Det er all grunn til å ære Hawkings minne for hans personlige kapasitet og hans bidrag i ett fagfelt. Men på andre felt satte han menneskeheten tilbake.
Publisert i en noe forkortet versjon i Minerva 29.03.18.
Stephen Hawking er død. Mange fine nekrologer har strømmet inn de siste ukene. Den fra hans eminente kollega Sir Roger Penrose er kanskje den mest lesverdige.
Hawking var utvilsomt en storhet i sitt felt i moderne tid, og han strakk menneskets yteevne til det maksimale på både et intellektuelt og personlig nivå.
Men Hawking er likevel skyldig i å ha vært blant de fysikere som ikke forstår stort av filosofi, og som derfor var ute av stand til å plassere sine kalkulasjoner inn i en større sammenheng. Filosofen C. D. Broad skrev en gang treffende at «the nonsense written by philosophers on scientific matters is exceeded only by the nonsense written by scientists on philosophy».
For Hawkings mer filosofiske utsagn ville like utvilsomt fått forrige generasjoners fysikerstorheter, som Schrödinger, Heisenberg, Bohr, Eddington, Boltzmann, Jeans eller Einstein til å vri seg i sine respektive graver.
Det å være en dyktig fysiker og matematiker kvalifiserer deg nemlig ikke automatisk til å kjenne til filosofi, metafysikk eller Gud mer enn en botaniker, historiker eller snekker.
Hvorfor skal vi bry oss om det? Jo, fordi Hawkings status som geni innenfor fysikk for noen, fra Kjetil Rolness til Aftenposten og Time Magazine, kvalifiserer ham til å være en autoritet om virkelighetens dypeste spørsmål.
Les også:
Heisenberg om Aristoteles og hvordan forstå forandring
Why are (some) physicists so bad at philosophy?
Universet er ikke vennlig
La oss se på noen av resonnementene bak Hawkings påstander. Det holder å velge ut litt fra den kjente boka The Grand Design (2010), skrevet sammen med Leonard Mlodinow. Dette er boka hvor de innleder med å avskrive hele filosofien som fagfelt.
Det første kapittelet, «The Mystery of Being», starter med en uvitenskapelig antroposentrisme som beskriver universet som «by turns kind and cruel».
Å være «vennlig» eller «grusom» er noe vi tilskriver mennesker, for vi har intellekt og vilje, men det gir ingen mening å prate slik om universet. For en ateist er ikke universet på noen spesiell måte. Universet bare er. Punktum. Man kan ikke stille stort flere spørsmål enn det. Som Bertrand Russell foreslo:
I should say that the universe is just there, and that’s all.
Man kan gjerne forsvare Hawking ved å si at slikt språk bare er poetiske metaforer for å krydre teksten. Men spørsmålet gjenstår: Metaforer for hva? Poesi kan benyttes for å hjelpe begrensede ord til å si noe dypere om en virkelighet som overskrider ordene. Men her ser ikke ordene ut til å henvises til noen virkelighet i det hele tatt. For hvor fikk vi ideen fra om at universet burde være på noen spesiell måte i utgangspunktet?
C. S. Lewis lurte på det samme på sin ferd fra ateisme til teisme:
My argument against God was that the universe seemed so cruel and unjust. But how had I got this idea of just and unjust? A man does not call a line crooked unless he has some idea of a straight line. What was I comparing this universe with when I called it unjust?
Forstår ikke gudsbegrepet
Videre minner Hawking og Mlodinow oss om at mennesker liker å stille «The Big Questions» om virkeligheten og universets opphav, slik som «Trengte universet en skaper?».
Det er sant, men fortidsformen i spørsmålet avslører at Hawking og Mlodinow allerede ikke har tatt seg bryet med å forsøke å forstå gudsbegrepet i klassisk teisme. De tror visst at Gud bare er navnet på en slags fjern og generisk «kosmisk oppstarter», snarere enn Eksistensen selv, som kontinuerlig opprettholder alt og alle i eksistens i hvert eneste øyeblikk.
Om det skulle være noen tvil, er det sistnevnte som forsvares av sofistikerte teister.
Les også:
Hvordan kan noen tro på Gud?
De Store Spørsmålene har tradisjonelt tilhørt filosofenes domene, men vi blir straks etter fortalt at «philosophy is dead». Dessverre for forfatterne, har den franske thomisten Etienne Gilson langt bedre innsikt i The Unity of Philosophical Experience:
Philosophy always buries its undertakers.
Gilson kaller dette for den første loven for filosofisk erfaring. Siden nyateister er glade i slagord, er Gilsons slagord et du gjerne må pugge og fremføre hver gang du møter nye anti-intellektuelle angrep av typen: filosofien er død. Eller angrep på metafysikk for den saks skyld:
Les også:
Hvorfor trenger man metafysikk?
E. A. Burtt om metafysikk
Henry J. Koren om metafysikk
Kan vi stole på metafysikk?
Disse største spørsmålene har i beste fall tilhørt filosofenes domene. Men forfatterne forteller oss straks at «philosophy is dead». Hvorfor er så filosofien død? Jo, fordi filosofien «has not kept up with modern developments in the sciences, particularly physics». Naturvitenskap er nå bedre skikket til å svare på våre mest grunnleggende spørsmål.
Det logiske problemet
De hevder videre at for å få svar på spørsmål som (1) hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting, (2) hvorfor eksisterer vi, eller (3) hvorfor eksisterer dette universet, med disse naturlovene, fremfor noe annet, må vi henvende oss til fysikk.
Problemet er bare at vi kan være helt trygge på at ingen av disse tre spørsmålene kan besvares av fysikk helt fritt for innsmuglede filosofiske antakelser.
Spørsmål (1) kan ikke besvares av fysikk, fordi denne er forut for all mulig fysikk. Spørsmålet vi stiller her, er hvorfor fysikkens metoder har noe å utforske i utgangspunktet. Forfatterne foreslår at grunnen til at vi har et univers, er: «Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing.»
Om du lukter noe muffens her, stemmer nok det.
Alt fysikken ikke kan beskrive
Det samme gjelder spørsmål (3): Hvorfor dette universet, med disse lovene?
Tja, kanskje vi tilhører et livsvennlig ensemble av univers, utøst fra en multiversgenerator, svarer du. Men i så fall kan vi bare spørre videre: Hvorfor denne multiversgeneratoren?
Vi kan glemme bekymringen om hvorvidt multivers lar seg utforske empirisk for nå. Det større problemet er at for ethvert svar vi forsøker å gi til spørsmålet fra innenfor universet selv, åpner vi bare opp for et nytt og like stort spørsmål, som vil fortsette i en uendelig, uforklart regress.
Problemet med spørsmål (2) er nok ikke like åpenbar, men fysikk kan ikke forklare deg og meg fordi fysikk verken kan forklare bevissthet, personhet eller fornuft.
Fysikkens metoder forutsetter en kvantitativ, abstraherende tredjepersonsutforskning, men bevissthet kjennetegnes først og fremst ved å både være kvalitativ, intensjonell og avhengig av et førstepersonsperspektiv.
Om vi mennesker kunne reduseres til de matematisk beskrivbare aspektene som lar seg analysere av fysikk, ville det ikke vært rom igjen for verken bevissthet eller fornuft.
Ubegrunnede antakelser
Oppgaven som Hawking og Mlodinow gir seg i boken, er derfor formidabel til et nivå helt uten historisk sidestykke.
De må nemlig forsøke å omdefinere flere av disse største filosofiske spørsmålene i menneskehetens historie på en måte som gjør at de lar seg besvare av fysikk, og bare fysikk. Om de låner ressurser fra filosofiens fagfelt, vil de allerede ha motsagt seg selv og demonstrert at filosofien ikke var død likevel.
Men som snart skal bli klart i The Grand Design, låner de ikke bare litt. Hele boka består nesten utelukkende av filosofiske spekulasjoner, men ubevisste og amatørmessige sådanne.
De filosoferer mens de later som at de ikke filosoferer. Verre enn det. De uttrykker direkte opposisjon til filosofi, for så å låne seg av opposisjonen. Det er som å fortelle kompisen din at han er helt ubrukelig, før du forteller ham at du ikke kan klare deg uten hans hjelp.
Forfatterne påstår eksempelvis at «free will is just an illusion». Dette er en filosofisk diskusjon, og som jeg har skrevet om et annet sted, har vi ganske sikkert fri vilje. Argumentene mot fri vilje forutsetter gjerne en rekke grunnleggende tankefeil.
Men uansett, om noen kan finne ut hvordan man kan få den konklusjonen fra fysikkens metoder alene, fortjener vedkommende straks atskillelige Nobelpriser.
Man kan foreslå at det følger fra en analyse av naturens «lover», eller at upersonlige nervefyringer i hjernen ikke kan utvise fri vilje, men slik utforskning tilhører metafysikkens domene, og er forut for fysikkens granskning. Hawking og Mlodinow tilfører lite annet enn svake resonnementer ladd med ubegrunnede antakelser og irrelevante, retoriske spørsmål.
Gud forstyrrer ikke universet
Når forfatterne skal avvise Guds relevans, involverer de kvanteteorien: «M-theory predicts that a great many universes were created out of nothing. Their creation does not require the intervention of some supernatural being or god. Rather, these multiple universes arise naturally from physical law.»
Forslaget om poetiske metaforer redder ikke forfatterne her heller. Ordet «creation» er åpenbart misbrukt, siden skapelse, være seg fra ingenting eller noe annet, forutsetter at noe eller noen har den utøvende rollen som skaper. Det er dessuten liten grunn til å snakke om «intervention». Om Gud skaper et univers, har ikke Gud «intervenert» i det. Man kan bare intervenere i noe som allerede eksisterer.
Forfatterne omtaler dessuten Gud som om Gud skulle være et fremmedlegeme som forstyrrer universets vanlige, «naturlige» funksjon.
Slike innvendinger har kanskje styrke mot gresk eller norrøn mytologi, hvor gudene ligner forvokste mennesker i all sin kroppslighet, med alle sine fristelser, temperamenter, dyder og laster.
Men innvendingene treffer ikke mot konseptet om Gud som den dypeste ontologiske virkeligheten som underligger alt. Det er i beste fall slurvete ordbruk. Men bak slurvete ordbruk, spesielt om så store temaer, finner vi gjerne slurvete tenkning.
Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?
Ignorerer selvmotsigelsen
Om Hawking og Mlodinow mener at universet oppsto uten grunn, ut av ingenting, burde de skrive det. Det har naturligvis egne problemer, men det ville i det minste vært konsistent.
Om de kommer fram til at naturlover står bak, er naturlover allerede et eksisterende noe som krever en tilstrekkelig forklaring.
Om de ønsker å foreslå at noe kan oppstå fra absolutt ingenting, har de gått løs på et av de mest fundamentale filosofiske prinsippene og må forsøke den formidable oppgaven å begrunne det. Da kan de ikke gjemme seg bak naturvitenskapelige beskrivelser uten relevans.
Når forfatterne ønsker en forklaring fra fysikk, henviser de til naturlover. Når de ønsker en forklaring som er tilfredsstillende for filosofer, foreslår de at universet oppsto ut av ingenting. Men de ignorerer helt selvmotsigelsen i å si at universet både oppsto av lover og av ingenting.
Mer skade enn nytte
Fra senere kapitler og andre av Hawkings bøker kan eksemplene multipliseres i stort antall, men dette burde være nok til å underbygge påstandene innledningsvis.
Antakelig har bøker som The Grand Design gjort mer skade enn nytte for menneskeheten rett og slett fordi mange av oss faller for fristelsen til å tenke at fordi slikt er skrevet av to ekstraordinært intelligente mennesker, kan man stole på påstandene deres om andre fagfelt.
Men vi skal være forsiktige med autoriteter, i hvert fall når de beveger seg utenfor egen ekspertise.
Og fordi Sannheten er menneskets høyeste mål, er det et problem.