Vi liker å tenke at sannhet gjør fri. Men kan det være at det er påskebudskapet som gjør det mulig?
Publisert i forkortet form i VG 27.03.18.
Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
– Jesus (Joh 8,31b-32)
Hør denne teksten som podcast:
Nest etter Julius Caesar, må Pontius Pilatus være den mest kjente romeren i historien. De fleste kristne er tvunget til å holde ham aktivt i hukommelsen gjennom en lite flatterende linje i den apostoliske trosbekjennelsen: «Pint under…».
Pilatus er mannen som kjemper mellom egen samvittighet og politisk press om å korsfeste en tilsynelatende harmløs mann. Mot klimakset i Johannesevangeliets versjon av påskehistorien, sier Jesus under rettergangen: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)». Siden Pilatus forlater åstedet like etter, kan vi se for oss han respondere litt tørt med det retoriske spørsmålet: «Hva er sannhet?»
Svaret er tydeligvis ikke så viktig for Pilatus. Historien vil ha det til at han lar politiske hensyn vinne, og sender Jesus til korset.
Nesten 2000 år etter, virker fremdeles en forestilling i vårt kollektive tankesett, til å være at sannhet gjør fri. Den setter oss fri til å leve uten vrangforestillinger, til å leve i henhold til «noe ekte». Sannhet synes å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv.
Men om vi forlater den kristne virkelighetsforståelsen bak mye av dette tankesettet, virker det ikke like opplagt hvorfor dette skal være tilfellet. Den ateistiske filosofen John Gray skriver:
Ateisme er en sen utvekst av en kristen lidenskap for sannhet. Ingen hedning er beredt til å ofre livets behag bare på grunn av sannhet. (…) Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult.
(Straw Dogs, 127)
Sokrates og de antikke grekerne introduserte tidlig påstanden om at sannhet kan gjøre fri. Men kristendommen kom med den spektakulære revisjonen at håpet om frihet ikke bare tilhører noen få privilegerte, dem med mulighet til å unnslippe hardt arbeid på åkrene til fordel for vin og visdom på filosofiske akademier, men alle mennesker.
Samtidig forteller biologien, fra allerede før Darwin, at organismers utvikling primært er rettet mot tilpasning, overlevelse og reproduksjon – ikke nødvendigvis mot sannhet. Kanskje om umiddelbare, livsnødvendige ting, som å skjelne mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, giftige eller spiselige vekster, osv. Men det mangler ikke eksempler på det motsatte, hvor bedrag og selvbedrag øker overlevelsesevnen. Sannhet er her i beste fall instrumentelt til det som har utviklet oss til skapningene vi er i dag.
Som forskeren Elizabeth Trivier peker på, favoriserer evolusjon ofte “useful errors”. Gray beskriver dessuten hvordan er det grenseløst naivt å tro at evolusjonsprosessen nødvendigvis ville bevege oss mot stadig mer sannhet og fremskritt.
Om dette var den hele og utfyllende historien, har vi liten grunn til å tenke at menneskets kognitive evner er finslepne redskaper for å identifisere sannhet. Men vi trenger grunnleggende sannheter om verdenen omkring oss, som gjør oss i stand til å bruke språk, benytte logikk, utøve vitenskapelige metoder, eller skrive avistekster om hvorvidt sannhet kan identifiseres eller ikke.
For likevel synes det, under normale omstendigheter, å være godt samsvar mellom tanken vår og virkeligheten. Vi virker fra naturens side å ha et telos – en «målrettethet» – mot sannhet. Dette gjør det mulig å avdekke naturens hemmeligheter. En natur vi selv er en uløselig del av. Men om det finnes en slik målrettethet, virker den å peke forbi naturen alene. Grunnlaget for at vi ikke bare kan finne sannhet, men til tider er nærmest besatt av den, selv når den ikke har noen umiddelbar nytteverdi, synes å peke mot det som på fint heter transcendens.
«Gud er død», proklamerte den ateistiske filosofen Nietzsche. Snarere enn å fremføre mer av den banale religionskritikken som preger vår tid, deler Nietzsche her et dypt poeng om en virkelighetsforståelse snudd på hodet. Der hvor ikke bare Jesus forblir død på korset, men også Gud faller ut av vår virkelighet. Uten Gud som garantist for et ekstra-menneskelig perspektiv på sannhet og tilværelsen, har vi ikke lenger gode grunner for at hva vi leser ut av naturen bærer egentlig mening. Nietzsche foreslår at vi nå er etterlatt med bare individuelle perspektiv, uten en faktisk mulighet til å gjenkjenne noe ekte – noen sannhet der ute.
Men kristne trenger ikke akseptere de foreslåtte følgene Nietzsche ser. Å tro at vi er opphavet til sannhet fra vårt eget perspektiv, krever en radikal fornektelse av det påtrengende vitnesbyrdet til virkeligheten omkring oss. Filosofen Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – nemlig å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene.
I motsetning til dette har det kristne perspektivet en garanti for at sannhet finnes og er et mål i seg selv. Det gir oss grunnlaget for å tenke at sannhet eksisterer utenfor individet, fordi Sannheten er å identifisere med Skaperens perspektiv, der sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv. Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan nå anstrenge oss for å finne den, enten vi snakker om vitenskap eller hverdagslivet. Det å elske sannhet er å elske Gud. De opererer alltid sammen.
For oss, fortsetter den kristne historien med at mennesket har fred som mål. Men ikke den fred som verden gir. Kirkefaderen Augustin utdyper: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»
Påskefortellingen forteller om hvordan vi løsrives til frihet når vi ser forbi det uviktige og foranderlige, gjenkjenner det ekte og uforanderlige, og kan styre livene våre etter det. Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever, lider, dør og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et livet i imitasjon.
Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14,6
Illustrasjonsbilde fra Pexels.