Meninger uten fakta

Austveg svarer på kritikken vår fra Klassekampen 06.10 med overskriften «Meninger og fakta». Men akkurat som i boken, er største svakheten hennes at hun aldri presterer mer enn en overfladisk diskusjon av sine meningsmotstandere.

Publisert i Klassekampen 19.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

Hun sår fremdeles tvil om hvorvidt et tidlig menneske faktisk er levende, og virker å tro at om man referer til to kontroversielle forskere, er saken lagt død.

Austveg henviser eksempelvis til at ikke alle befruktede eggceller fester seg, eller at det nye individet kan bli tvilling kort tid etter unnfangelse. Men det er viktig å se at dette ikke er reelle argumenter mot at det tidlige fosteret er et levende individ av menneskearten. For vi kan føye til:

I storparten av historien har også spedbarnsdødeligheten vært veldig høy, og vi kan i teorien klone voksne mennesker. Men selvsagt betyr ikke dette at et spedbarn eller en voksen person ikke er et levende individ.

I korte trekk kan vi eksempelvis vise en vanlig introduksjon til molekylærbiologi. Her kan man lese følgende:

 “Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves.”
(Clark & Pazdernik 2012)

Om dette kjennetegner livet, er det klart at et nytt menneske fra zygote-stadiet er levende. Kildeeksemplene kan suppleres til et nivå hvor vi ser at dette standpunktet er fundert på normalvitenskap.

Men Austveg diskuterer aldri versjoner av slike argumenter, men avfeier det heller som «livsmystikk». Hun presenterer aldri et alternativ, og uttalelsene hennes lukter mer av hersketeknikk enn edruelig omgang med litteraturen. Vi kan jo spørre: Hvis det er «livsmystikk» å hevde at et menneske i mors mage er levende, hvorfor er det ikke like fullt «livsmystikk» å hevde at Berit Austveg er levende?

Det er sant at det er vanskelig å måle befruktningen med matematisk presisjon. Det er en prosess som kan ta et døgn eller mer, men organismen er en dynamisk, selvorganiserende enhet fra første stund. Men vi kan være presise nok til å vise at befruktningen er starten på noe kvalitativt nytt på et veldig tidlig tidspunkt.

Vi kritiserer henne dessuten for å vise til konsekvensetikk først og fremst for å etterrasjonalisere sin foretrukne konklusjon. Austveg virker å tro at konsekvensetikk bare handler om å tenke på konsekvenser, og dermed at andre ikke tenker på konsekvenser. Det er en karikatur av hvordan etiske teorier fungerer. Konsekvensetikk forsøker å være en helhetlig teori om hvordan mennesker burde ta valg, og den legger som nødvendig premiss at konsekvenser er alt som teller, og at vi kan måle konsekvenser på en måte som forutsetter at alt kan deles opp og veies på.

Hun tar feil når hun påstår at konsekvensetikk er nært forbundet med menneskerettigheter. Menneskerettighetenes største fiende er konsekvensetikk, fordi rettigheter er kvalitative – de forutsetter at ikke alt kan deles opp og regnes på. Vi kan ikke uten videre overstyre viktige prinsipper, som ytringsfrihet, rett til liv eller kroppslig integritet, selv om noen mener at det på kort eller lang sikt kan gi bedre konsekvenser. Rettigheter og plikter overstyrer her Austvegs metode, nettopp fordi vi avviser konsekvensetikk som moralfilosofi.

Det er lett å sympatisere med ropet om å bedre situasjonen for fattige som velger å ta utrygge aborter, men vi kan fremdeles kjempe for begge menneskene samtidig. Det er lett å ha sympati for posisjonen av at vi av pragmatiske hensyn burde ha lovgivningen vi har i Norge, fordi nødvendige onder veies opp mot hverandre, men Austvegs posisjon går mye lenger enn som så.

Dette er viktig, fordi Austveg holder et ytterliggående standpunkt. Hun forsøker å introdusere problematiske kriterier som evne til tenkning og føling for verdien av et menneske. Hun nekter for at det å ta livet av mennesker, selv et mindre utviklet, kan være et «nødvendig onde», og uttrykker langt på vei et mål om å tie ned all offentlig debatt i intervjuet med Klassekampen.

Vi er ikke redde for at Austvegs forslag kan føre til en nedvurdering av mennesket, men at hennes retorikk er et tegn på at den allerede er her.