overskriften ikke er den reelle problemstillingen som diskuteres i teksten, gjør Ottosen klar raskt:
Jeg har skrevet noe lignende for tre år siden i denne teksten om godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanetikere.
Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: «Kan en ateist være en god person»? Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.
Å forsøke å skrive fornuftig om noe så omfattende som fundamentet for moralfilosofi under begrensningene i lengde og vokabular for å gjøre en slik tekst interessant for Aftenpostens lesere, er et ganske umulig prosjekt, men Ottosen skal ha for forsøket.
Hva diskuterer vi egentlig?
For problemstillingen er virkelig vanskelig. Kan det under en ateistisk naturalisme eksistere en referansestandard for «god», som gjør at vi kan si noe virkelig er godt og ondt utenfor menneskets subjektive oppfatning. På samme måte som ord som rød eller rund får mening av å vise til en referansestandard forbi seg selv, som individuelle ting som utviser rødhet og rundhet har, må god også referere til noe, for å være en størrelse det gir mening å prate om.
Platons svar var som kjent å henvise til denne ideelle formen av «det Gode», mens Nietzsche, ingen stor Platon-fan, mente at vi er «Beyond Good and Evil«.
Denne sofaen er lykkelig nå. Den har alltid drømt om å utvise rødhet og rundhet.
En ryggmargsreaksjon fra mange ateister, er at vi kan jo bare bruke naturvitenskap, opplysning, fornuft og andre flotte ord med uklar betydning til å bli enige om hva som er godt. Det er vel i hvert fall bedre enn å tro at denne skjeggete diktatorguden skal bestemme det liksom?
Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?
Det svaret avslører imidlertid at man ikke har forstått substansen bak problemstillingen, og bare prøver å redde ansikt ved å kaste ut noen meningsløse slagord.
Kan naturvitenskap hjelpe oss å finne ut god moral?
La oss ta naturvitenskap. Kan ikke naturvitenskap avgjøre hva som er godt?
Nei. Si at naturvitenskap hjalp oss å identifisere en vaksine som effektivt bekjemper polio. Empiriske observasjoner bekrefter at dette er en god måte å redde og bedre menneskeliv på.
Har ikke da naturvitenskap hjulpet oss i å identifisere hva som er godt? Har vi ikke nå forstått at vi må ta i bruk vaksiner til å bedre menneskers situasjon på kloden vår?
På ingen måte. Resonnementet over hviler på en enkel logisk syllogisme.
P1: Vaksine X kan utrydde polio
P2: Om polio er utryddet, bedrer dette mulighetene for menneskelig blomstring
P3: <Manglende premiss>
K: Derfor burde vi ta i bruk vaksine X
Det manglende premisset, er det viktige her. Det er det som har det verdiladde, moralavgjørende innholdet. Ordet «burde» i konklusjonen, er nemlig normativt, og ikke bare deskriptivt. Det forteller oss ikke bare om tingenes tilstand nå, men det forteller oss at vi burde etterstrebe å realisere en ny beskrivelse av tingenes tilstand.
Men du vil aldri finne slike verdiladde påstander i naturvitenskapelige resultater alene. Du kan lete i så mange peer-reviewede forskningstekster du bare vil, men ikke finne noe slikt gjemt i dataene. I hvert fall ikke uten at forskeren har forsøkt å smugle inn sine egne meninger i tolkningsdelen. Det verdiladde er forut for all vitenskapelig utforskning, og moral kan derfor aldri avgjøres av naturvitenskap. Vaksiner kan hjelpe oss å utøve godhet, men det forutsetter at vi allerede har en eksisterende formening om godhet. Derfor må det manglende premisset være noe slikt som:
P3: Det er godt/ønskelig å bedre mulighetene for menneskelig blomstring over hele verden.
Men om David Hume har rett, slik den moderne ateistiske virkelighetsforståelsen langt på vei er avhengig av, kan vi ikke utlede et bør fra et er. Vi kan si at vi har oppdaget at vi er evolusjonært utviklet til å elske barna våre, men dette alene forteller oss lite om hvorvidt det er godt å elske barna våre. Om naturen ikke er verdiladd, kan vi like godt gjøre opprør mot den, og kaste barna våre utenfor en klippe. Det å observere naturen forteller i følge Hume oss nada niks om hvordan ting burde være.
Kan fornuft hjelpe oss til å bli enige om god moral?
Men kan vi ikke bare bli enige om hvordan det er fornuftig for oss å leve, og hvordan det er fornuftig å etablere gode samfunn?
Problemet er at her finnes det to alternativer:
- Vi kan bli enige om at noe er godt, fordi vi har identifisert en godhet som eksisterer uavhengig av oss selv
- Vi kan bli enige om at noe er godt, men denne «godheten» er helt og fullt kontingent på oss selv
I første tilfellet, vil moralfilosofi være en rasjonell øvelse. Vi forsøker å oppdage noe som virkelig er der. Vi blir deretter enige om at dette er godt, slik vi blir enige om at evolusjonsteorien eller spesielle relativitet beskriver naturens funksjoner på en god måte. Det er naturligvis mindre enighet om dette, men det kan trolig begrunnes i at metafysikk – studiet av hva som er virkelig – er langt vanskeligere enn både biologi og fysikk.
I andre tilfellet, vil moralfilosofi være en a-rasjonell øvelse. Det vi driver med, har ingen faktisk sammenheng med virkeligheten utenfor oss selv. Det vil ikke gi egentlig mening å kalle noe som helst for «godhet», fordi det nå representerer bare «enighet». Hva vi kaller «godt», er helt og fullt kontingent på vår enighet.
Nordmenn er i stor grad enige om at likeverd er en god ting. Indere mener i stor grad at sortering av jenter kan forsvares, og har til og med tidligere praktisert enkebrenning i stor skala. Nordmenn setter ytringsfrihet høyt. Kinesere tenker at litt mer sensur er på sin plass.
Men vi har nå mistet alle våre ressurser til å fordømme indere og kinesere, fordi de bruker samme metode som oss, og så lenge det er stor nok enighet, er tross alt kineserne og inderne ganske mange flere enn oss. Kanskje det er vi som burde revurdere likeverd og ytringsfrihet?
I første tilfellet, sier vi at godhet er rasjonelt tilgjengelig for fornuften. Men om det fornuften oppdager, er i naturen, må det bety at naturen kan fortelle oss noe om godhet. At naturen ikke bare forteller oss om tingenes tilstand slik de er, men også om hvordan det burde være. Vi har da et normativt (også kalt teleologisk) natursyn, og Hume har feil (hvilket han har, men mer om det en annen gang).
Dette får oss farlig nær en aristotelisk virkelighetsforståelse, hvor klassisk teisme plutselig ligger og vaker rett i bakgrunnen.
I det andre tilfellet, er vår enighet ikke uttrykk for annet enn emosjonelle disposisjoner. Det har ingen sammenheng med noen rasjonell øvelse. Jeg kan si at jeg føler på ubehag ved å se en mann slå barna sine, eller sende jøder til konsentrasjonsleir, men jeg kan ikke si noe om hvorvidt dette virkelig er godt eller ondt. Det å oppdage moral kan ikke være en øvelse for intellektet, men bare ren vilje. Vi er nihilister nå. Vi er «Beyond Good and Evil», hvilket var Nietzsches hypotese.
En av vår tids største moralfilosofer, Alasdair MacIntyre, hevder at vi egentlig bare har (1) Aristoteles og (2) Nietzsche å velge mellom. Om det jeg har skrevet over, stemmer i sånn tålelig grad, forstår vi nå hvorfor dette gir god mening.
Les også:
Enter moralfilosofi
Problemet om vi velger Aristoteles, er at vi sitter igjen med et klassisk virkelighetsforståelse, hvor Gud virker nærmest uunngåelig.
Problemet om vi velger Nietzsche, er at det gjør alle våre menneskelige prosjekter meningsløse. Det er ønsket om å være med å etterstrebe noe godt, uansett hvordan du definerer det, som får oss alle opp av senga om morran. Prisen for å velge dette alternativet, virker høy.
Ottosen har et poeng etter at karikaturene har fått legge seg. Det kan være en stor pris å betale å unngå Gud.
Hør mer:
Foredrag: Nietzsche vs. nyateistene