Dette synes jeg er et godt og ekstremt interessant innlegg fra en av vår tids ledende konservative, Roger Scruton.
Point of View er et ukentlig BBC-program, hvor en klok person får i oppgave å lese opp et essay. De mest interessante, kommer gjerne fra John Gray eller nettopp Scruton.
http://www.bbc.co.uk/programmes/b092gkks
Såkalte naturlige rettigheter pleide å være uttrykk for at mennesket har en normativ «rettethet» fra naturen eller Gud sin side. Alle ting var rettet mot «det gode», og det vi kalte rettigheter samsvarte bare med våre plikter til å overholde hverandres muligheter til å leve mot det gode, og dermed etterstrebe meningen med våre liv. Jf. f.eks. den amerikanske uavhengighetserklæringens formulering med «pursuit of happiness».
Les også: Lykke vs. lykke – om meningen med livet
Tanken over er opphavet til vår moderne menneskerettighetserklæring, selv om man kan protestere på at den ikke er overtatt i en like robust form i vår tid.
Dagens måte å omtale rettigheter på, virker stadig mer å være som et religionssurrogat – en appell til en transcendens som vi ikke lenger tror er der – for å trygge våre politiske kampsaker. En rettighet er heller ikke lenger i samsvar med plikter, men en strategi hvor man forsøker å kapre et konstruert rettighetsstempel på sin siste kampsak, om det så er retten til dødshjelp eller til internett. Lykkes man, har man samtidig langt på vei avfeid (selv rasjonelt begrunnet) motstand. Hvem kan vel protestere mot en rettighet?
Absurditeten (etter min mening) kommer tydeligst frem når vi nå forsøker å appellere til noe som «en menneskerettighet til abort», hvilket i en klassisk forståelse av rettigheter er en rendyrket selvmotsigelse, siden det bryter med den mest fundamentale menneskerettigheten – forut for alle goder et menneske kan etterstrebe – nemlig retten til liv. En rett til abort er her som en firkantet sirkel. Det kan ikke eksistere.
Men om man får kapret språket til å ytre slike rendyrkede selvmotsigelser, burde det straks være klart at ordet menneskerettighet har mistet alt innhold, nå et resultat av ren vilje, og har nå bare samme plass som all annen politisk ideologi har hatt ellers siste par hundre år.
Scrutons forslag til løsning: Å vende tilbake til den klassiske forståelsen som funderte rettighetstenkning i utgangspunktet. Det dobbelte kristne kjærlighetsbudet, ikledd bekjennelse, tilgivelse og naturrett.
Og la meg legge til. For at det skal skje, må Humes sofistiske empirisme avvises, og naturens normativitet gjenopprettes. Hvilket vi alle gjør i praksis likevel, siden sofisme ikke holder i lengden.