Jeg har sansen for Jordan Peterson. Han er et friskt pust som river opp i og utfordrer en del usagte antakelser i offentligheten. Det burde alltid ringe en liten alarmbjelle når du selv, eller for mange mennesker, setter for stor lit til enkeltpersoner. Men det er desto lite imponerende når motsatt side fremstiller det som at det bare er åpenbart at Peterson prater tull, og at alle som hører på ham må være like fullt tullete. Eksemplene glimrer gjerne med sitt fravær.
Peterson er nok verken himmel eller helvete, og det vil han nok være enig i. Han er en glitrende kommunikator. Det meste av det han prater om, er ikke rakettforskning, men han presenterer det vel heller ikke ut for å være det. Det kan tidvis være frustrerende å høre på svar som virker vel enkle og unyanserte, men likedan forfriskende i neste omgang å høre ham rettmessig kritisere andre for å gi for enkle og unyanserte svar. I Petersons uttalelser om eksempelvis religionsfilosofi, er det lite en klassisk teist vil rope hurra for. Men Peterson spiller mye på genuin innsikt fra mer klassiske tenkere, og det er mer enn man kan håpe på fra de fleste i vår tid.
Jeg har også sansen for filosofen David Benatar. Både Peterson og Benatar har blitt grovt miskarakterisert opp og i mente fra mennesker som burde vite bedre. Jeg er uenig med Benatar i det meste, men han tenker og kommuniserer klart. Den første teksten jeg leste av ham var Two Views of Sexual Ethics, hvor han setter fingeren på et par selvmotsigelser i moderne seksualetikk. Han er mest kjent for å fremme den radikale posisjonen anti-natalisme: Synspunktet om at det er umoralsk å bringe nye mennesker inn i eksistens. Årsaken er at summa summarum, innebærer det mer negativt enn positivt for et menneske å komme inn i eksistens, og det er ikke noe vi burde bringe videre til enda en generasjon.
Så når Benatar og Peterson ble invitert til å debattere dette sammen, ble jeg nysgjerrig. Jeg tenkte med meg selv at jeg var åpenbart mest tilbøyelig til å holde med Peterson, siden han deler min mer optimistiske holdning til menneskelivets verdi. Men debatten som fulgte, er noe av det verste jeg har hørt fra Peterson. Når Peterson ikke fikk så enkel motstand som den hysteriske seansen med Cathy Newman, men en klartenkt filosof som var beredt på å tydelig legge ut og forsvare argumentene sine steg for steg, kom Peterson til kort. Det er tydelig at Peterson forstår at han er på dypt vann, og hver gang Benatar er i ferd med å arrestere ham, hopper han videre til neste tema og sier ting med uklar relevans. Benatar forsøker å fokusere og viser en imponerende tålmodighet med Peterson – nesten like imponerende som den Peterson senere viste til Newman – men til liten nytte.
Kanskje den viktigste påminnelsen vi kan få ut av dette, er at ingen mennesker er perfekte, at det er vanskelig å kunne mye om for mye, og at vi alltid burde tale med lavere stemme når vi beveger oss utenfor vårt eget ekspertiseområde.
Jeg tenker at Benatars anti-natalisme absolutt er kritikkverdig. Jeg tror man kan kritisere ham for hvordan han funderer verdi og mening, for arbitrær vekting av arbitrære størrelser, og til og med for et heller arbitrært skille som gjør at han kan avfeie selvmord, og selv mord av andre mennesker, som en mulig konsekvens av posisjonen sin. Peterson er inne på et par av disse momentene, men bytter tema så snart ting kunne blitt interessant.
Les også:
Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk
Kritikken mot Benatar kommer nok uansett best fra et radikalt annet filosofisk system enn Benatars eget.